Innetaket, himlingen, har stor betydning for lyd- og lysforhold i rommet. Tak i et rom kan også påvirke stiluttrykket du ønsker. Himling er takflaten du ser i et rom. Tak brukes i dagligtalen, mens på fagspråket heter det himling. Himling kan være ulike plater og panel, som trepanel, gipsplater, fiber- eller sponplater som dekker takkonstruksjonen, eller den kan ha overflatebehandlet underside av etasjeskillere av betong eller lettbetong. Taket kan også bestå av synlig takkonstruksjon med for eksempel bjelkelag av tre. Himlingen du velger i ditt hus kan også bidra til bedre lyd- og lysforhold. Du kan plassere lydabsorberende produkter på himlingen for å redusere støy.
(XL-bygg.no)
Jeg må nesten sitere XL-bygg siden de ga meg en hettegenser jeg liker veldig godt. Poenget er uansett ikke vanskelig å få frem: Det “taket” vi kan se inni et rom heter teknisk sett himlingen. Hvis jeg selv ser oppover kan jeg se trepanel av det slaget som var vanlig da dette huset ble bygget, altså en profil med over og underliggere basert i en antikvert type panel hvor en “tykk” profil har fjær på begge sider og en “tynn” profil har tilsvarende not — i motsetning til nyere paneltyper som typisk har not og fjær på motsatt side av alle bordene. Uansett, over dette panelet befinner det seg sannsynligvis en ubehagelig mengde inntørket stubbloftsleire, samt gud vet hva slags “døde smågnagere” og annet organisk materiale. Jeg har revet mange himlinger i mange slags bygninger — og det er generelt sett ikke noe man bør begynne med uten å ha både tettsittende beskyttelsesbriller og en støvmaske av beste kvalitet, kanskje til og med hjelm. Det kommer jo alltid mye rart dettende ned derfra. Hva som enn befinner seg mellom himlingen og gulvet i etasjen over befinner seg uansett aldri i noe sunt miljø. Man må minimum påregne mange tiår med ansamlet støv, som selvsagt ikke er gunstig å puste inn i noe slags kvantum.
Poenget med himlingen er først og fremst “tetting mellom etasjene” men sekundærfunksjonen som handler om å “se bra ut” kommer svært tett på. Det skal jo være en “finish” som man trives med. Et litt interessant bygningsteknisk sidespor rundt dette temaet er når de senker et tak, eller installerer en “hengende himling” som det heter. De gjorde en del av dette på 60 og 70-tallet. Formålet var den gangen å få ned de totale fyringskostnadene, basert i den enkle logikk at jo færre kubikkmeter luft det er i et rom, jo mindre må man fyre for å varme den opp. Generelt sett vil man jo legge merke til at det er “høyere under himmelen” i eldre bygninger. En byleilighet fra det sene 1800-tallet kan ha både tre og fire “meter under taket” i oppholdsrommene, mens moderne boenheter typisk ligger rundt to og en halv. Hva skal man med all denne ekstra luften? Svaret er i de fleste tilfeller “noe emosjonelt”. Man liker at det er slik, ferdig snakket. Sånt kan ingen argumentere mot. Du vet. “Kunden har alltid rett” og annet sånt som folk typisk sier når den saklige delen av samtalen er over. Hvilket bringer oss beleilig til dagens poeng, som er en “konspirasjonsteori” jeg aldri hadde hørt før: Himlingen som systemisk undertrykkelsesmekanisme. Det henvises konkret til et produkt som vel heter “Rockwool systemhimling” eller noe sånt i Norge, men man ser dem “overalt” i næringsbygg, offentlige kontorer og den typen ting. Hengende himling er mer regelen enn unntaket — og mellomrommene opp til selve etasjeskilleren er i hovedsak spekket fulle med rør, kabler, ventilasjon og så videre. Kort fortalt handler det om at de henger opp et “rutenett” av T-profiler tilpasset lette plater av presset Rockwool med formatet 60×60, hvor også lamper, ventilasjonsstusser og annet er tilpasset systemet. Enden på visa er at man får en jevn og flat himling uten “ting som stikker ned”, pluss at man får skjult alle de tekniske installasjonene.
Et uttrykk fra lydteori er headroom, altså “plass til hodet” hvor analogien typisk ofte er hvordan store biler føles store først og fremst fordi man har mye “luft over hodet” når man sitter inni dem — men det lydteoretiske poenget er at “god plass til hodet” innenfor et lydbilde betyr at man ikke opplever at “lyden klipper” på særlig høye toner og denslags, som i praksis oppleves som “bedre lyd”. Særlig i den aggressive enden av musikksjangerne er det viktig at man ikke “makser ut lydbildet” sånn at alt blir bare en grøt av lyd. Det må være plass til dynamikk. Vedkommende som hadde regnet seg frem til “systemhimlinger som represjonsmekanisme” tok utgangspunkt i dette uttrykket. Hva betyr egentlig ordet “headroom”? Hvor kommer det fra om ikke den litt innestengte følelsen man får av å måtte oppholde seg i et rom hvor det er ukomfortabelt lavt under taket? Vi kan kanskje si at ordet headroom betyr det samme som ordet “armslag” bare at man snakker i høyden heller enn i bredden. Poenget er uansett at “lave tak” er hovedregelen i moderne bygg — men opplegget blir til en konspirasjonsteori i det øyeblikket man ser for seg at dette har et “psykologisk” poeng som er kjent og forstått av de som bestiller og betaler for disse byggene. Det er noen som “gjør noe” med vilje, mens de later som om de egentlig gjør noe helt annet. Er dette en rimelig tanke? Først og fremst må det sies at “forskning forekommer” i forhold til hva slags innemiljøer som har hvilken virkning på personalet og så videre. Er det noe med farger? Lyder? Lukter? Har belysningen noe å si? Trives folk bedre når det er planter i kontormiljøene? Sånne spørsmål dukker stadig opp. At noen har sittet og finregnet på hvilke høyder som fungerer best for folk virker sånn sett ikke usannsynlig.
Fra en utbyggers side vil jeg tippe at “lave tak” koker ned til et spørsmål om hvor mange etasjer de kan få klemt inn i forhold til maksimal høyde de har lov til å bygge der på stedet. En ekstra etasje betyr fort to eller flere ekstra boenheter som man kan selge eller leie ut, så noen ytterligere motiver enn dette behøver vel ingen for å se poenget i denne enden av ting. Flere etasjer = bedre lønnsomhet. Derfor går man for den “laveste tillatte takhøyden” på leiligheter som er beregnet på den prismessig lave enden av markedet. Bare luksusleiligheter planlegges som “høye” innvendig, noe som selvsagt reflekteres i prisen per kvadratmeter (hvor de jo må hente inn differansen som den ekstra etasjen ville ha utgjort innenfor utbyggerens lønnsomhetsstruktur). Hvis vi heller tenker “pris per kubikkmeter” vil forholdet jevne seg mer ut. Så langt privatboliger, men hva med kontorlandskap? De senker jo ofte himlingen ganske mye mer enn de må, gitt at formålet bare er å få plass til alle tekniske installasjoner. Så hva er greia? Her er det fulle og hele svaret at det vet jeg ikke, men det kan godt hende at analyser viser noe i forhold til “menneskelig arbeidseffektivitet” og høyde under himlingen. Selv har jeg i ethvert tilfelle aldri vært begeistret for Rockwool systemhimlinger, men det handler – bokstavelig talt – om hvordan de “kutter hjørmer” når de henger opp mannskiten. Saken er at mens de fleste platene henges opp som hele 60×60 plater, så må man likevel tilpasse alle kanter, gjennomføringer, hjørner og annet. Det blir med andre ord en del kapping. Problemet er at når man kapper en slik plate så bryter man “forseglingen” som den er sprayet ned med fra produsentens side. Forskriftsmessig montering krever at man skal spraye ned alle kuttflater man må etablere for å tilpasse materialet til de lokale forholdene, men i praksis er det ingen som gjør det. Ihvertfall ingen av de mange jeg har sett holde på med dette produktet. Det betyr at man har åpnet for en støvlekkasje — og støvet fra Rockwool er typisk “ikke bra” å puste inn. Hvor mange meter med kuttflate dette totalt sett kan handle om i norske bygg som bruker systemhimling er vanskelig å si noe om, men “mange kilometer” i hvert bygg er ikke urealistisk å tenke. Etter min mening og erfaring er det mer sannsynlig at kuttflatene ikke er overflatebekandlet på korrekt vis enn at noen har kostet på seg de ekstra timene med arbeid som dette medfører. Man sparer jo en del penger på å hoppe over denne biten.
Som jeg til stadighet gjentar: Min preferanse for “gamle bygninger” er motivert av det jeg vet om “nye bygninger”. Det er ikke romantisk. Det er tvert imot ganske kynisk. Tanken er jo at man skal få i seg så få miljøgifter som mulig, enten de kommer gjennom mat, vann, klær eller “inneluft”. Jeg vil ikke karakterisere meg selv som noen “hysteriker” på dette området – jeg aksepterer at renhet i praksis er umulig – men jeg tar ikke desto mindre “rimelige forbehold” der jeg kan. Jeg er sikkert tjokk full av mikroplast og alskens annen jævelskap likevel, men det har en viss beroligende effekt at jeg i det minste gjør noe for å “disassosiere meg” med et knippe av “ubra moderne trender” som blant annet prioriterer lønnsomhet foran livskvalitet, ihvertfall overfor “andre mennesker” som man ikke behøver å stå til rette for på noen annen måte enn hva loven krever på det tidspunktet en avtale blir inngått. Dette med lønnsomhet tynes i hovedsak så langt folk klarer, i begge ender. Hva er den høyeste prisen folk er villig til å betale for dette produktet? Hva er de laveste produksjonskostnadene man kan oppnå? Størst mulig avstand mellom de to er selvsagt idèen. I teorien skal det umiddelbart dukke opp “konkurranse” som presser ned differansen, men ikke hvis du heter Meta eller Google. Da bestemmer du i det store og hele dine egne priser. Hvordan er for eksempel konkurransesituasjonen mellom de som nå ligger “på oppløpssiden” innenfor kategorien kunstig intelligens? Så vidt jeg kan se er det et kappløp uten regler mellom individer uten skrupler som nesten er dømt til å ende med “internettets død” — ihvertfall slik det har fungert så langt i sin karrière. AI slop er det engelske uttrykket, hvor “slop” er omtrent det vi i Norge typisk ville kalt “grisemat”. Kunstig intelligens som støtteapparat til formålet “produksjon av innhold” lover ikke godt for fremtiden. Chat GPT trenger neppe mange minuttene på å skrive alle mine drøyt tusen innlegg på denne plattformen, men selv tok det meg mer enn to år. Den typen ting.
