Andrew “Cobra” Tate poserer foran traktoren sin.
Amerika er ikke en nasjon. Det er et oppdrettsanlegg for idioter. Ikke det eneste av sitt slag – den samme typen avl foregår overalt – men definitivt en slags markedsleder innenfor selvbedragets edle kunst. Jeg har aldri møtt noen amerikaner som jeg ville kunne beskrive som vel avbalansert og “kjernesunn” på det mentale området. Selv de jeg under noe tvil ville karakterisere som ganske normale lider under alskens paranoide vrangforestillinger om selvet og verden, den menneskelige tilstand og vår arts status innenfor naturen og miljøet. Jeg tar et litt pliktmessig forbehold ut fra den hvite ravnens prinsipp, altså at det bare kreves èn hvit ravn for å motbevise påstanden om at alle ravner er svarte, men i den praktiske verden må man forholde seg til amerikanere som om de er litt tilbakestående i sin mentale utvikling.
Det økonomiske klimaet i USA er langt hinsides enhver sammenligning det ondeste i verden, basert i en kannibalistisk logikk hvor “alt går” så lenge det er mulig å slippe unna med det. Privat geskjeftighet regnes som mer beundringsverdig enn sosial ansvarlighet og hva slags menasjeri av fine ting du eier definerer ditt menneskeverd. Noen kaller dette materialisme men jeg kaller det varefetisjisme. Det er ikke en intelligent samling av nyttige ting, det er et aggregat av symboler designet for å fremkalle den følelsen av misunnelse som en nødvendig for å etablere og drive en kannibaløkonomi. Begjæret etter bling & ting er motoren i samfunnsdynamikken, mens frykten organiseres rundt et utvalg alternative varianter av klassisk europèisk helvetesangst, altså det å “havne” på et sted som er enda verre enn der man er.
Det er ikke bare jeg som påstår at den amerikanske tilstand er en konsekvens av nyliberalisme, eller markedsliberalisme, men de fleste anser det å være et politisk problem mens jeg mener det er en jobb for psykiatrien. De er jo for faen gale. Urbefolkningen har riktignok de korrekte perspektivene på menneskenes plass her i verden, men de er så hardt presset inn i sitt lille hjørne at de ikke egentlig har tid og krefter til å fokusere på mer enn naken overlevelse. I den grad de har noen “stemme” så blir den ikke lyttet til annet enn under høytider og selv da med den samme mentaliteten man har når man besøker et museum for antropologisk interessante studieobjekter.
Hvorom allting er, nå i dag finnes internettet og der er det dominante språket engelsk. Følgelig foregår det noen grad av spredning av det glade budskap. Alskens “personligheter” fremstår i all sin performative stråleglans. De har kommet for å hjelpe alle som ønsker å forbedre sin eksistensielle tilstand her på jorda. Men de trenger penger, så om du sender et antall dollars til opplegget deres så er det fint, tusen takk. Tenk på det som såkorn og settepoteter. Tenk på det som en investering i din egen fremgang og suksess. I en verden hvor bare det å jobbe hardt og investere smart vil bringe det ønskede resultat, hva kan være smartere enn å kjøpe guruens program for hvordan alle kan oppnå det de har oppnådd? Et sted må man jo begynne. Send penger. Kjøp bøkene og filmene. Kunnskapen skal frigjøre deg, amen.
Jeg er litt skeptisk til Andrew Tate. Da mener jeg ikke opplegget hans, som naturligvis er en svindel som kanskje begynner å bli litt i overkant gammel og velkjent nå, men hele personkulten han har konstruert rundt seg selv. Jeg tror han er mer enn femti prosent “troll”. La gå at de andre femti prosentene later til å bestå av “drittsekk” men problemet jeg har er at man blir ikke verdensmester i kickboksing uten at man har ekstrem kadaverdisplin over både de fysiske og mentale sidene av selvet. Med andre ord, han vet hva han gjør og han gjør det for pengenes skyld. Hustler University er et komisk prosjekt fra og med selve navnet på greia. Det går ikke an å komme nærmere det å sette seg på ansiktet til noen uten å faktisk gjøre det. Og de pissmaurene som synes at “han har mye bra å si” forstår ikke engang at han pisser på dem. Hva skal man si om dette? Et fremtredende symptom på paranoid psykose er at man kan se konspirasjoner. Mystiske ting som foregår bak kulissene. Andrew Tate inviterer seksuelt forvirrede unge menn til å bli med i et hemmelig selskap av barske karer som vet hva som må til for å få tingene gjort. Men han har et forkastelig kvinnesyn. Kanskje, kanskje ikke, men det som er helt sikkert er at han vet hvilke knapper han skal trykke på for å fremkalle en Beavis & Butthead-lignende fnising hos publikummet han henvender seg til.
Ikke gi trollet mat er konvensjonell internett-visdom. Folk blir kjendiser fordi mange snakker om dem. Hva eksakt som blir sagt er mindre viktig, poenget er at de får oppmerksomhet. Snarveien dit er å innta en “kontroversiell” posisjon som fremkaller sterke følelser hos mange. Den økonomiske mekanikken i opplegget til Andrew Tate er at et stort antall UFM – unge frustrerte menn – hver måned betaler ham et ikke alt for urimelig beløp, kanskje rundt fem hundre kroner, for å være innrullert ved “universitetet” hans. Egentlig er det litt forbløffende at kundene hans (vi kan også kalle dem ofrene) ikke klarer å se at det er de som betaler for sportsbilene og den – bokstavelig talt – høye sigarføringen som de så inderlig beundrer og begjærer for seg selv. Men Andrew fant ikke opp denne svindelen og han er langt fra den eneste som går etter UFM-pengene, han har bare lyktes i å treffe en nerve hos mange. Kvinnefrykt er etter min mening den korrekte diagnosen, men det fremkommer som kvinnehat, eller ønsket om å eie, dominere og kontrollere “det feminine”. Freud ville nikket anerkjennende til nevrosen. Dette er velkjent psykologisk fisk og når stimen kommer er det bare å slenge ut garnet. Frykt og begjær er de elementale drivkreftene hos ethvert menneske, særlig hos de som legger ned stor innsats i å late som om alt er noe helt annet.
Som alltid er mennesket først og fremst en komisk skapning. Vi kan også bruke ordet tragisk av eksakt de samme årsaker, men personlig foretrekker jeg å heller le enn å gråte av all toskeskapen i vår verden. Kall det gjerne en psykologisk selvforsvarsmekanisme, for det er hva det er. Renessansetidens alkymister i Europa snakket om den gråtende kontra den leende filosofen. Som de to teatermaskene man ofte kan se stilt opp ved siden av hverandre. De brukte navnene Demokrit og Heraklit, som til en viss grad gir mening ut fra deres respektive posisjoner innenfor den klassiske greske filosofien, men metaforen handler uansett om at man vet ikke om man skal le eller gråte når man betrakter den menneskelige tilstand. De anbefaler imidlertid latteren som det mest mentalt sunne alternativet. Vi kan ekstrapolere dette prinsippet inn i konteksten hvor selvhjelpsguruer og personkultiske foretak eksisterer. Heller enn å hisse seg opp over at alt er så jævlig kørka bør man le av hele greia for de samme årsaker. Hvilket, ironisk nok, er mitt råd om selvhjelp.
