Siden jeg faktisk har blogget lengre enn de fleste – jeg har bare aldri vært tro mot noen spesifikk plattform – har jeg sett det meste i forhold til hva som typisk skjer innenfor “den sosiale dimensjonen” av det hele. Flame wars – og er ikke flammekrig st tøft begrep? – var (og er) helt normal atferd mellom mennesker, det vil si når man går i strupen på hverandre med diverse gjensidig utskjelling i skriftlig form, og sånt har eksistert siden lenge før internettet kom. Hvem kan vel for eksempel glemme den store stampegrøtkrigen som Asbjørnsen – han med eventyrene – startet i 1864? Den er jo ikke formelt avsluttet ennå. Vi har ingen offisiell norsk standard for stamping av grøt. Fagområdet preges av det rene anarki. Sånt virker veldig forargende på de som vet hvordan korrekt grøt skal lages. Jeg mener, kan du tenke deg? Det må være veldig frustrerende å vite best, men samtidig oppleve at ingen hører på deg, de bare gjør som de selv vil. Herregud. Jeg er glad for at jeg ikke har noen meninger om noe som helst. Så lenge de ikke blander meg inn i tullekukeluringen sin så kan folk gjøre hva fanden de vil for meg. Sånn sett er jeg en kardemommemann. Ikke fordi jeg er “tolerant” – for det er jeg jo på ingen måte – men fordi jeg er uinteressert. Andres opplegg er ikke min bisniss. Jeg vil ikke vite noe om de praktiske detaljene i livet deres. Det er tankene deres – i den grad de har noe slikt – som interesserer meg. Spesifikt hva de tenker om diverse filosofiske emneområder. Altså ting som det går an å lære noe av.
Er det ikke interessant hvordan det går an å være bestiser for eksempel i spørsmål som handler om musikksmak, men fem minutter senere havne i regelrett nevekamp over noe slags “politisk” tema som ingen av partene uansett har makt til å gjøre noe med? Som regel er det en grov feil å kalle det politikk når det man egentlig er uenig om er et fundamentalt moralfilosofisk spørsmål. Realistisk sett handler politikk om regelverk for sosial og økonomisk omgang mellom mennesker på samfunnsnivå, samt noen pengesaker, mens det vi vanlige sivilister som regel havner i konflikt over er atferdsproblematikk på et mikronivå som politikken ikke engang forholder seg til. Er det greit at folk kler seg snålt og snakker om ting jeg ikke forstår? Dette er et moralspørsmål. Mer spesifikt et spørsmål om hvilken rett man har til å danne meninger andres atferd, såfremt dette ikke er noe man blir påtvunget på utilbørlig vis. Så lenge de ikke gjør noe ulovlig eller “urimelig provoserende” skylder man samfunnskontrakten å holde fred med andre. Ferdig diskutert. Dette er plikten. Den henger nøye sammen med rettighetene. Det er etter min mening urealistisk å stille opp noen moralfilosofi som ikke tar utgangspunkt i plikten. Vi kan ikke begynne med å snakke om rettigheter og privilegier noe mer enn vi kan begynne med å snakke om fortjeneste. Først må vi se på investeringen. For eksempel den gode gamle matematiske formelen som sier at hvis andre menneskers respekt er den avkastningen man ønsker å høste så er det å oppføre seg respektabelt den investeringen man er nødt til å foreta. Grovt sett kan vi si at plikten er en form for sivilt lederskap som det forventes at alle voksne og ansvarlige individer skal ta i enhver situasjon. Det vi alle ønsker er jo fred og velstand. Orden på forretningene. Den typen ting. Det er ikke urealistiske drømmer og uoppnåelige ting, det er en rimelig standard for gemeinsom livsførsel.
Alle nettplattformer – inkludert denne – har en eier som ofte har kommersielle interesser. De selger jo annonseplass. En del av opplegget er at de kan garantere så og så mange “nettminutter” med eksponering foran blikket til antall lesere slik og slik. Hvordan det fungerer er åpenbart. Nettstedets annonseverdi defineres av dets aktivitet. Ytterligere segmentering av kundegrupper er bra, men ikke i utgangspunktet nødvendig. Alt som har en viss trafikk har også en viss reklameverdi. Det følger av dette at alt som øker trafikken også vil øke plattformens inntektspotensiale. Derfor er en viss grad av “konflikt” ønskelig av kommersielle hensyn. Sånt skaper spenning. Engasjement. Sånne ting. Sånn fungerer oppmerksomhetsøkonomien. Det er du som er produktet. Det er de minuttene du bruker til å lese, lytte til og observere ting på nettet som blir høstet, pakket om og solgt som “oppmerksomhetsminutter” til reklameagenturene. Min egen blogg har jevnt over liten, men ganske stabil interesse, noe jeg tolker som at mange av de andre bloggerne leser meg men få av følgerne deres. For eksempel var jeg i dag oppført på den store poengtabellen sammen med Ole med ordet og Heidi på tur som alle hadde enogfemti visninger i løpet av siste døgn (men de to andre virrer mer opp og ned enn meg). Ole er litt koko, men Heidi er normal. Hva man skal si om meg er et åpent spørsmål. Jeg liker å skrive. Kommer det frem? Temavalgene mine og skrivestilen generelt er ganske variert men likevel forutsigbar. For eksempel så liker jeg å føkke med syntaksen. Grammatiske aksebrudd kan gi artige effekter. Du vet. Surrealisme. Ganske sære greier egentlig men det er jo en frivillig sak om man vil utsette seg for all den tvetydige “”meningen” jeg konstruerer i denne bloggen. Man må ikke lese det, men om man gjør så bør man ikke forvente at det er forståelig. Jeg legger ikke vekt på sånt. Jeg skriver mer for min egen underholdnings skyld enn for leserens. Jeg verken forlanger eller forventer noe fra dem.
