Jeg er et fritt menneske. Jeg kan føle hva jeg vil. Imidlertid kan jeg ikke gjøre hva jeg vil. Jeg kan ikke engang si hva jeg vil. Det er til enhver tid nødvendig å faktorere inn hvor jeg er og hvem som hører det jeg sier. Det virker ikke rimelig å påstå at “fritt ord” betyr at man bare skal prate rett fra levra på noen slags inspirert måte, uten å tenke gjennom ordene man velger og formuleringene man konstruerer. Jeg vet ikke om det er noen som lever slik, det vil si rett fra levra til munnen uten å ta omveien om hjernen, men det er ihvertfall ikke meg. Fordi jeg ikke i utgangspunktet antar at jeg automatisk vil bli forstått – eller engang oppfattet likt – av alle, opererer jeg med en selvsensur som i høy grad er publikumsorientert. For å ta et banalt eksempel: Jeg snakker ikke om “voksenting” når det er barn i rommet.
Naturen har gjort meg både hissig og viljesterk. Dette er personegenskaper som kan bringe deg mye trøbbel hvis du ikke samtidig har godt utviklet selvbeherskelse. Jeg har ikke alltid vært helt i vater sånn sett men jeg har for det meste vært voksen siden jeg ble voksen. Jeg tror ikke at “alt handler om meg”, snarere tvert imot. Det er i utgangspunktet ingenting som handler om meg, men jeg kan velge å blande meg inn i ting som foregår og dermed introdusere Le Moi som element i saken. Derfra og ut er det “min sak” fordi jeg har gjort det slik. Dermed inviterer jeg naturligvis samtidig til kritikk av “min rolle i saken” fra alle andre som oppfatter seg som involverte. Slik virker virkeligheten.
Folk snakker om tilgivelse men jeg er ikke sikker på om jeg engang forstår konseptet. Er det noe emosjonelt? Jeg pleier ikke å blande meg inn i mine egne følelser. De får lov til å flyte fritt. De fremstår uansett ikke som kontrollerbare så hvorfor forsøke? Alt jeg kan kontrollere er hva jeg gjør og ikke gjør, inkludert hva jeg sier. For eksempel ser jeg ikke noe poeng i å vise følelser og jeg har liten tålmodighet med de som opererer på denne måten. Når folk ikke selv kontrollerer sin egen atferd ender det som regel med at noen andre må “moderere” dem. Jeg har rett og slett ingenting til overs for “spontanitet” diktert av tilfeldig forbipasserende følelser. Det er et minimumskrav for å bli respektert som voksent og selvstendig individ at du klarer å kontrollere din egen galskap.
Jeg forstår ikke engang hva som gjør mennesker indignerte og fornærmede. Når de klager over at det smerter så fælt i følsa deres er det mest så jeg ikke klarer å ta dem alvorlig. Er du klar over at du er en skapning som har kommet til jorda for å dø? Skjerp deg. Ingen har tid til noe tull og drama som stjeler energi fra viktigere ting. Jeg antar det er noe der. Folk klarer ikke å slippe taket i unyttige følelser som de i sitt enfold forbinder med mennesker og situasjoner mens de egentlig ikke er forbundet med noe annet enn dem selv. Dette er komisk men det er også tragisk. Levetiden kommer ikke tilbake. Hvert minutt man bruker på unyttige ting er et minutt man kunne brukt på nyttige ting. Og før man vet ordet av det slipper man opp for minutter. Selvfølgelig er det til enhver tid mange utrolig irriterende ting i vår verden, men “positiv fokus” betyr etter min mening å ha oppmerksomheten festet på de tingene man kan påvirke og avstå fra å engasjere seg i alt det andre. La oss kalle det distraksjonene i livet. Sånt som flytter oppmerksomheten bort fra praktiske ting man er nødt til å forholde seg til.
Som enhver god freudianer vil si: Nevroser er en kultursykdom som er like forutsigbar som forkjølelse. Det er “noe som går”. Det man føler kommer i strid med hvordan man lever. Sånt skjer og det går som regel raskt over, men hvis man lever med indre strid over langen blir man nevrotisk. Det er en naturlig konsekvens av disharmonisk livsførsel. Like naturlig er trangen til å “kompensere” med noen slags eksesser, for eksempel bruk av rusmidler, engasjement i forskjellige typer risikoatferd, “selvoffer” i form av hengivenhet til en sak, eller en trosretning, det finnes så mye man kan gjøre, men alt er distraksjoner som er designet for å oppveie for andre distraksjoner. Kort sagt, nevrotisk atferd. Og psykosen kommer når man lar fantasien konstruere storslagne “forklaringer” rundt hva som foregår og hvem som har skylda for det som skjer. I prinsippet burde psykiatrien være mer etterspurt enn somatikken, men folk er nesten like skamfulle for hjernen sin som de er for kjønnsorganene. Og ofte like forvirrede og/eller ukritiske til hvordan den skal brukes og hva den egentlig vil med dem.
