En krenkelse er en ytring som oppleves som et nedrig eller sjofelt angrep på ens personlige integritet, selvforståelse og virkelighetsforståelse. Krenking er altså en subjektiv opplevelse og kan ikke defineres i absolutt forstand, men vil oppleves i ulik grad av ulike personer i ulike omstendigheter.
(Wikipedia)
Det skal mye til for å få gjennomslag for “å føle seg krenket” i det norske rettsapparatet. Med mindre man kan påvise og dokumentere at her har “skade skjedd” på grunn av noen annens grove uaktsomhet eller onde vilje vil saken stort sett bli avvist. Æreskrenkelse regnes mer som et psykiatrisk enn et juridisk relevant problem så lenge alt man kan henvise til er subjektive følelser overfor noe som ikke i seg selv er forbudt og heller ikke rettet spesifikt mot deg. Politiet tar ikke typisk imot anmeldelser på vegne av “samfunnsmoralen” og denslags. Deres jobb er jo å etterforske og påtale straffbare forhold, samt ellers opprettholde normal ro og orden. Hvis man ikke har noe innenfor disse kategoriene har man heller ikke noe som politiet er interessert i. Norge er på mange fundamentale måter svært ulikt USA. Det finnes sikkert noen, men jeg tror ikke det er en normal ryggmargsrefleks blant nordmenn å ringe til politiet når man ikke får viljen sin i en butikk eller noe sånt. De fleste bare bøyer av, mer eller mindre forbanna, mens de tenker (eller sier) at jeg skal faen ikke handle her noe mer. Men der stanser det. Det er vanskelig å se hva som er så viktig med et ærend i butikken at det kan bli aktuelt å bestille mannssterk hjelp utenfra for å tvinge gjennom noe, enten man ringer til den lokale MC-banden eller til politiet (idèen er uansett å “påkalle en høyere makt”). Det finnes jo flere butikker. De kan ikke alle være idioter. Dette er etter min mening en typisk “norsk” måte å tenke på: Man starter ikke en stor personkonflikt over en liten fillesak, for eksempel at man ikke synes betjeningen i en butikk er høflig nok. Dette har ikke noe med “prinsipper” å gjøre. Dette er idioti, og alle som engasjerer seg i idioti blir automatisk til idioter, uansett hva de eventuelt var før det idiotiske begynte.
Jeg kjenner ingen som respekterer USA og amerikanerne på en “god” måte, altså at ordet betyr det samme som aktelse, det blir mer som den formen for “respekt” man viser en emosjonelt ustabil person som vifter med et skytevåpen. Skadepotensialet er deres mest umiddelbare trekk. Det er det første – ofte også det eneste – alle legger merke til. Det går ikke an å “sette seg i respekt” med et skytevåpen. Alt man kan gjøre er å skremme folk, som er noe annet. Hvis man vil bli aktet som person – det vil si som individ med sin egen integritet, som folk tar seriøst og lytter til; altså det man vanligvis mener med ordet “respekt” på norsk – må man gå frem på en helt annen måte enn med trusler og intimidering, enten det er uttalt eller “underforstått”. Man må rett og slett oppføre seg respektabelt over tid, slik at dette blir lagt merke til og fester seg ute blant folk som “ryktet om deg”, så vil respekt følge som en naturlig konsekvens av dette. Vanskeligere er det ikke — men ikke enklere heller. Hvis man er en sånn som har mange våpen og er flink til å bruke dem så er det aldri respekt som gjør at folk ringer deg for å be deg om å bli med på noe. Dette er essensielt sett det amerikanske problem: I sine egne øyne har de et “skal skal ikke” forhold til begrepet verdenspoliti, mens alle andre ser dem mer som en røverbande av det slaget man godt kan ringe til for å be om hjelp, men hvis man gjør dette så vil de for alltid siden synes det er greit å invitere seg selv hjem til deg for litt festing og “varebytte” enten anledningen passer sånn eller ikke. “Militær overmakt” er selvsagt en strategisk fordelaktig posisjon å ha når det er krig, men det virker mot sitt formål når det er fred. Jeg ser ikke helt hvordan det går an å ha et vennskaplig avslappet forhold til noen som truer deg, direkte eller underforstått. Det skaper jo et konstant spenningsfelt, det å ha noen i nærheten som kan gå til fysisk angrep på deg – og som under andre omstendigheter sikkert også ville ha gjort det; han er jo “en sånn type” – bare at akkurat nå representerer han ingen akutt fare for akkurat deg. Dette grunnlaget er ikke sunt, følgelig kan man heller aldri bygge noe bedre enn et forvridd og dysfunksjonelt forhold oppå det, preget av mistillit og passiv aggresjon. For at tillit skal kunne etableres må man først finne frem til en slags felles plattform av “likeverdighet” – eller gjensidig forståelse, om du vil – som man siden kan synkronisere forholdet sitt ut ifra.
Hva slags personlighetstype er det som støtt føler seg krenket – djupt såra og vonbroten – over ting de opplever i livet? Herregud. Det skal ikke være enkelt. På den ene siden har vi selveste ytringsfriheten, på den andre har vi “ytringer som oppleves som et nedrig eller sjofelt angrep på noens personlige integritet, selvforståelse og virkelighetsforståelse” når og hvis noe slikt inntreffer. Hvor går grensen? Særlig to av de elementene som nevnes i skolebokdefinisjonen ovenfor – selvforståelse og virkelighetsforståelse – er jo bortimot så subjektive som noe kan få blitt. Selvforståelse betyr vel i denne sammenhengen mest “forståelse for hvordan man blir oppfattet av andre” – som ingen strengt tatt kan vite noe annet om enn hva disse andre eventuelt forteller deg, som kan være sant eller usant – mens virkelighetsforståelse koker ned til “alminnelig enighet om hva ting heter og hvordan de virker”. Den menneskelige tilstand er en nokså upresis greie. Man er stadig nødt til å ta ting på sparket og improvisere, fordi den første planen man hadde viste seg å fungere mindre bra enn man hadde sett for seg. Dessuten skjer det hele tiden bent frem absurde ting allevegne, slik at man mister raskt oversikten over “sammenhengene” i helhetsbildet. Det er naturlig for mennesker å føle at man “burde” forstå mer, vite bedre og det ene med det andre. Alt man faktisk vet og forstår grenser jo opp imot alt man faktisk ikke vet og forstår. Hvor går grensen mellom kjent og ukjent i intellektuell forstand? Svaret på dette er selvsagt betinget av individuelle forhold, men generelt sett heter grensevakten angst. Selve monsteret under senga, i ganske bokstavelig forstand. Det er ikke “normalt sunt” å engste seg over kjente størrelser i en problemstilling, selv om man for eksempel kan frykte for hvordan noe vil gå. Angsten handler typisk om det som befinner seg utenfor rammene for det man kjenner og forstår. Du vet. Alt det andre.
Min personlige teori er at det først og fremst er engstelige mennesker som lar seg krenke, og at det nesten alltid handler om “divergerende virkelighetsoppfatninger”. Jeg tror ikke at vi strengt tatt har det som pleide å bli kalt “normal skikk og bruk” ute i samfunnet lenger. Selv føler jeg meg noen ganger “krenket på hele menneskehetens vegne” når jeg leser nyhetene. Herregud som folk oppfører seg der ute. Det er så dustete at man får vondt i magen. Dette tolker jeg – i selvdiagnostiseringens sunne ånd – som angst, nærmere bestemt angsten for hvordan det skal gå med denne bisarre skapningen vi kaller mennesket så galt som alt har blitt både her og der. Jeg kan imidlertid ikke huske sist jeg følte meg krenket på mine egne vegne, eller engang om det noensinne har skjedd. Min typiske reaksjon når noen prøver å fornærme eller bølle med meg er jo å få et fniseanfall – jeg er på ingen måte så mild og lett å målbinde som jeg sikkert gir inntrykk av – og jeg føler ellers ikke noe ansvar for dusteri som jeg ikke selv har noen skyld i. (Mitt eget hjemmelagde dusteri holder meg engasjert nok mesteparten av tiden.) Hvorfor skal jeg ha angst for noe annet enn helt fjerne ting som jeg uansett ikke kan gjøre noe med? Det virker ikke rasjonelt. Alle anstendige mennesker engster seg ved dette tidspunkt for “menneskehetens fremtid” men nesten ingen har makt til å gjøre noe fra eller til med saken — og de mektige er generelt sett ikke anstendige mennesker, så da går det som det går. Det går til hælvete, som sangen sier. Det finnes en teoretisk mulighet for at jeg tar feil, men jeg tror at jeg har min egen personlige angst mer eller mindre under kontroll, skal vi si gående på sommerbeite hele året – for i bakvendtland der kan alt gå an – sånn omtrent der hvor de store eksistensielle problemene bor. Jeg bruker ikke angsten til noe i dagliglivet, så det skal følgelig mye til for å “krenke” meg på en måte som “rammer i hjertet” og alt det der. Det er 99,99% sannsynlig at uansett hva folk kommer med så vil det bare få meg til å le. Imidlertid legger jeg merke til at mange andre bærer på skjøre og sarte egoblomster i sitt indre. Spede spira lyt og få stå, som han Einar Skjæraasen sa. Det er klart at man lett vil la seg krenke når angsten ligger så tett oppunder hudoverflaten at den nesten kommer frem som fregner; det vil si atferdsmessige “rykninger” som er av en slik art at folk legger merke til dem. Det er vanskelig å ikke se sammenhengen mellom “sårbare egoer” og krenkelser.
