Angsten for fattigdom bør heller kalles angsten for å bli sett som fattig. Jeg har ingen tall, men jeg vet noe om menneskene og deres sosiale spill. Dessuten vet jeg noe om propaganda og hjernevask. Det finnes mange flere som “teknisk sett” er fattige (det vil si de oppfyller kravene til definisjonen på et tallmessig grunnlag) enn som føler seg komfortable med å bruke et slikt ord om seg selv. Om jeg hadde definisjonsmakt ville jeg imidlertid si det handler mer om en livsstil preget av underdekkede vitale behov over tid enn om noe spesifikt beløp. En sakte sosial kvelningsdød, så å si. Ironisk nok er det svært dyrt å være fattig. Ingen dører åpner seg for deg. Ingen ønsker deg som kunde.
Den britiske forfatteren Terry Pratchett oppfant støvleteorien for å illustrere dette forholdet. Si at et par gode støvler som vil vare i mange år og alltid føles komfortable vil koste deg kanskje 2000 kroner, men det går også an å kjøpe et par av beskjeden kvalitet for 500 kroner. Disse har imidlertid ikke god passform og de vil nærmest gå i oppløsning på grunn av fuktighet og mekanisk slitasje (altså bruk) før året er omme, men du er nødt til å gå for det billige alternativet fordi et utlegg på 2000 kroner vil skape et alt for stort hull i budsjettet. Ti år senere er de dyre støvlene fortsatt i bra stand mens det alternativet som var billig på kort sikt har endt opp med å koste dobbelt så mye som det dyre, og slik er det med alle ting når man er fattig. Å planlegge for lang tid fremover blir i praksis umulig. Man har aldri nok penger.
Dynamikken i en fattig livsstil kan sammenfattes slik: Vi lever ikke i morgen, vi lever i dag. Livets nullpunkt er når man ikke har noen minner verd å huske og intet sted man har råd til å gå. Kanskje har man ikke engang noe “hjem” i den forstand – altså ingen etablert lokal krets av andre mennesker og den typen ting – man fører en omflakkende tilværelse og våger ikke å sette noen røtter selv om man eventuelt kunne, fordi økonomien befinner seg i en permanent usikkerhetstilstand. Alle de gode, stabile jobbene er allerede fylt opp av gode, stabile borgere; alt man får er midlertidige kontrakter hos snuskete foretak som selv sliter med å få det til økonomisk. Fattigdom er et hull som det ikke er meningen at man skal komme seg ut av. Jeg sier “meningen” fordi fattigdom eksisterer på grunn av sin politiske nytteverdi. Det er ikke noe som oppstår “av seg selv”. Det blir ikke mer fattigdom fordi de fattige formerer seg raskt men fordi stadig flere presses ned under streken.
Her er noe å tenke på: Hvis alle hadde råd til gode kvalitetsting som holdt i mange år ville det bli mindre “bevegelse i markedet” og det kan vi jo ikke ha. Slik ordningen er i dag vil alle penger som kastes ned i fattigdomshullet umiddelbart brukes opp. Bare det å konstant ligge på et anstendig nivå av næringsverdi i maten man spiser krever et anstendig budsjett, som jo er selve poenget i dette bildet. Man har aldri noe slikt. Ethvert innkjøp må realitetsvurderes innenfor en annen horisont enn “hva som er bra for deg” — som i praksis betyr at det over langen også er et helseproblem å befinne seg i fattigdomshullet, ikke minst på det mentale området. Men også kultursykdommer som diabetes og fedme, som kan spores direkte tilbake til feilernæring, er mer aktuelle problemstillinger blant de fattige. Tomme kalorier er også kalorier, som er siste skanse på ernæringsfronten: Det finnes en lav ende av matvaremarkedet som er billig men ikke sunn. Man får mat men man får ikke et variert og balansert kosthold. Man sparer penger der og da men man betaler over langen med helseproblemer.
De rike hater de fattige og de fattige hater seg selv, eller rettere sagt det livet de er nødt til å leve. En dag om gangen. Vi lever ikke i morgen, vi lever i dag. Suksess er når man kommer seg gjennom en hel måned uten at det oppstår noe jævelskap. Plutselige utgifter som man ikke har råd til. Vanskeligheter i personlige forhold. Den typen ting. Rusmisbruk. Noen timers kunstig fremkalt salighet. Tomme gleder er også gleder, eller i det minste søvn. Noe. Et avbrudd i monotonien. De rike hater de fattige fordi de fattige er festbremser. Late mennesker som ikke har gjort noe med livet sitt. Hvis de hadde vært flittige, aktive og positive ville det gått bedre med dem, men nå ser de ut som om de går der og lider. Det blir mindre kos å ha det kos når man er nødt til å se sånt. Kan de ikke bare holde seg hjemme? Vi har jo ikke fattigdom i Norge, fordi det er et rikt land, de som sier at de er fattige velger dette selv, fordi de tror de kan snylte på staten heller enn å jobbe. De rike hater de fattige fordi de fattige bryter illusjonen om den skandinaviske samfunnsmodellens høyerestående status. Vi er som alle andre.
.
