Egentlig planla jeg å over fire søndager dekonstruere “lysvisa” – den heter vel strengt tatt “adventsvers” – som Inger Hagerup skrev en eller annen gang i tiden. Som alle vet pleide hun å beskrive seg selv som kommunist og hun gjennomlevde Den andre verdenskrig i godt voksen alder, noe som brakte henne ut på den andre siden – som så mange andre diktere og forfattere – med en distinkt følelse av at ord ikke lenger strekker til. Etter slike uhyrlige grusomheter kommer menneskene til å trenge et helt nytt språk. Et nytt begrepsapparat. Nye ord. Denne jobben ble så vidt påbegynt mot slutten av 40-tallet. blant andre av George Orwell, men prosjektet ble snart glemt. Du vet hvordan det er. Verden er full av distraksjoner. Uansett, jeg begynte forrige søndag. Så tenner vi et lys i kveld. Vi tenner det for glede. Det er bare det at nå kjenner jeg at dette gidder jeg ikke. Det blir for dumt. Folk er selvsagt forskjellige, men jeg klarer ihvertfall ikke å bruke fire søndager på å jobbe meg gjennom ordene glede, håp, lengsel og fred når ting er så elendig stelt der ute, med overlagt folkemord både her og der midt i dette årets adventstid.
La oss istedet snakke om en karusell. Store norske leksikon definerer det som en sirkelformet dreieskive med trehester, vogner, biler eller lignende med plass til personer, som settes i rask bevegelse rundt en loddrett aksel og man finner karuseller typisk i fornøyelsesparker, hos omreisende tivoli — og på lekeplasser. Det er særlig den siste – og “selvbetjente” – typen som folk har blandede erfaringer med. Jeg husker selv for eksempel en gang da noen kastet opp i stor fart og dermed på aldeles legendarisk vis klarte å spy ned en hel gruppe av farlige ungdommer som sto og skumlet rett ved siden av. Du vet hva jeg mener. Når du selv går i syvende og dette her er niendeklassinger som ifølge ryktene går med slåsshanske og springkniv. Det ble helt stille ganske lenge. Å fy faen det er det verste jeg har sett var det plutselig noen som sa. Det var noen voksne som kom gående i grevens tid. Forsamlingen løste seg opp og trakk hver til sitt for å vaske seg, skifte klær og det ene med det andre. Har du erfaring med sånne karuseller? Poenget jeg skal frem til er relativistiske forskjeller i hvordan man erfarer bevegelsen alt etter hvor langt unna senteraksen man står. Man kjenner veldig mye mer “action, vind og dragsug” hvis man står ytterst. Dette er det fysiske begrepet treghet. Kroppen vil jo helst fortsette i en rett linje bort ifra karusellen, men man holder seg fast og henger med. Hvis man beveger seg innover mot dreiepunktet roer dette seg ned. Hvis man står helt i sentrum, oppå karusellen, vil man sannsynligvis snart bli litt småkvalm av rotasjonen, men man “beveger” seg strengt tatt ikke.
Nå skal vi til jordkloden. Vår store karusell. Den har en akse og en omdreiningshastighet. Ved polene er hastigheten “effektiv null” men ved ekvator går det i litt under to tusen kilometer i timen. I kombinasjon med hvordan solstrålingen kommer inn skaper dette spenstig dynamikk i atmosfæren. Blant annet har vi noen “belter” av vindsystemer som beveger seg i henhold til sin egen indre rytme og logikk. Den arktiske jetstrømmen er en av disse. I et normalår fungerer den slik at den holder luftmassene over nordpolen ganske stillestående, med enkelte bølgebevegelser her og der på grunn av temperaturforskjeller i havet, hvor Golfstrømmen er den mest relevante for Norge. Over lang tid og som statistisk tendens vil den “presse” kalde luftmasser nordover, men noen ganger “wobbler” hele systemet og da får vi perioder med hard kulde her. Særlig her, altså hvor jeg bor, det vil si Østerdalen. Den er beryktet for vinterkulda si. Vi hadde et par dager med minus tredve i uka som gikk, noe som ikke er direkte unormalt – det vil typisk være to uker hvert år med minus tredve om vinteren og to uker med pluss tredve om sommeren – men de pleier å havne på den andre siden av nyttår. Jeg tenker selvsagt på El Niño – “sønnen”, eller slik som det er brukt her, “menneskebarnet”, altså Jesus – som kommer med adventen og det ene med det andre. Fenomenet handler rent fysisk om varmt vann utenfor vestkysten av Sør-Amerika som gir dårlig år for de lokale fiskerne. Det var de som ga det navn. Dette er jo i Stillehavet men det har visse dominoeffekter som angår oss også. Det som typisk skjer er at vinteren får mer ustabilt vær. Vi er såvidt i gang sånn sett. Det var en pangstart, med mye snø og seriøs kulde tidlig. Oktober var også kald. Jeg brukte faktisk like mye strøm i oktober som i november, men jeg fyrte hardere med ved i november. Prisforskjellen? 2400 i oktober og 3600 i november. Femti prosent dyrere for hundre prosent kaldere. Det gjenstår å se hvor resten av vinteren havner på temperaturskalaen. Jo kaldere, jo dyrere. Sånn har det blitt. Du vet. Tilbud og etterspørsel.
No må du hjelpe meg med matematikken. Alle roper og skriker om strømprisen, som jeg mener ikke er krise i det hele tatt, heller kanskje bare politikerforakt? Vi ma alltid ha noe å syte å klage over. Så til matematikken. Er det bare jeg som får strømstøtte med at staten betaler 90… eler var det 80 prosent av alt over 70 øre? Arrester meg om jeg tar feil, det gjør jeg ofte når det gjelder matematikk… men det jeg husker fra skolen var at debet var nærmest vinduet.
Jeg har ikke forholdt meg til strømstøtten. De tallene jeg oppga i posten – henholdsvis 2400 og 3600 – er det jeg betaler netto. Altså de beløpene som går ut fra nettbanken min, etter at all matematikken er over og oppgjort. Hvorfor eksakt prisen hopper opp med femti prosent fra den ene måneden til den neste og hva dette betyr i det store bildet er ikke egentlig “mystisk” – det er et politisk valg at det skal være slik – men jeg orker ikke å sette meg inn i alle detaljer.