Blasfemi betyr gudsbespottelse. Hvilke ytringer som regnes som blasfemi, og hva slags reaksjoner ytringene møtes med, varierer mellom religiøse samfunn og ulike lands lovgivning. Blasfemi var tidligere forbudt ved lov i Norge, men straffebestemmelsen ble opphevet 29. mai 2015. Det som fram til 29. mai 2015 var forbudt etter straffeloven § 142 var offentlig å forhåne eller vise ringeakt for noen «trosbekjennelse» eller mot religiøse samfunns «troslærdommer eller gudsdyrkelse» (straffeloven av 1902 § 142). Formålet med straffebestemmelsen var å verne om den frie trosutøvelsen, den enkeltes religiøse følelse og en religions grunnleggende forestilling om det som er hellig. Det var altså ikke Gud som skulle vernes med politi og jordisk straff, men menneskelige religiøse autoriteter.
(Store norske leksikon)
Selv er jeg ikke særlig mye mer begeistret for “antireligion” enn jeg er for religion ettersom begge deler etter min mening handler om psykisk lidelse og hvordan slikt skal behandles. Folk blir traumatisert mens de er små gjennom ondsinnet skremselspropaganda, av organiserte bander som “selger beskyttelse” — i dette fall bisarre idèkomplekser som gjør folk til idioter. Religiøs praksis kan sikkert oppleves som personlig meningsfullt, kanskje til og med nominelt frigjørende for mange, men dette argumentet veier ikke tyngre enn det om at religion er noe som prepper mennesker til å leve under slaveåket, noe som utnyttes for alt hva det er verdt av alskens galninger hver dag. Den som legger sin hånd på skulderen din og sier du skal er din fiende, ikke apekatten som gjør toskete ting for å hisse deg opp. Man vil ikke få noe bra liv i denne verden hvis man setter bort herredømmet over egne handlinger til andre, enten det handler om direkte adlydelse eller om å tillate en idiot å påvirke din indre sinnsro gjennom å si og gjøre sånt som idioter gjør.
Det er sant som de sier: Hvis vi ikke hadde ytringsfrihet ville vi ikke visst hvem idiotene var. Myndighetene i gamle DDR (Øst-Tyskland) ville vite alt om alle, hele tiden, så de iverksatte et drakonisk overvåkningsprogram mot sin egen befolkning for å kartlegge alle deres handlinger og sosiale kontaktpunkter. De kalte det Statssikkerhetspolitiet. Stasi. Men hva gjorde amerikanerne? De startet Facebook. Mye billigere og fremfor alt mye frivilligere. Ønsker du å få vite alle hemmeligheter som alle har? Bare spør dem hva de mener om tingene i verden, så vil de ikke slutte å prate før de har fortalt alt de vet. Det folk dypest sett ønsker er ikke fest og moro, kjærlighet og lykke, gull og grønne skoger, det er en fem minutters samtale med noen som virkelig forstår dem. Det er jo denne dypt freudianske superforeldregreia som gjør at religioner fungerer såpass bra som de gjør. Fader vår og alt det der. Vi bærer alle på et indre barn som ble mer eller mindre skadet av oppveksten sin, men for noen blir det patologisk. Hvis jeg skal se på fenomenet religion med så mye velvilje som jeg klarer å spa opp i løpet av en dag ser jeg en slags frivillig psykiatritjeneste som “gjør så godt de kan”. Problemet er bare at de er håpløst inkompetente i forhold til sakens natur.
Etterretningsorganisasjoner er alltid politiske instrumenter, designet for å samle inn og analysere informasjon om diverse strategiske forhold på den geopolitiske arena, men også for å etablere og vedlikeholde “uformelle kanaler” for diverse omgang på statsnivå som bør holdes hemmelig. Dessuten har vi fenomenet kontraspionasje som kort fortalt handler om å enten mate motpartens spioner med falsk informasjon eller om å ta seg inn på deres banehalvdel for å skape tvil og forvirring rundt korrekt informasjon i den vanlige befolkningen. Metodene deres drar seg ofte i retning av at “alt er lov” så lenge det får jobben gjort og ingen kan bevise noe. Alle som har noen som helst slags erfaring fra denne bransjen har sannsynligvis et noe annerledes historiesyn enn folk flest. De vet jo hvordan pølsene blir laget, for å hevise til et kjent sitat fra Otto von Bismarck. Ifølge ryktene finnes det et smått mytologisk Prosjekt X der ute, som kuriøst nok ligner Planet X i solsystemet, altså i den forstand at alle bitene i puslespillet faller på plass hvis X finnes, men vi har så langt ikke klart å bevise noe. Noen sier at det er Vladimir Putins mesterverk, så å si, mens andre sier at Prosjekt X er et spleiselag som involverer mange ulike lands etterretningstjenester, som alle har til felles at de ønsker å “jekke ned” den såkalte vestens posisjon innenfor geopolitikken. Selv tenker jeg at dette er fantasering om konspirasjoner fordi det er ikke nødvendig at X eksisterer for at bildet skal stemme, bare mer bekvemt å forklare. Det går an å forklare både Brexit og Donald Trumps presidentskap uten å blande inn ond vilje fra en manipulerende tredjepart. Nazimiljøene som har vokst seg så sterke i hele den engelskspråklige verden i løpet av de siste tyve år sier det jo selv: Gode tider skaper svake mennesker. Svake mennesker skaper dårlige tider — og da kommer nazistene. Til å begynne med som “kulturell etterspørsel etter sterke ledere” som vil representere nasjonale interesser på en kraftfull og dynamisk måte. Men etterhvert som en sterk og indignert følelse av at det er deres skyld, hvem nå enn denne sterke lederen peker på som årsaken til at alt er så vondt og vanskelig.
Jeg kommer fra det man kaller et møblert hjem — da med den viktige forutsetning at jeg spikker møblene mine selv. Hvis jeg for eksempel behøver å spikke en ny bardisk begynner jeg med å gå ut i skogen og finne et passende tre. Deretter tilbringer jeg litt tid sammen med treet. Snakker til det om hva jeg har tenkt å gjøre, samt hvorfor. Den typen ting. Trær får jo ikke typisk mye positiv oppmerksomhet. Folk ser ikke trærne for bare skog. De pleier uansett ikke å etablere noe forhold til materialet mens det ennå er en levende skapning, de venter til “noen andre” har fjernet det fra sine naturlige omgivelser og partert det ned til egnede bruksemner; et forhold som ligner hvordan vi forholder oss til maten vi spiser. Betyr dette noe for treet? Det vet jeg ikke, men det betyr noe for meg. Jeg liker ikke hvordan moderne mennesker forholder seg til naturen. Det ligner hvordan vi forholder oss til hverandre, det vil si respektløst og uten noe hensyn til andre verdier og interesser enn våre egne. Det fotavtrykket vi setter i miljøet er det fotavtrykket vi setter i politikken. De som gir faen i det ene gir også faen i det andre. En ganske velkjent linje fra en ganske velkjent kristen bønn sier gi oss i dag vårt daglige brød og folk fokuserer typisk på brødenden av denne setningen, mens jeg henger meg opp i den interjektive frasen “gi oss”. Hvem snakker du til? Tjenerskapet? “Vil du ha brød må du plante et frø” som det nå ti sekunder gamle ordtaket sier, eventuelt må du betale bakeren det de vil ha for å gjøre jobben for deg. Ikke mange er i en slik posisjon at de bare kan påby at brød skal sporenstreks presenteres foran dem hver gang de ber om dette. Man må så å si befolke en fantasi hvor slike privilegier erfares som rettigheter — ikke ulikt hvordan det privilegiet at man kan snakke fritt om ting i det norske samfunnet erfares som en rettighet man kan bøye, tøye og leke sprettball med i enhver frivol retning, etter eget forgodtbefinnende. Gi meg min rett. De er jo for faen barn. Skjønner de ikke at ytringsfrihet i et åpent samfunn er en pragmatisk virkelighet, ikke et ideal? Hensikten med frihet er å skape fred. Hensikten med fred er å skape frihet. Dette er ikke komplisert. Det er nærmest bare en stående sinuskurve helt i bånn av den bøtta vi bærer fornuften i. Når vi bruker friheten til å skape ufred (eller freden til å skape ufrihet) lager vi surr i maskineriet.
Jeg liker ikke Erdogan noe bedre enn jeg liker SIAN. Begge er hensynsløse operatører som prøver å bruke “muslimer” til å bevise et poeng, riktignok med forskjellige midler og målsettinger, men det “materialet” de jobber med er det samme. De satser på å hisse opp folk med alle skitne triks som de rår over. De driver “menneskebruk” slik skogeiere driver skogbruk. Aler dem opp og kapper dem ned, alt etter hva som best tjener forretningen der og da. Hva er hensikten med å brenne koraner? Det er ikke en ytring, det er en provokasjon. La oss ikke gå inn i noen sirkelargumentasjon rundt dette. Det finnes legitime ytringer og det finnes “showmanship”. Dessuten finnes det opportunister som vet hvordan de skal bruke alle denne verdens nyttige idioter som politiske maktmidler. Plante frø er nyttig. Bake brød er nyttig. Spikke møbler for seg selv og andre er nyttig. Men ingen liker de som bare er ute etter å lage bråk, uansett hva slags flagg de kommer seilende under. Hva er det de prøver å oppnå? Krig er noe vi kan skape med et lite fingerknips, men fred er vanskelig å bygge. Folk er alltid sure og vrange, de vil ha ting de ikke kan få. Sverige kommer ikke til å utlevere noen kurdere til Erdogan og Norge kommer ikke til å forby islam. Ferdig diskutert. Så hva er neste post på dagsordenen?
