Mellom 15 og 20 prosent av befolkningen vil til enhver tid oppfylle de diagnostiske kriteriene for en psykisk lidelse. Angstlidelser inkludert fobier, rusmiddelavhengighet, inkludert risikopreget alkoholbruk, og stemningslidelser (spesielt depresjoner) utgjør tallmessig de største gruppene. Psykosomatiske lidelser, panikklidelse, psykoselidelser og depresjoner er de diagnostiske kategoriene som hyppigst medfører kontakt med helsevesenet.
(Store medisinske leksikon)
Som vi ser opererer fagekspertisen med ganske høye tall for hvor mange som til enhver tid går rundt med en psykisk lidelse. Jeg tror ikke antallet sykemeldinger i arbeidslivet reflekterer dette. Hva jeg derimot tror er at folk typisk ignorerer symptomer de eventuelt måtte ha og som gjør at de “oppfyller de diagnostiske kriteriene for en psykisk lidelse” som det formuleres i sitatet ovenfor. Man skal liksom bite tenna sammen, gå på jobb, og vente på at det går over. Imidlertid er jo denne innstillingen i seg selv en psykisk sykdom, eller skal vi kanskje heller kalle det et syndrom som handler om å være flink og pliktoppfyllende. Folk snakker jo om “flink pike syndrom” eller “snill gutt syndrom” både støtt og stadig, så det finnes bevissthet om problemstillingen der ute. Spørsmålet er vel heller hvorfor vi ikke finner noen vilje til å ta tak i saken på politisk nivå, slik at vi kan etablere bedre rutiner for å håndtere psykisk helse i samfunnet.
Man skal ikke jobbe hvis man er syk. Dette er min prinsipielle posisjon i saken. Andre har sine oppfatninger, men det er vel i hovedsak sånn at såkalte arbeidsgivere foretrekker at folk skal jobbe selv om de er syke, som også later til å være NAVs holdning — foruten selvsagt den evneveike delen av det politiske miljøet; det vil si “de borgerlige” både på høyre og venstre side av spekteret. Disse henviser ofte til hvordan de selv er tapre og pliktoppfyllende selvmordskandidater her på jorda så hvorfor skal ikke alle tvinges til å være det? Og sånn går dagene. Nylig gikk det avskyelige trollet som er nestleder i Høyre ut og sa at man bør ha aldersgrenser i forhold til arbeidsuførhet, slik at man må være over tredve år gammel for å kunne være medisinsk ufør, uansett hva medisinske fagfolk mener om pasientens helsetilstand. Bortsett fra at dette lavmålet er hva man kan forvente fra de som lider av den mentale sykdommen det er å ha høyrepolitiske oppfatninger så er det også forstyrrende i forhold til selve problemets kjerne: Hvorfor blir så relativt mange arbeidsuføre i ung alder?
Det er ikke kontroversielt å si at arbeidslivet har blitt mer aggressivt og hensynsløst under den nyliberalistiske markedsideologien. Det er til enhver tid høyt stress og press i forhold til å “prestere” i jobben, nærmest uansett hva man jobber med. Riktignok finnes det visse unntak fra regelen, men i en situasjon hvor konkurranse styrer de strategiske valgene i arbeidslivet må man nødvendigvis kvesse albuene og brøyte seg frem som best man kan på sin vei gjennom labyrinten. For eksempel er “høyere utdanning” noe alle liksom skal ha i dag — og det forventes at man stiller med en hel jævla mappe over hvem man er og hvor man kommer fra om så jobbintervjuet bare er i forhold til å steke burgere på et gatekjøkken. Arbeidslivet i 2024 er et fascistbyråkrati sammenlignet med hva det var i 1980. Og så langt har vi ikke engang snakket om hva internettet gjør med folk; nærmere bestemt det faktum at nesten hele befolkningen i alle noenlunde økonomisk fungerende land går rundt med en nettportal i lomma til enhver tid. Det er ikke uvanlig å bruke opptil flere timer hver dag på ymse nettbaserte aktiviteter via det man kanskje litt misvisende fortsatt kaller telefonen. Ser du hva jeg skal frem til? Samfunnet har forandret seg, men ikke til det bedre. Nå preges jo hele mannskiten av noen slags “rastløs energi” som til syvende og sist handler om nerver.
Det har etter min mening ikke noe for seg å bedrive “dommedagssurfing” på nettet – selv om nyhetene faktisk er mange og dårlige – fordi det er svært lite man som individ har makt til å gjøre særlig mye fra eller til med her i denne verden. Krigføringen i Ukraina fortsetter i det samme sporet som før, det vil si det verste vi har sett av terrorbombing rettet mot sivilbefolkningen og andre ondskapsfulle grusomheter siden Den andre verdenskrig, selv om den (relativt) nye situasjonen med organisert og overlagt folkemord i Gaza også påkaller et sett med ubehagelige assosiasjoner fra den tiden — og i bakgrunnen synger klimaet. Det er ekstremt frustrerende at myndigheter verden over og andre som kan gjøre noe rett og slett ikke gjør noe, de bare trekker på skuldrene og mumler noe om “energisikkerhet”; som om dette er et saklig argument i en krisesituasjon uten noe slags historisk sidestykke. Det er en psykisk påkjenning for alle som kan se at huset vårt står i brann at såpass mange insisterer på at “det gjør ingenting” eller at “alt ordner seg sikkert” — særlig blant de som er unge nå. Da jeg selv var i kyllingalderen hadde vi riktignok kald krig, AIDS og det ene med det andre, men det var fortsatt knyttet usikkerhet til spørsmålet om verdens undergang, mens nå for tiden virker det som om løpet er kjørt. Alle bare gønner på for å ta ut så mye fortjeneste de klarer mens leken er god. Det virker jo som en makaber vits når en satans oljebaron står som vert for årets klimatoppmøte. Hva slags signaler tror de dette sender i forhold til de klimaproblemene som allerede står i kø og truer hele livsgrunnlaget for store deler av jordas befolkning? Hva skal de som står ved starten av livet sitt tenke om dette? Herregud. Det er jo – for å bruke et ord nesten bare jeg bruker – evneveikt.
