Den normale språkfølelsen folk typisk har overfor ordet udyr er at det betyr noen slags vanskapning. Noe monstrøst. Kanskje til og med noe skremmende og farlig som “finnes der ute” men vi vet ikke hva det er. Sjøorm. Nøkk. Varulv. Bigfoot. Chupacabra. Det er ihvertfall ikke noe normalt dyr som vi har kartlagt og forstår. Kanskje det er mennesker. Det skjer jo minst like ofte at mennesker som har gjort særlig grove og avskyelige forbrytelser blir kalt udyr som at vi bruker dette ordet om noe man finner i naturen. Mange spennende kriminalfortellinger har blitt diktet om sånt som befinner seg i gråsona mellom psykiatrien og det overnaturlige. Du vet. Marerittets hjem. Der udyret bor.
En alternativ definisjon av begrepet udyr som jeg fant da jeg søkte på det var – komisk nok – ville dyr. Det utemmede og ukontrollerte. Selv er jeg jo av den stikk motsatte oppfatning: Dyr er sånne skapninger som lever på sine egne premisser mens udyr er sånt som mennesker har avlet frem og som ikke ville klart seg i naturen på egen hånd. Udyr har ikke noe “naturlig hjem” — de er noens eiendom. Sånn ser det ut for meg. Andre ser ting på andre måter. Ingen av oss “har rett” i ontologisk forstand, vi har bare forskjellig syn på en sak. Det er ikke personlig. Det behøver ikke å være noe problem. Jeg hater verken hunden eller dens eier, for å si det slik. Jeg hater konseptet. Imidlertid betyr ikke dette noe mer i praksis enn at jeg selv ikke ønsker å ha noen omgang med dyr. Hva andre gjør er jo ikke mitt problem.
Jeg har hatt hva man kan kalle varierende suksess med påstanden “mennesket er et dyr som lever i naturen”. Av årsaker jeg ikke helt klarer å forstå reagerer mange veldig emosjonelt på dette, som om det betyr noe for dem hva jeg kaller dem. Og hva er det vi sier om sånt? Nettopp. Det er hva vi kaller “å ta en Gjertrud” – dama protesterer litt for mye, synes jeg – som er en berømt komisk situasjon fra Hamlet av Shakespeare. Det skal ikke være nødvendig å protestere heftig mot noe som er åpenbart usant. Slapp av Gjertrud sier vi da. Men det er ikke sikkert at de forstår hva vi mener. Kanskje de bare blir sure. Saken er uansett at biologisk sett så tilhører menneskeslekten dyreriket og naturen er det samme som fysikken. Vi er underlagt fysikkens og biologiens lover — men psykologisk sett er vi ganske fristilt, i den forstand at vi blir ikke automatisk straffet selv om tenker noe helt urealistisk. Jeg mener, hvis du prøver å fly så vil du – gitt at du overlever – ikke prøve flere ganger fordi sånt er straffbart i henhold til naturlover som i seg selv er både anklager, dommer, jury og bøddel, og som reagerer øyeblikkelig. Sånn er det å være et dyr som lever i naturen: Hvis man vil leve må man ikke gjøre ting som ikke går an.
Mennesket er beryktet for å tøye grensene for det mulige. Ting vi alle med den største selvfølgelighet gjør i dag ville vært utenkelige for bare to hundre år siden. Det mest håpefulle noen kan si om tingenes tilstand i øyeblikket er sannsynligvis at det vi gjør i dag kommer også til å være utenkelig om enda to hundre år. Det finnes tross alt en yttergrense for hva som går an. Mennesket har “tøyet strikken” så langt det går på flere problematiske områder samtidig i forhold til ressursforvaltning og det vi kaller “bærekraftig utvikling”. Forvaltning er jo strengt tatt noe helt annet enn utplyndring av naturgrunnlaget så langt (og så raskt) som vi har kapasitet til, ved hjelp av venturekapital og det ene med det andre. Det at noe kan bygges ut betyr ikke at det bør bygges ut. Naturen er stor men den er ikke uendelig stor. Altså, alle kan se at hele mannskiten er i ferd med å gå til storhelvete på en veldig grundig måte og vi har ikke mye tid på oss. Staten bør ved den tidligst mulige anledning etablere en tilskuddsordning rettet mot å få flere til å etablere seg med småskalaprosjekter innenfor landbruk og matproduksjon. Det vil bli kjekt å ha den dagen det blir ustabile forhold på det internasjonale matvaremarkedet. Vi vet ikke eksakt når den dagen kommer men vi vet at den kommer — og at det begynner med en rask serie av store prisøkninger. Siden blir det ujevn forsyning av visse matvarer vi per i dag importerer. Det er for eksempel dårlige prognoser for grunnvannsnivået i Almeriadistriktet i Spania – “Europas største drivhus” – hvor oppimot halvparten av all grønnsakseksport innenfor Schengenområdet kommer fra. Så snart de får tilbakeslag av saltvann fordi de har pumpet seg ned til under havflatens nivå er det kroken på døra for dem. De har kanskje ti år på seg men neppe mer.
Rovdrift er lønnsomt for noen få, her og nå, men alle taper på det i lengden. Opplegget blir perverst fordi det er basert i perverse idèer om menneskets rolle i naturen — og kanskje enda mer om naturens rolle i menneskelivet. Alle vet jo at som individ har man bare en ganske begrenset levetid på seg, så man tenker og handler innenfor “en rimelig tidshorisont” og det er i utgangspunktet ikke noe galt i det, men vi har jo også et ansvar for “de som skal komme etter oss” som noen politikere av og til sier. Saken er at vi allerede har gjort pemanent skade på mye av det som tidligere tiders romantikere kalte “naturens overflødighetshorn”. Hva skal vi gjøre med dette? Nei, si det. Jeg vet ikke. Kanskje de kommer opp med noe genialt på COP 28? (“Conference Of the Parties”) Eller altså, vi observerer jo gang etter gang at folk i Norge lar seg overraske av “plutselig vinterføre” utpå senhøsten så det er vel rimelig å anta at den samme mekanismen styrer vårt forhold til klima og miljøproblematikk. Glasset er jo ikke fullt før det renner over.
