Kjetter er et uttrykk som opprinnelig ble brukt om medlemmer av en religiøs bevegelse, katarene, som på 1100-tallet ble forfulgt av paven. Ordet ble senere brukt om en person som bevisst hyller og søker å utbre en lære som avviker fra den offisielle kirkens, særlig på viktige punkter, og som standhaftig holder fast på sitt avvik, det vil si vranglærer. Kjetter brukes også om en person med meninger som avviker fra vedtatte (særlig religiøse) oppfatninger, og som i alminnelighet ansees som forargelige.
(Store norske leksikon)
Alle har selvsagt fått med seg Paulus første brev til korinterne, hvor frasen størst av alt er kjærligheten har blitt hentet fra. Imidlertid tror jeg de som mest av alt lovpriser kjærligheten er de som ikke har den. Folk som er vant til å være i romantiske forhold snakker om kjærlighet slik rike mennesker snakker om penger. Det er bra å ha, men ikke det viktigste i et forhold. Uansett, poenget her og nå er at jeg hørte en eller annen nordlending på radioen som hadde laget en sang basert på observasjonen at “den aller største del av ordet kjærlighet er ærlighet”, som jo er en ikke helt ueffen tekstlinje for visesangere. Det funker sannsynligvis dårligere hvis man jobber med svartmetall. Selvsagt, jeg er som jeg er, så på stående fot kom jeg opp med at “den aller største del av ordet kjetterforskning er etterforskning” — og som alle vet handler etterforskning om å samle bevismateriale, stille opp persongalleri, etablere kronologi for handlingsforløpet og så videre. Kort sagt jobbe seg frem til en sannferdig representasjon av noe som har skjedd.
Ordene kjetter og kjetteri som i hovedsak er hva vi bruker på norsk er egentlig litt uheldige fordi de har en så begrenset opprinnelse, slik at mange foretrekker å heller snakke om heresi og heretikere, som opprinnelig kommer fra gresk og betyr “å velge” (underforstått; noe annet enn kirkens offisielle dogmatikk). Heresi er åpenbart et relativt begrep som ikke kan komme til anvendelse før man allerede har etablert noe man forfekter som “sannheten”. De som fraviker dette dogmet er følgelig å betrakte som heretikere (jeg skal imidlertid bruke ordet kjetter herfra og ut, fordi dette er så innarbeidet i det norske språket at bare “tekniske årsaker” som ikke er relevante her og nå forsvarer bruken av ordet heretiker istedet). Hvordan de som forvalter sannheten forholder seg til kjettere varierer med tid, sted og omstendigheter ellers. Det mest vanlige har vært å bortvise dem fra byen, landet, stammen eller hva det nå måtte være – grove overgrep har forekommet ofte, men ikke alltid – slik at man blir kvitt problemet uten å samtidig etablere noe saklig grunnlag for en fremtidig hevnsyklus. Å utrydde en idè gjennom å drepe alle som bærer på den viser seg jo til stadighet å være lite effektivt. Konsekvensene er i beste fall uoversiktelige.
Religiøs tro er bare en liten del av fenomenet tro. Mange går rundt og skryter av hvor lite religiøse de er, men spiller det egentlig noen rolle når de til gjengjeld er tjokk fulle av sekulær tro (og overtro)? Med andre ord, dogmatikk defineres i akademisk forstand som en teologisk disiplin med det formål å gi en systematisk fremstilling av troens innhold, men det er en alminnelig observasjon at folk kan være – og er ofte – “dogmatiske” også innenfor andre sammenhenger enn de religiøse. Det finnes for eksempel dogmatiske tilhengere av Platons idèlære, som Platon selv neppe ville satt særlig stor pris på, men de føler veldig sterkt at de “har rett” – det vil si at Platon hadde rett – så da så. Behøver vi også å snakke om dogmatiske marxister eller dogmatiske tilhengere av nyliberalismen etter Friedrich Hayek, Ludwig Mises med flere? Jeg tror ikke det. Poenget er etablert. Dogmatikernes forhold til begrepet sannhet er fetisjistisk, men det er også et uttrykk for hybris, det vil si “ekstrem stolthet eller selvtillit som går ut over de menneskelige mål” og ofte det som typisk driver handlingsforløpet fremover i en klassisk tragedie, altså når protagonisten i historien prøver å spille ball på nivå med guder og skjebnemakter, som invariabelt “rundspiller” alle som prøver seg mot dem, ikke uten sadisme underveis og helst med en “kunstnerisk fullkommen” ydmykelse som konklusjon på det hele. Som en hovedregel kan vi si at jo mer arrogant man prøver å drible mot guder og skjebnemakter, jo verre vil de behandle deg.
Problemet med oss mennesker er at vi er fra naturens hånd bare evneveike aper, men vi ser så mye mer enn dette i trollspeilet vårt. For eksempel innbiller vi oss at vi har tilstrekkelige åndsevner til å oppfatte, assimilere og forvalte “sannheten” om ting. Dette er uten tvil den vanligste formen for overtro der ute — og den behøver på ingen måte å være religiøs i sitt fundamentale vesen. Når noen sier slike ting som at “det og det er vitenskapelig bevist” (som dokumenterer at vedkommende ikke har noen som helst slags fette peiling på hva vitenskap er og hvordan vitenskapsfolk jobber) mener de jo å si at noe er sant på en måte som er hevet over enhver rimelig tvil (som ironisk nok er en grov løgn). Dette er i virkeligheten en vanlig tankefeil som kalles appellasjon til autoritet og det er alltid et symptom på at vedkommende er en evneveik fjott. Hele universet er jo en eneste stor usikkerhetsrelasjon som vi kan vite svært lite om med rimelig sikkerhet, og intet på noe absolutt sikkert vis. Det virker ikke som noen urimelig påstand at dogmatikk = ondskap. Det er når man tar noe menneskelig og hever det opp til noen slags guddommelig status. Det er når man er fette overbevist om at man “har rett” i hva det nå enn er man tror på. Alle våre problemer som art her på jorda kan spores tilbake til misoppfatninger av hvor smarte vi egentlig er, omsatt i dogmatiske mønstre som grunnlag for handlingsplaner. Jeg kunne skrevet en lang avhandling om katarer og arven etter katarene – det kommer jeg sikkert også til å gjøre en vakker dag – men nå er klokka faktisk snart ni og jeg har noe arbeid som må gjøres, så tjo hei. Vi slutter her for denne gang.
