Motörhead var ei britisk rockegruppe dannet i London 1975 av bassisten, vokalisten og låtskriveren Lemmy Kilmister (født Ian Kilmister, 1945–2015), trommeslageren Lucas Fox og gitaristen Larry Wallis (1949–2019). Kilmister hadde tidligere spilt i blant annet bandet Hawkwind. Opptak med originalbesetningen kom ut på albumet On Parole i 1979.
(Store norske leksikon)
Hvis man googler Lucas Fox får man opp et eiendomsselskap som jobber bare med “eksklusive objekter” i den høye enden av prisspekteret; mest i Spania, men også noe i Frankrike. Dette “stemmer” forsåvidt med vår Lucas Fox, som i året 1975 var med som stifter av bandet Bastards, men etter kort tid skiftet de navn til Motörhead. Med umlaut – det noen kaller tøddel – over O nummer to. Selve ordet betyr noe sånt som fartsfantom blant de uskyldige, mens de verdensvante vet at det er kode for “speedfreak” — altså amfetaminmisbruker. Legenden sier at Ian Frazier “Lemmy” Kilmister fikk sparken fra space-rock bandet Hawkwind på grunn av noen kalamiteter som involverte amfetaminbruk – mens resten av bandet foretrakk LSD – og Lucas Fox var den første han møtte da han vendte tilbake til London i 1975, nå anbeidsløs, så Lucas og Lemmy fikk med seg Larry – altså Larry Wallis, gitaristen i bandet Pink Fairies, som ble stiftet på 60-tallet og jobbet mye sammen med Hawkwind utover 70-tallet – og så startet de sitt eget prosjekt.
Det var veldig mye aktivitet på besetningssiden av Motörhead i de første par årene. Det var for eksempel aldri meningen at Lemmy skulle synge i bandet. Planen var å finne “en flink vokalist” men det greide de aldri, så det ble som det ble, og etter en del om og men endte Motörhead med sin “klassiske” besetning i året 1977. I mellomtiden ble Lucas Fox medlem av bandet Warsaw Pakt men prosjektet varte bare et år før det ble lagt ned på grunn av de vanlige greiene. Du vet. Det de kaller “kunstneriske uoverensstemmelser” i kombinasjon med at de ikke solgte noe bra. Imidlertid rakk de å påvirke de senere stjernene Joy Division til å skifte navn – de kalte seg i utgangspunktet Warsaw – og dette er jo ikke uviktig. Etter bruddet fortsatte Lucas å spille i noen band her og der, men det ble aldri noe av noenting, så han flyttet etterhvert til Frankrike og etablerte seg på arrangørsiden, noe som til sist brakte ham inn i en lederstilling i den franske statens kulturelle satsning foran jubilèumsåret 1989 — men før han kom så langt rakk han å være involvert i produseringen av en hel del nye franske band, blant annet Gipsy Kings, hvor en av stifterne var Chico Bouchiki, bror av den marokkanske kelneren Ahmed Bouchiki som den israelske sikkerhetstjenesten Mossad drepte på Lillehammer i 1973.
Historien er en lang og kronglete affære uansett hvilke deler av den man studerer, men uansett dukket navnet Lucas Fox opp på en liste over eiendomsmeglere i Spania ved et tidspunkt — og fordi jeg er som jeg er måtte jeg sjekke om det var den samme Lucas Fox som i 1975 var med og stiftet Motörhead, men det var visst en annen person med samme navn. Sånt skjer jo. Om han selveste er det siste som har skjedd at han som medlem av Pink Fairies spilte inn plata Resident Reptiles i året 2018, sammen med Paul Rudolph – grunnlegger og originalmedlem av Pink Fairies, men også han som tok over etter Lemmy da han fikk sparken i Hawkwind – og Alan Davey, også med bakgrunn fra Hawkwind men først utover på 80-tallet. Dette er ikke i seg selv overraskende. Det var så mye incestuøs musikalsk omgang mellom de to bandene i all tid – pluss at medlemmene skiftet band så ofte at de noen ganger glemte hvem de spilte for den dagen – at de faktisk til og med opptrådte som Pinkwind – med mikset besetning – på diverse festivaler på 70-tallet. Det var sikkert like greit å gjøre det slik. Om Pink Fairies er det ellers å si at de spilte i Oslo i 1987 og Larry Wallis var med da. Han sov faktisk på sofaen min den natten, på grunn av noen forviklinger som gjorde at det endte slik. Jeg hadde en funksjon på arrangørsiden som kunne til at jeg ble den kveldens drikkekompis — og det ble ganske mye etterhvert. Larry selv var ihvertfall rimelig forvirret da han etterhvert våknet uten å forstå hvor han var eller hvordan han havnet der. Men vi fikk da buksert både Larry Wallis og skallebanken hans til Fornebu etterhvert, hvor diverse nervøse medlemmer av selskapet hans umiddelbart kjeftet ham ut fordi han hadde gjort dem bekymret. Selv snek jeg meg stille vekk.
Motörhead holdt seg godt under radaren da de ga ut sitt selvtitulerte førstealbum i 1977, men da de i året 1979 – jeg tror det var i mars måned – slapp albumet Overkill fikk folk opp øynene. Senere samme år slapp de albumet Bomber, før de i 1980 slapp det mange mener fortsatt er deres mest “definitive” verk: Ace of Spades. Etter dette ble det imidlertid mye snålt for en stund, før de kom sterkt tilbake med albumet Orgasmatron i 1986. Lemmy måtte fikle mye med besetningen i bandet før han endelig fikk det som han ville, med de mest permanente medlemmene Phil Campbell og Mikky Dee. De spilte jo med Motörhead i tredve år. Det må bety at Lemmy var fornøyd. Han er uansett død, men de to andre fortsetter å spille musikk. Phil Campbell and the Bastard Sons er sånn cirka eksakt hva navnet sier; at de fremfører forretningsidèen fra det første Bastards som Lucas, Larry og Lemmy startet i 1975, nemlig å spille “enkel rock’n’roll”, som faktisk ikke er “enkelt” i det hele tatt, det krever ganske mye av utøverne. Publikum er jo bent frem nådeløse mot alt de oppfatter som “fake” i rockebransjen. Ikke bare vil du ikke selge album og trekke folk til konserter, de vil til og med kaste ting på deg. Rockere er veldig kresne og på mange måter faktisk litt snobbete med greia si. Scorpions er et litt “tvilsomt” band sånn sett – de har jo gått skamløst for “allsangformatet” etter først å ha startet som et litt progga hardrockband i Tyskland sent på 60-tallet – men det forrige jeg hørte om Mikky Dee var uansett at han har begynt å jobbe for Scorpions. Det gir en litt sær karrièrebane. Først drev han med “noe i Sverige” så ble han rekruttert av den ganske danske sjokkrockeren King Diamond, før han endte med å bruke mesteparten av musikklivet sitt i Motörhead. Kanskje er Scorpions en passende greie å drive med som pensjonist? Det går i det minste ikke nedover med Mikky Dee i noen kommersiell forstand.
Her er et spørsmål som noen ganger kommer opp: Kunne Lemmy spille bass? Trommeslageren som tok over etter Lucas Fox – Philip “Philty Animal” Taylor – sa en gang om Lemmy at han spiller jo ikke bass, han spiller rytmegitar, det er bare at han ikke gidder å forholde seg til mer enn fire strenger. Dette virker som en rimelig påstand. Bassister har ofte en stil hvor de “plukker” på strengene, eventuelt så kan de “slappe” og “tappe” — men de går vanligvis ikke til angrep på strengene med plekter og akkord, sånn som Lemmy gjorde. Det er først og fremst dette som ga dem den karakteristisk “brutale” lyden. Vel, Lemmys stil som bassist, javel, javisst, men også den grove måten han sang på. Det er jo det andre spørsmålet som ofte dukker opp. Kunne Lemmy synge? Det spørs hva man mener med å synge. Han ville passet dårlig inn i et kirkekor, men stilen hans fungerte veldig bra i det formatet han jobbet innenfor. Selv er jeg ikke nødvendigvis noe begeistret for “sangere” innenfor rock’n’roll. Jeg liker skrikere og brølere bedre. Det må være rått. Eventuelt så må det ha en aura av “dekadanse” sånn som Ramones, Turboneger og andre “woo woo woo” band med Beach Boys-stll i sangen, eller den karakteristisk “flate” men likevel “skumle” stilen til Ozzy Osbourne. Hva skal jeg si? Det appellerer ikke noe særlig til meg at folk er “veldig flinke sangere” i konvensjonell forstand, sånn at de i prinsippet kan synge “hva som helst” og mestre alt som kreves av intonasjon, register og det ene med det andre, som for eksempel Ronnie James Dio. Nå liker jeg riktignok Dio som artist, særlig det han gjorde da han jobbet for Black Sabbath, men det er mer på tross av enn på grunn av at han var en såpass teknisk dyktig vokalist. Flinkisme er ikke spesielt høyt verdsatt blant rockere. Det blir jo noen ganger et problem når de flinke skal frike ut “all over the place” med all slags fiklete og unødvendig dekorasjon av musikkuttrykket. Et rosemalt panserkjøretøy blir liksom litt feil.
Poenget med å snakke om Motörhead er å si at det finnes ikke noe bortenfor Motörhead. Det går ikke an å bli mer av det amerikanerne kaller badass enn Motörhead var. De representerer rett og slett ytterpunktet. Hit men ikke lenger. Dette er toget. Er du tøffere enn toget? Jeg tviler på det. Jeg mener, spør hvem du vil i rockebransjen. Er Lemmy “kongen”? Ja selvsagt er han det. Ingen diskuterer dette, selv ikke de som misliker Motörhead. Lemmy er primus inter pares – altså den fremste blant likemenn – på den åndelige siden av rock’n’roll. Det var aldri noe tøys med han. Ingen bløff og aldri noe som engang kan mistenkes for å være “fake”. Han gjorde alt han ville og han ville alt han gjorde. Ferdig diskutert. De ga ut over tyve originalalbum i løpet av hele karrièren, pluss et utvalg liveplater, samlinger, singler og diverse annet. Svaret på hvem de var og hva de representerte ligger nedfelt i dette kunstneriske produksjonsarbeidet. Resten er bare prat. Som at mange har prøvd å “kjøre forbi” Motörhead i forhold til lydtrykk, lydstyrke, hvor fort de spiller, hvor rått det låter, og det ene med det andre, men det blir liksom litt stusselig fordi de gjør jo ting på en annen måte enn Motörhead, som egentlig aldri har gjort annet enn å spille streit, rettfrem og ikke minst låtbasert rock’n’roll uten å jåle med det snåle bare for å havne i noens rekordbok. Jeg mener, man kan jo med få unntak få låtmaterialet til Motörhead til å fungere med bare kassegitar og munnspill, som er selveste syretesten for denslags. Ikke at jeg ønsker å høre dette – Gud forby – men fordi jeg klarer å se det for meg i fantasien. Uansett, jeg tenker på en såpass kunstnerisk sær artist som Gylve “Fenriz” Nagel og prosjektet hans Darkthrone, som utvilsomt – med vilje – har plassert seg selv i den “stygge” enden av ting; med lite om noen bruk av “studiotriks” for å få frem sitt karakteristiske lydbilde. Han nevnte en gang at han ser ikke noe poeng i å sammenligne seg med Motörhead – noe mer enn å sammenligne seg med Deep Purple – fordi de driver med helt ulike ting. Motörhead er basically et festband, men det er ikke Darkthrone. Skjønner man ikke det bare ved å se på navnet da? Herregud. Du kan få en masse folk til å sprette opp fra stolen, hoppe rundt som galninger og skrike på dansegulvet hvis du spiller Ace of Spades, men intet av det Darkthrone har laget virker på den samme måten. Det blir ikke engang så mye headbanging som det blir “stillesittende nikking” mens man avnyter det superbe riffarbeidet som Darktrone først og fremst er kjent for. Det blir ikke fullt så mye danselyst som det blir Johan Sebastian Bach, for å si det litt misvisende. Det vil si noe man lytter til. Selv har jeg diverse Motörhead-album på CD som jeg pleier å spille mens jeg kjører bil. Det virker perfekt til formålet. Man sovner jo ikke akkurat mens man slapper takten med tomlene mot rattet og den typen ting. Det har en viss innvirkning på hjerterytme og puls generelt. Er “audiovisuell understimulering” en greie? Lastebiler og andre som typisk kjører langt er enten lovpålagt eller de utvikler selv et balansert opplegg for kjøretid og hviletid. Man er nødt til å stå stille med kjøretøyet så og så lenge med så og så lange mellomrom. Dessuten finnes det en maksimaltid.
Men nå er det på tide å avslutte denne avhandlingen. Det velger jeg å gjøre med tre sanger i dag. Den første fra det siste Lucas Fox har gitt ut så langt, med Pink Fairies, og den andre fra Wicked Lady i 1972, som jeg tror er hvor Lemmy hentet mye av basslyden sin fra, før selveste Motörhead får siste ord med sin gjenkomst fra 1986.
