Altså, egentlig heter han Suppiluliuma men jeg er så dårlig med disse utenlandske navnene at jeg bare sier Suppelima. Han var konge av Hattusha – som ligger omtrent en tre timers kjøretur østenfor Ankara i Tyrkia – og det var på hans tid hetitterfolket begynte å betrakte herskerne sine som ihvertfall delvis guddommelige. Ikke “selve personen” – de var jo ikke idioter – men stillingen. Du vet. Rang og ansvar. Formell posisjon i autoritetshierarkiet. Sånne ting. Det var viktig for dem å poengtere at kongen over hele riket sto over for eksempel en tilfeldig oppkomling av en bydelsguddom langt uti provinsen når det gjaldt å fatte vedtak i teologiske tvistemålssaker. For selv om vi snakker om et rike så drives det jo i praksis som et “foretak” så vi kan si at på Suppelimas tid foregikk det en formell maktoverføring fra styret til konsernsjefen. Utvidede fullmakter, ville vi kalt det nå. Sånt som skjer når man lever i interessante tider, fordi Suppelima var sjef i Hattusha samtidig med at Akkenaten tok over i Egypt, og det ble jo et helvetes leven.
Som alle vet tok han Kong Akke og sparket hele presteskapet for Amen og erkjærte at fra nå av handlet alt om Aten. Fra vårt perspektiv ser det ut som å bare endre en bokstav, men Amen var jo “solens mystiske sjel” mens Aten var selve solen. Den første krever en stab på mange tusen for å utrede og administrere, mens den andre er noe alle kan se uten videre. Sånn at egentlig handlet denne dypt politiske beslutningen om å sparke presteskapet som var viet til Amen, avvikle hele foretaket deres og ta all styringen – samt ikke minst budsjettet deres – selv. En svært radikal handling. Kong Akke var veldig hatet av veldig mange både i sin samtid og lenge etterpå, sikkert ennå i dag av noen. Den typen sosiale reformasjoner som medfører at mange mektige individer mister den fete stillingen sin skaper som regel mye støy. Sånn er det fortsatt. Samme opplegg, men med en ny form for innpakning. Vi har fortsatt alle mulige slags “foretak” som ikke uofte havner i noe slags karakterdrevet drama preget av mye skrik og skrål. Folk vil jo ha penger og makt.
I året 1350 før vår tidsregnings begynnelse var Egypt allerede et to tusen år gammelt rike, sånn at opplegget deres var “de gamle pengene” i regionen. Ansienniteten deres var ubestridelig, men det betyr jo ikke at man bare sitter og venter når de viser svakhet. Suppelima la merke til alt oppstyret rundt kong Akke og bestemte seg for å ta over deler av det egyptiske administrasjonsområdet i Syria. Sånn gikk det til at den mye omstridte – og svært rike – handelsbyen Karkemisj havnet på hetittiske hender helt frem til den store bronsealderkollapsen i år 1177. Da så etter en femten års tid han kong Akke måtte pakke, stikke og føkke sin vei ned til Tuat – det mørke egyptiske dødsriket – ble det enda mer rabalder der borte. Det endte som alle vet med at han Kong Tut kom på tronen, men før ti år var gått ble også han drept. Jaktulykke, sier de at det var. Fæle ting skjer noen ganger når konger går på jakt. Imidlertid etterlot han seg en enke som het Anke og hun var overhodet ikke begeistret ved tanken på å gifte seg på nytt med “en fra tjenerskapet” (som i hennes øyne var alle andre menn enn hennes egen bror, far eller onkel, slik skikken var i de kretser). Men Anke fikk en tanke. Hvorfor ikke skrive til Suppelima og be om å få en av sønnene hans? Han hadde jo så mange av dem. Dessuten var han en gud, akkurat som faren hennes, så dette må ha virket som et smart opplegg for hun Anke.
Det samme tenkte sikkert Suppelima, etter å ha først forsikret seg om at dette ikke bare var kødd. En fot innenfor hos foretaket Egypt? Ja takk, mer enn gjerne. Så han sendte en sønn som het Zann men han kom aldri frem og han kom heller aldri hjem. Ingen vet hva som hendte med ham, men nesten alle tror at den handlekraftige egyptiske politikeren Ay – som senere giftet seg med Anke og selv ble farao – på noe slags vis lyktes med å spore opp reisefølget hans Zann, drepe dem alle sammen og begrave hele elendigheta uti Negevørkenen. Men ingen kan bevise noe, så der står saken den dag i dag. Henlagt av alle andre enn de særlig interesserte, som i praksis betyr historikere. Såkalt vanlige folk har nok med seg selv. Kanskje de vil gå og se filmen hvis for eksempel Ridley Scott steller i stand noen slags storslagen action in the ørken men det er ikke typisk sånt som man fisker etter på nettet. Poenget med denne fortellingen er at menneskelige ambisjoner, i likhet med alskens politisk renkespill, ikke er noe nytt under solen. Altså Aten, som de sa i Egypt. Nå har vel solen neppe øyne, og selv om den hadde hatt øyne ville den neppe fokusert dem på jorden. Aten utgjør jo 98% av all massen i solsystemet, og av de siste to prosentene stikker Jupiter av med havparten mens resten er fordelt på røkla. Inkludert oss. Vi er veldig små, selv de “største” blant oss.
