Egon Schiele (1890–1918) var en østerriksk maler, som i ettertid blir regnet blant de store figurative malerne på det tidlige 1900-tallet. Blant verkene finnes en stor andel intense selvportretter. Hans figurer er vanligvis vridde og skjeve, noe som gjør ham til en representant for ekspresjonismen. Hans intense og korte liv og malestil gjorde ham også til et ikon blant tidens bohemer.
(Wikipedia)
Som alle kan se var Egon Schiele jevnaldrende med Adolf Hitler, men til forskjell fra sistnevnte så ble Egon akseptert ved kunstakademiet i Wien da han søkte seg dit. Imidlertid støtte også han på Christian Griepenkerl – professoren som er kjent for å ha avvist Hitlers opptaksprøve to ganger – og også Egon fikk all mulig slags pepper av den strenge, snobbete, nedlatende og svært autoritære professoren. Faktisk til en sånn grad at han sluttet ved kunstakademiet og ble lærling hos Gustav Klimt istedet. Klimt var jo ledende innenfor “den nye kunsten” i Østerrike på den tiden og han fattet interesse for Egon Schieles særpregede uttrykk, så han støttet ham med både trening, penger og viktige kontaktpersoner. Sånn ble han “oppdaget” men – hvilket sjokk – det viste seg at han ikke var særlig flink med penger slik at suksessen hans fikk ham til å etablere “en uholdbar livsstil” og snart hadde Egon gjeld oppetter ørene. Så kom krigen.
Den første verdenskrig gikk dårlig for det gamle Habsburger-imperiet, men det ble aldri et problem for Egon Schiele fordi han døde av spanskesyken – tre dager etter sin gravide hustru – bare en drøy uke før krigen var over i 1918. Som alle vet hadde skjebnen andre planer for Adolf Hitler. Men han hadde altså både kunstinteressen og Christian Griepenkerl som personlig nemesis til felles med Egon Schiele. Hva ville ha skjedd eller ikke skjedd med Europa siden hvis Hitler hadde kommet inn ved kunstakademiet i Wien da han søkte seg dit, både i 1907 og 1908? Om de verkene fra Hitlers hånd som er kjent og akseptert som “en original Hitler” er det å si at etter min mening er ingen av dem særlig interessante, men de er ikke talentløse heller. Håndverket er bra nok. Vi har en fyr som kan tegne. Nå er han her og søker studieplass. Hva slags idèer har han? La oss sette ham på skolebenken og utforske saken. Sånn burde opptakskriteriene til kunstfaglig utdannelse fungere, men dessverre er det i praksis slik at sånne opplegg ofte ender med “portvoktere” som baserer avgjørelsene sine i personlig smak mer enn hva som er bra for kunsten som helhetlig menneskelig aktivitetsområde.
Et stort spørsmål er – i denne og alle andre sammenhenger – hva skjer med folk som blir avvist? Nå for tiden snakkes det om en kanselleringskultur som mange mener er litt for drøy. Hitler er jo et ekstremt eksempel på noen som får sine barndomsdrømmer knust, så de finner på noe annet istedet, men selve gangen i sånne saker er velkjent. Ofte er det et dårlig realitetsgrunnlag i folks forhåpninger. Talentet deres holder rett og slett ikke mål — men på hvilken måte skal de fortelles dette? Alle har sikkert sett urealistiske deltagere til diverse talentkonkurranser med sang og dans, men hvis vi ser bort fra akkurat dette segmentet – folk som bare ikke skjønner hva det handler om – så sitter vi likevel igjen med et antall søkere til kunstfag og underholdningsyrker som blir avvist på et litt i overkant vilkårlig og “skjønnbasert” grunnlag. Eller for å si det på en annen måte: Det virker litt “tilfeldig” mange ganger, hvem som passerer nåløyet og hvem som ikke gjør det. Hvis greia koker ned til at det finnes bare tyve studieplasser, men vi har flere hundre søkere, så er det åpenbart et tegn på at utdannelsestilbudet ikke går verken bredt eller dypt nok. All interesse for kunstfag, tradisjonshåndverk – og forsåvidt alt annet fikkel som folk gjør med hendene – er etter min mening sunn interesse. Sørg for at de får utvikle det de eventuelt måtte ha av talent så langt de kan. “Ungdommelig energi” skal jo brennes opp på noe slags vis, ikke sant? Det er bedre å gi folk utløp for alle sine konstruktive interesser fra et så tidlig tidspunkt som mulig.
Språkvask – altså det å rense språket for diverse skittenheter – er riktignok en slags mental hygiene, men det er ikke den formen for fullstendig hjernevask som folk skal ha det til. Altså, ærlig talt, hvor vanskelig kan det være å ikke si nigger og den typen ting? Realitetene i saken er at nedsettende språkbruk er en kjent og mye brukt hersketeknikk den dag i dag, og det finnes ingen saklig grunn til at man ikke skal korrigere dette forholdet så godt det lar seg gjøre, blant “normalt fornuftige” mennesker, så får man ellers bare la de håpløse tilfellene gå. Det blir som med røykere. Det blir færre av dem etterhvert som tiden går og flere innser hva slags bløff hele denne “narkomane” uvanen egentlig er, men det finnes ikke desto mindre noen som tviholder på tvangsatferden sin og kaller det identitetsdannende. Så da så. Hva skal man gjøre? Så lenge de ellers lar folk være i fred må man bare la dem være i fred. Det er jo ikke forbudt å være idiot. Det er ikke engang forbudt å være spik spenna gal i hodet sitt. Hvordan skulle man eventuelt håndheve en slik lov? Den gående standarden er at så lenge man ikke “representerer en fare for seg selv og andre” (eller gir inntrykk av dette gjennom å fremsette trusler, være fysisk innpåsliten, oppføre seg urimelig dramatisk, og så videre) kan folk holde på som de vil. Vi har som samfunn kanskje en normalitetspreferanse – det er best når folk bare oppfører seg som folk – men vi har ikke noe normalitetskrav. Imidlertid krever vi vel kanskje at folk i det minste bør være interessante når de først skal bryte alle normer og oppføre seg som galninger. Du vet. At ting er kreative, eller morsomme, eller på en hvilken som helst annen måte inspirerende for publikum – enten de er tilsiktet eller tilfeldig fra utøverens side – og ikke bare dumt og stygt.
Her er et banalt eksempel: Det er snart femti år siden jeg vente meg til å si leder i enhver sammenheng hvor formann er eller var det normale. Jeg ble presentert for argumentet om at det er “subtilt kjønnsundertrykkende” å forutsette at den som står i jobben er en mann – jevnfør til den ordrette betydningen av ordet for-mann – og jeg syntes ikke det krevde noe urimelig av meg å foreta en øliten språkvask slik sett. Ordet leder har jo til og med færre bokstaver. Hva kan være mer rasjonelt? Vi kan likevel observere at det finnes folk der ute som oppfatter sånne ting som problemer på en kosmisk skala, eller at det skal på sikt være en trussel mot menneskeartens fortsatt biologiske eksistens at “man gir noen det de ber om” i form av språkdisiplin og mental hygiene. Rikdom er et pussig fenomen, er det ikke? På alle måter man kan måle den typen ting kommer Norge ut helt i verdenstoppen blant “rike land”. Det er litt opp og ned med hvordan dette oppleves på det individuelle nivå ute blant befolkningen, men statistikken er ihvertfall tydelig nok. Justert i forhold til folketall befinner Norge seg nokså stabilt blant gruppen av “svært rike land” som heller ikke har noen dramatiske fattigdomsproblemer i samfunnet. Det er av naturlige årsaker svært vanskelig å overleve som “uteligger” i Norge uten at man har noen slags plan og strategi overhodet, man bare sover der man tilfeldigvis sovner. Sånt går an i syden, men her i norden må man ha et opplegg for å overleve. Enten sitt eget eller noen annens. “Egnet bolig” er en livsnødvendighet i Norge, det er ikke noe valgfritt alternativ. Man kan sikkert bo i telt over vinteren hvis man vet hva man driver med, men det er både slitsomt, uhygienisk og en lang liste med andre ubekvemheter. Selv mener jeg at jeg har kompetanse nok til å bygge en vinterdyktig gamme, selv om jeg aldri har gjort det i praksis og heller ikke har lyst til å havne i noen situasjon hvor dette er en nødvendighet, så jeg føler meg egentlig aldri “utrygg” på det nivået. Du vet. Hvis det blir krig eller noe annet i den klassen av “force majeure” som gjør at det er best å stikke til skogs. Men den norske politikken i fredstid er kanskje ikke noen bra refleks av realitetsforholdet i spørsmålet om “boligbehov i Norge”. Hvorfor tillater vi at private interesser stiller opp betalingsmur foran noe som er en essensiell livsnødvendighet?
Rike menneskers problemer kan på noen måter oppsummeres med den legendariske serien Seinfeld. Folk som får litt penger mellom hendene utvikler seg forutsigbart i retning av karakteren George Constanza i sin personlige fremferd, mens samfunnet ellers handler om diverse nevrotiske problemstillinger som bare kan utvikle seg hvis man allerede har et nokså solid økonomisk grunnlag for sin eksistens. Omtrent der har du den norske samfunnsdebatten. Hvem fanden bryr seg om sånt tøys? Jeg nekter å akseptere at det er noe seriøst problem blant voksne mennesker at Eskimonika og den lille samegutten Joika forsvinner fra det synlige varemarkedet. Herregud. Hvis det er noe folk føler seg forulempet av og det ikke krever noen stor operasjon å korrigere situasjonen, hva er egentlig problemet? Tro meg når jeg sier at jeg kan kunsten å være vrang hvis det er sånt om å gjøre, men dette er sjelden den beste, eller engang noen god strategi til vanlig. Samarbeid og samlende prinsipper er jo nødvendig for at forretningene skal gå smidig. Derfor fokuserer vi ikke på alt sånt som virker splittende og som leder til ufred, fordi det er ikke dette vi vil ha. Vi vil ha fred og velstand. Du kan ikke ha det ene uten det andre. Alle vet dette — ihvertfall alle som vet noe som helst av betydning. Mennesker er riktignok uforutsigbare skapninger men vi er ikke så uforutsigbare. Gi folk noe de liker å holde på med som også kaster av seg nok til at de kan finansiere en rimelig levestandard, så vil de for det meste også holde fred. Eller, jeg mener, de vil selvsagt fortsette å småkrangle sånn som i serien Seinfeld, men folk gjør ikke typisk desperate ting uten å først være desperate, som handler om å komme under press – virkelig eller innbilt – til en sånn grad at de når bristepunktet. Det kan også handle om å egge opp og provosere noen som allerede er i ubalanse. Sånt forekommer. Det ligger i sakens natur at man ikke kan forutse hva ustabile mennesker kommer til å gjøre, men de får jo idèene sine noe sted ifra, de har som regel ikke diktet opp verken sitt eget språk eller sitt eget konseptelle univers; de “jobber for noen” innenfor horisonten av en forskrudd logikk, som ikke desto mindre er logisk og konsisient innenfor sin egen horisont.
Selve virkeligheten er den samme for alle, men virkelighetsoppfatningen kan være litt her og der hos folk. Det kan foregå ting midt i glaninga deres som de likevel ikke ser. Eller ikke oppfatter, for å være teknisk pirkete, fordi de ser jo det de ser, de bare forstår det ikke på samme måte som de med andre oppfatninger. Hvorfor ting er slik får vi ta en annen gang, poenget her og nå er at dette er et grunnleggende faktum i enhver sosial situasjon, altså når mer enn èn person er tilstede som observatør. Folk ser aldri eksakt det samme, selv om de ser på eksakt det samme. Kunstsyn varierer for eksempel vilt fra individ til individ der ute. Selv når tingen står helt stille vil synet variere, så du kan bare glemme å høre de samme meningene om hva folk så når det involverer noen som helst slags mer kompleks sekvens av bevegelser. Vi vet at det er slik. Dette er ikke noe seriøst diskusjonstema. Hva betyr et blikk? Det vet man aldri. Sannsynligvis ingenting, det er som regel bare det vanlige opplegget med øyne som vandrer, men det går an å tolke alt mulig man ønsker at det skal bety inn i at noen ser på deg. Avhengig av hvem det er og når det skjer kan det for eksempel bli tolket som en provokasjon. Eller kanskje en trussel. Han så på meg, ergo blir det snart noe jævelskap. Andre lever resten av livet på noen slags historie, som at John Lennon en gang så dem inn i øynene og de har aldri glemt det blikket. Det var et øyeblikk av “mening” for dem, selv om Lennon neppe husket det så mye som et minutt. Det er jo noe med hvor mange som ser på deg til enhver tid og hvordan man må forholde seg til sånt for å bevare sinnsroen. Det viker rimelig å anta at en berømt person mange ganger vil se tilbake på de som stirrer på dem, uten å se “individer” blant dem, langt mindre søke å etablere personlig kontakt med noen av dem. Hva oppfatter kjendisen som ser på en hylende skare av fans? Det er noe som kommer med jobben, kan man si, men det er sannsynligvis minst like mye skremmende som noe annet. Til sist kostet det jo John Lennon livet at han var så kjent. En sinnsforvirret person hadde en fantasi. Hvordan gir det noen mening å drepe John Lennon? Det går ikke an å forstå. Det er ikke noe poeng å prøve.
