Altså, jeg spiller jo musikk når jeg kjører bil. Noen ganger litt i overkant høyt for de flestes smak; det kommer an på musikken og ikke minst humøret. De som tar seg bryet med å sjekke ut den sangen jeg pleier å henge på til slutt i hver post har ingen illusjoner om mine grenser for hva som er “musikk” og hva som er “støy”. Ja jeg liker musikk, men jeg liker støy også. Eller støyende musikk. Det er et tilvenningsspørsmål. Poenget er uansett at jeg ankom et møte i dag med noe slags jævelskap på ganske høyt volum. Du og din musikksmak, sa han jeg skulle møte. Dette innledet litt verbal bordtennis rundt fenomenet musikksmak. Min venn er nemlig glad i ABBA — og har vært det helt siden ABBA var noe nytt og spennende, hvilket de mildt sagt ikke er lenger. Men klassiske, det er de.
Noen kommenterte noe i forbindelse med musikk og sånn for en stund siden, hvilket forsåvidt korresponderer med det jeg husker fra den gangen; at småjentene latet som de sang til ABBA foran speilet, men de kunne jo ikke engelsk, så de bare fant på noe. Lyder som lignet sånn noenlunde og som ellers gjorde den perkussive jobben sin, det vil si at de holdt rytmen. Dermed kommer man seg gjennom sangen, som er det viktigste. Hva eksakt de synger om er jo ikke vesentlig. Poenget er at de ser kule ut — og alle ønsker å se kule ut. Derfor virker det smart å etterligne de som allerede mestrer denne kunsten. Og sånn går dagene. Etterhvert også årene. De fleste lander til slutt på en erkjennelse at de for det meste aldri er kule, men noen ganger slår de til. Dette er det normale.
Så her er greia: Jeg morer meg ofte over folk som ikke vet hva de prater om, men de prater likevel. Opplegget minner om småjentene som synger ABBA-sanger på “kråkespråket”. Men småjentene er i det minste klar over at de ikke synger på “ekte engelsk” fordi det er jo ikke det ting handler om. Her om dagen ble jeg fascinert av en fyr som hisset seg opp over hva de gjør og ikke gjør på det arkeologiske funnstedet Göbleki Tepe i Anatolia (Tyrkia). Hvorfor blir ikke alt sammen gravd ut og undersøkt? Først og fremst fordi man strengt tatt ødelegger et kulturminne når man graver det ut. Ting lar seg selvsagt “rekonstruere” på mer eller mindre autentisk vis, men man gjør for det meste ikke sånt lenger. Det ligner for mye på bevisst historieforfalskning. Derfor har man konstruert et beskyttelsestak over de delene som allerede er gravd ut, i kombinasjon med en publikumsplattform slik at folk skal kunne besøke stedet. Du vet. Turister. Eller rettere sagt, pengene deres. Folk vil uansett trekke mot stedet, men på denne måten får de ikke enkelt til å ta seg inn blant selve ruinene. Det virker ganske corny at voksne folk ikke skjønner sånt helt intuitivt. Kulturminnene må selvsagt beskyttes mot vær og vind, men først og fremst mot nysgjerrige folk som kanskje til og med pønsker på å naske med seg en “souvenir”. Dette er den sørgelige sannheten.
Det finnes noe som heter World Economic Forum (WEF) og de er visstnok så skumle at de får kokainkarteller til å ligne på Mor Theresa; om enn kanskje ikke så mye i form som i sine menneskevennlige hensikter over langen. Jeg føler at en miniskul skjelving i buksa kanskje er på sin plass, men jeg får det bare ikke til. Hva er det verste WEF kan gjøre? Det er bare en selskapsklubb for kapitalister. En av mange, får vi vel nærmest legge til. Problemstillingene er jo ellers åpne og kjente. Jeg ser ikke noe poeng med å hisse seg opp over WEF, særlig ikke over at de har sponset et eller annet som har med Göbleki Tepe å gjøre. Det er i seg selv bare bra at folk hiver penger inn i prosjektet med å utvikle og drifte noen slags publikumsvennlig struktur rundt kulturminner som får svært mye oppmerksomhet. Hva som ihvertfall er fette sikkert er at hvis de blir liggende “åpne” – og tilgjengelige for alle – vil de bli vandalisert. Ikke nødvendigvis “med vilje” men som en funksjon av at det blir mye ukontrollert trafikk inn og ut av stedet. Dette er et problem de må forholde seg til på alle slike steder hvor folk “står i kø” for å oppleve noe, kanskje ta en selfie mens man holder en hånd på en urgammel statue eller noe .. og neimen opps, der var det visst noe som veltet. Jaja, vi får bare bevege oss videre. Forresten, hvor er toalettene?
Som nevnt noen ganger har jeg drevet en del med materialet stein. Du vet. Muring og sånn. Etter min egen vurdering har jeg fått en ganske god “følelse for materialet” slik at jeg skjønner meg litt på forming og hugging. Det er ikke mystisk for meg, det er bare en mer eller mindre vanskelig jobb. Jeg har vanligvis ikke noe problem med å se for meg hvordan de gjorde jobben i oldtid heller. Alt handler om håndverk. Om jobben er stor eller liten forblir prinsippet det samme. Forskjellen er bare at hvis man vil gjøre store ting trenger man enten mye tid, mange kompetente assistenter, eller helst begge deler. Maskiner er på ingen måte nødvendig. Det finnes ingenting en maskin kan gjøre som en flink håndverker ikke kan gjøre vesentlig mye bedre. Igjen handler det bare om å spare tid på visse arbeidsoperasjoner innenfor en strengt økonomisk matrise. Maskiner er selvsagt nyttige for å få mange store ting gjort raskt, flytte store masser og denslags, men flinke er de ikke. Det finnes ikke den håndverker i verden som blir bedre rent faglig sett bare fordi han har mye maskinkraft i ryggen. Snarere tvert imot. Den normale gangen i ting er at man senker standardene noe for å spare tid etterhvert som man føler sine egne pengekrav trykke. Ting må bli ferdige så raskt at det finnes ikke mye tid å bruke på fikkel og “dekorasjon”. Sånn fungerer ting i dag.
