René Magritte var en belgisk maler og billedhugger. Han spilte en aktiv rolle i den surrealistiske kretsen i Paris i årene 1927–30. Han utviklet en personlig uttrykksform der han som utgangspunkt beholdt den formelle objektiviteten og den tradisjonelle illusjonistiske malemåten. Med en slags upersonlig intimitet utpenslet han det hverdagslige i minste detalj og plasserte så virkelighetselementene i nye og overraskende sammenhenger.
(Store norske leksikon)
De som allerede kjenner Magritte gjenkjenner selvsagt illustrasjonen ovenfor: Hannelores doble hemmelighet. Hun har noen små bronsebjeller som klinger innvendig. Alle bevegelser får bjellene til å kime, særlig sinnsbevegelser. Det driver henne til vanvidd, eventuelt alkoholisme. Sånt var vanlig i Pariskretsene på den tiden, og forsåvidt også enhver annen tid. Kunstnere er jo notoriske for sine dramatiske nykker og sensitive vesen. Det samme gjelder sannsynligvis de som tiltrekkes av kunsten, men uten å selv føle noen dragning mot “det kreative”. De ønsker bare å se noe som ligner på de følelsene de selv bærer på, uttrykt som motiv. Dette er et ganske komplekst fenomen. Det går an å lage psykologiske utredninger om folks sjelsliv, men det fungerer bedre å bare henvende seg direkte til det. Som alle vet er folk tildels svært forskjellige fra hverandre. Det som for èn person oppleves som så stor kunst at de må gispe etter pusten første gang de møter det kan for andre se ut som det reneste tullball. De skjønner ikke noe av det — og enda mindre skjønner de folks reaksjoner på det. Er dette noen slags bløff? Er det noen som er “inne” i greia og som ler av alle som ikke fatter det? Ingen liker den typiske følelsen av å være den eneste som ikke skjønner poenget med den vitsen resten av selskapet ler høyt og godt av. Sånn er det å være outsider. Hva er det norske ordet?
Det finnes ingen konsensus rundt fenomenet hypersensitivitet, men dagens “medisinske” bevissthet rundt emnet kan spores tilbake til noen psykologiske arbeider på 90-tallet. Det gående akronymet er HSP. Hyper-Sensitiv Person. De har noe slags makkafakka med følelsene sine, slik at alt blir urimelig sterkt for dem. De klarer ikke mange inntrykk i form av en massiv “blokk” sånn som for eksempel lydtrykket og folkelivet på et utested, de blinkende lysene og det ene med det andre, det ender med at de må gå ut “for å lufte seg” mye oftere enn hva som enn er vanlig. Er det noe som er vanlig i det hele tatt med hvordan vår tids danseklubber og “steder med høy lyd” fungerer? Historisk sett er dette noe nytt. Alt vi har fra oldtid er diverse religiøst hysteri og tempelvirksomhet — som var designet for å gjøre et sterkt inntrykk på folk. De kom til stedet for å bli “ekstatisk henrykket” og oppleve store sinnsbevegelser. Dette er hva kulten handler om. Hvis det ikke blåser bakoversveis på deg er det ikke mye av en kult. Vi snakker store, dype og seriøse inntrykk nå. Ting som går rett inn og ryster folk dypt ned i sjelen. Alle virkemidler som noen overhodet er i stand til å komme på har vært involvert i dette opplegget. Enten fordi de har blitt prøvd og forkastet eller fordi de er i bruk ennå. Fra et filosofisk sysnspunkt er det imidlertid ikke særlig interessant hva som eventuelt forbinder alle de store religionene, siden alt uansett koker ned til språk og språkets makt til å “holde fast på bevisstheten” innenfor visse distinkte kategorier av abstrakt mekanikk, men vi kan tillate oss litt fascinasjon rundt hva eksakt det er folk opplever som tiltrekkende med dette evneveike jåsset.
Dødsangst er det åpenbare svaret. Hva betyr ordet fremtid for deg? Du tenker alt for smått hvis du ikke innser at du vil tilbringe mesteparten av all fremtid – menneskelig eller målt på annet vis – med å være død. At du er her og nå er hva ditt personlige livs mirakel består i. Bare dette og intet mer. Før i tiden fantes du jo ikke, og “etterpå” er en svært lang tid som for det meste ikke angår deg. Sånn er realitetene. Siden kan man lage så mye drama man vil rundt saken, men det vil ikke forandre realitetene selv det aller minste. Er det noen grunn til å lage noe oppstyr rundt dette? De anslår at noe sånt som omtrent hundre milliarder mennesker har vært gjennom “livets erfaring” her på jorda. De fleste av dem for lenge siden, men det er også ganske mange i live akkurat nå. Saken handler om å finne det korrekte perspektivet på ting. Det finnes intet noen kan si som forandrer den typiske gangen i en menneskeskjebne: Vi blir født, vi våkner etterhvert til en slags tilstand som “oss selv”, vi lever en stund på denne måten og erfarer diverse ting, men så dør vi. Snipp snapp snute. Det er alt noen vet. Hvis noen påstår de har mer informasjon enn dette så lyver de. Hvorfor de lyver? Det vet man aldri, men det handler minst like ofte om sinnssykdom som om penger. Kanskje finnes det en eksistensiell tilstand både før og etter dette livet, men det vet vi ikke noe om. Og mesteparten av spekulasjonen rundt emnet er evneveik og preget av folks urealistiske håp om at akkurat de av en eller annen grunn vil være spesielle, at de vil bli en kosmisk lottovinner som blir skjenket nåde, heller enn fortjeneste. Selvsagt er dette en inngangsport for svindlere som er på størrelse med en låvedør eller industriport, som man kan kjøre føkkings skurtreskere gjennom. Jeg lanserer nå ordet selvsorg som beskrivelse på den mentale tilstanden folk gjennomgår når de tenker på alt de går glipp av. Det ligner på selvopptatthet, men det er mer sentimentalt. Begge deler er selvrefleksive energier – eller rekursive mønstre om du vil – slik at det går an å lage noe nyttig av elendigheta hvis man bare tilfører de korrekte krydderne i korrekte mengder.
Folk beskrev meg som “veldig sensitiv” i barndommen, men jeg vet ikke. Hva er nåde? Jeg har aldri opplevd noe sånt og har vel forsåvidt aldri forventet det heller. Livet er brutalt. Deretter dør du. Sånn er reglene. Hva skal du liksom gjøre? Gråte? Det kan du sikkert, så mye du vil, men det forandrer ingenting. Som individ er du faktisk heldig hvis du er mer sensitiv enn resten av bølingen av evneveike slaktedyr i gudenes sirkus. Da har du i det minste noe, der andre har intet. Du har noe som ligner evnen til å observere og stille spørsmål. Hvordan skal du bruke den? Naturligvis vil livet være tragisk hvis man definerer seg selv som offer i det store spillet om liv og formål. Hva har jeg gjort for å fortjene denne skjebnen? Det er ikke noe bra spørsmål. Alle har jo skjebner og ingen har gjort noe for å fortjene dem. De bare oppstår. Når blir man typisk selvbevisst? Spebarn virker jo fullstendig malplasserte. De vet ingenting, kan ingenting, og gudene vet hva som foregår i hodene deres. Sannsynligvis noe temmelig surrealistisk og “kunstnerisk”, etterhvert som hjernens anlegg for “mønstergjenkjenning” blir aktivert litt etter litt. Hva betyr det å bli noen? Vi kan kalle det “identitetsdannelse” men for de som står i greia oppleves det som veldig personlig og viktig. I hvilken grad skal man respektere sånt hos andre? Det er fristende å si “i samme grad som man respekterer seg selv” men det besvarer jo egentlig ingenting. Vi har et ganske aktivt internett som virker veldig fokusert på å hetse og håne de som ikke er konvensjonelle verken i personlig stil eller uttrykk, som er en ganske bekymringsverdig tendens på den store skalaen. Hvordan lever man et korrekt liv som menneske her på jorda? Det går ikke an å si noe fornuftig om sånt. Det kommer jo an på hvem man er, hvordan man fungerer, og det ene med det andre. Hvor er du født? Dette er sannsynligvis det viktigste av alt i dagens verden. Folk opplever jo spinnvilt forskjellige privilegier i livet på dette litt tvilsomme grunnlaget.
