Nettet er fullt av troll. Interessant nok begynte dette konseptet som en beskrivelse av “dorging” (trolling på engelsk) i debatter, det vil si når man tøffer frem og tilbake i farvannet og sleper et agn etter seg, motivert av lite annet enn ønsket om å “lage liv” (som også kan kalles å lage bråk) i forumet. Etterhvert som sosiale medier etablerte seg vandret meningen med ordet mer i retning av hva vi mener når vi sier at en person er et troll, altså trassig, vrang, ondskapsfull, utspekulert, og så videre, og ordet “trolling” ble etterhvert til et ord for “det som trollene gjør på nett”. Folk dorger fortsatt i debatter men dette virker uskyldig nå i ettertid, alt tatt i betraktning.
Økonomien på nett dreier seg om oppmerksomhet. Alt handler om antall klikk, visninger, likes, eller hva man nå måler det med fra sted til sted, fordi det er dette som avgjør en kanals kommersielle potensial for de som selger reklameplassene. Den eneste verdi som teller er hvor mange følgere man har. Alt annet, såfremt det ikke representerer et juridisk problem for noen, er likegyldig. Har man mange lesere betyr det at de som har noe å selge vil nå denne gruppen av lesere hvis de reklamerer hos deg. Jo mer profilert og segmentert jo bedre. En som lager innhold om hjemmesnekring vil for eksempel være et bra sted å plassere annonser for elektroverktøy og slikt. Men har man ikke et betydelig antall lesere, følgere, seere … da har man heller ingen verdi som oppslagstavle for reklamer.
Det kommersielt interessante spørsmålet blir følgelig hvordan man tiltrekker seg oppmeksomhet.
Det enkle svaret er å være et troll. Si ting som får folk til å gå fra konseptene. Lag så mye bråk og oppstyr som mulig. Folk er nysgjerrige av natur og tiltrekkes generelt av slikt som har underholdningsverdi der og da. Kanskje man til og med får med seg en god historie som man selv kan bruke senere til å gjøre seg interessant i selskapslivet. Uansett trekkes folk i retning av steder hvor det “skjer noe”. Hvis man er “liten” på Facebook eller Twitter kan man lete opp en som er “stor” og starte noe bråk med dem. Mange vil se dette og man vil få mye oppmerksomhet, dermed øker man sin kommersielle verdi på nettet. Det er ganske nihilistisk men slik fungerer det.
Selv har jeg ingen kommersiell verdi. Litt kunstnerisk tiltrekningskraft på slike som liker språk og formuleringer, men jeg er ingen “spiller”. Jeg skriver fordi jeg liker å skrive. Kanskje også fordi jeg liker å tenke og skrivning har en strukturerende effekt på tenkamentet. Ut over dette har jeg ingen agenda. Å bli stor på blogg.no virker som å bli den lokale rockestjerna i Kautokeino, det betyr lite internasjonalt. Eller rettere sagt: Det spiller liten rolle hvor man er fra, alle kan “bli noe” på tiktok eller YouTube hvis de har et interessant og underholdende talent, men for å bli noe som blogger må man skrive på engelsk. Andre verdensspråk funker også, poenget er at man vil ha noen millioner lesere som aktuelt potensiale heller enn de fem tusen som det virker som stjernene her på nettstedet kan oppnå.
Jeg pleide å skrive på engelsk i tildels ganske “harde miljøer” – i den forstand at det var ikke noe kjære mor med ondsinnede personangrep og denslags – så jeg tror jeg har sett det meste slik sett. Jeg har blitt vaksinert. Det er ikke vesentlig hva folk tenker om meg eller mitt, verken i positiv eller negativ forstand. Det er heller ikke viktig om jeg blir ignorert. Det virker som jeg har et antall “visninger” på 50-100 fra dag til dag på blogg.no og det er vel omtrent hva man kan regne med. Jeg henvender meg først og fremst til mennesker som liker å tenke, men det er vel grunn til å anta at slike ikke liker internett like godt som før. Eller de er kresne med hva de åpner på skjermen sin. Jeg vet ikke engang om tallet 50-100 er “unike visninger” eller om det er noen få som klikker mange ganger. Spiller det noen rolle? Jeg har allerede rukket å se at noen skriver på en agiterende måte om fullstendig urealistiske politiske vinklinger, alt handler bare om opprørte følelser, så det er best å la være å lese dem. Jeg har noe av den sykdommen selv og behøver ikke “inspirasjon”. Andre har andre nykker som ikke tiltaler meg, men det er jo ikke mitt problem før jeg gjør det til mitt problem.
El dia continua…
