Ifølge hva jeg hører finnes det noe som kalles dødssonen oppimot toppen av de høyeste fjellene her på jorda. Navnet kommer av at lufta er for tynn der oppe til at man kan overleve lenger enn “en stund” (som måles i timer heller enn dager). Det eneste man kan gjøre i forhold til denne problemstillingen er å enten følge veldig nøye med på klokka eller å ha med seg ekstra oksygen på tank. Hvorfor vet jeg dette? Aner ikke. Noen har sagt det en gang i løpet av en dokumentarfilm og så har det bare blitt sittende. Jeg har en tendens til å huske detaljer som de fleste andre typisk glemmer, eller aldri engang legger merke til. Folk synes dette er en rar egenskap. Det spiller jo ingen praktisk rolle for meg om det finnes en dødssone på åtte kilometers høyde, jeg har ikke noe ærend der oppe. Det er “unødvendig informasjon”. Hvordan vet jeg engang om det er sant? Det gjør jeg strengt tatt ikke, men det virker som en kuriøs ting å skrøne om når man står foran et kamera og prater om utstyrsbehovet under ekstreme ekspedisjoner, så jeg velger å tro på at kilden har undersøkt saken før han kjøpte inn utstyret.
Jeg har mine egne standarder for kildekritikk og etterrettelighet, som er basert i en “vitenskapelig” tilnærmelsesmåte — i praksis at jeg aldri “tror” på noe som helst, men jeg undersøker “det folk sier” om ting, forutsatt at det virker rimelig sannsynliggjort at de har peiling på hva de snakker om. Jeg bryr meg for eksempel lite om medisinske råd som ikke kommer fra medisinske fagfolk, eller “meninger om politikk” fra de som ikke engang gidder å stemme ved valg. Den typen ting. Det er antagelig rimelig å si at jeg er svært gjerrig med å dele ut tillit til mine medmennesker. Ikke har jeg høye forventninger heller. Postmoderne mennesker bryter jo for fanden sammen i gråt hvert femte minutt over ting i omgivelsene som ikke behager dem. Hvem har tid til sånt tøys?
Det sies at Norge er et land med høy grad av “intern tillit” i befolkningen. Vi stoler typisk på at folk er kompetente og gjør den jobben de skal i forhold til det ansvaret de har påtatt seg. Dette er et slags nullpunkt. Når ting går som normalt og det ikke er noe drama. Imidlertid er det ikke vanlig at det er slik. Mange samfunn har et mye lavere nullpunkt og omgangstonen blant folk preges av at alle er mistenksomme mot alle andre. De forventer å bli lurt og utnyttet hvis de ikke passer på og “står på krava”. Husene til folk er preget av sikkerhetstiltak. Piggtråd og annet som det virker alt for utrivelig å jobbe seg gjennom bare for å robbe et gjennomsnittshjem. Er alt dette virkelig nødvendig? Tydeligvis. De lave nivåene i samfunnet preges av mye og grov kriminalitet, mens de høye sysler med korrupsjon og alskens annen jævelskap. Hva med de i midten? Det er dette som er problemet. Det er ingen i midten. Folk er enten fattige eller rike, begge deler langt hinsides hva vi i Norge mener med disse ordene. Så å si alle er jo “middelklasse” her. Til en slik grad at dette drukner ut de som avviker i noen av retningene og alt noen kan se er en bastant masse av “ganske velstående” mennesker (ut ifra en global målestokk). Dette er det normale. De fleste som studerer disse tingene antar at de er de relativt homogene økonomiske tilstandene i Norge som skaper tilliten, men det er naturligvis vanskelig, kanskje umulig, å bevise dette. Kanskje skydes det at det er for kaldt her halve året til at folk har tid og ork til å holde på og føkke hverandre like entusiastisk som der man har et mer tropisk klima.
Kjæresten min er fra Venezuela men hun bor i Colombia. Lang historie. Unødvendig å forklare for de som kjenner regionen og for komplisert til å legge ut her og nå for de som ikke vet noe. La oss bare si at jobbmarkedet for tiden er bedre i Colombia enn i Venezuela. Kanskje vil dette endre seg over tid men akkurat nå er ting vanskelige. I utgangspunktet visste hun mer om Norge enn jeg om Colozuela (ingen sier det, jeg fant det opp her og nå), noe som kanskje skyldes at Norge har engasjert seg diplomatisk i de lokale forholdene. Fredsarbeid og den typen ting. Jeg vet ikke til hvilken grad dette gir “cred” i forhold til det å være norsk i regionen, men det gjør i det minste ikke det motsatte. Å være amerikaner – altså fra USA – er for eksempel ingen god idè, ihvertfall ikke på det lave nivået av det colombianske samfunnet. Dette er litt gjensidig. Det er ikke nødvendigvis noen god idè å være fra Colombia i USA heller, langt mindre Venezuela, mens jeg tror man i Norge ikke har like aggressive holdninger mot søramerikanere (selv om det finnes noen som ikke liker at de ofte ser litt brune ut). Det virker tvert imot som det er noe slags gjensidig flørteopplegg mellom latinere og skandinaver. Vi er minst like eksotiske for dem som de er for oss. Det er imidlertid ikke klokt å være naiv i de traktene. Les første vers av Håvamål tre ganger hver morgen — og lytt til erfarne fjellfolk, så å si. Når de lokale sier at du ikke bør gå inn i de og de bydelene så bør du ikke det. Punktum. “Bare kikke litt” er noen ganger verdens verste idè. De sier at hunder kan sanse det dersom du er redd og bortkommen. Jeg vet ikke om dette er sant, men det er definitivt sant at mennesker kan lese deg på denne måten. Siden blir det et spørsmål om de synes det er bryet verdt å rane deg. Sånt skjer — og det bør man være forberedt på når man er en fremmed fugl i et fremmed land. Selv klarer jeg meg bra. Det er ikke noe ved fremtoningen min som sier “bryet verdt”. Ihvertfall har det ikke skjedd så langt i livet, og jeg har vært på noen ganske tvilsomme steder noen ganger.
