Cahiers du cinéma er et fransk filmmagasin som ble startet i 1951 av en gruppe filmkritikere. Inspirert av sine mentorer ved Cinémathèque, Henri Langlois og André Bazin, dannet de en gruppe kritikere, som bestod av Jean-Luc Godard, François Truffaut, Jacques Rivette, Jacques Doniol Valcroze og Claude Chabrol. Det som skulle bli en milepæl for den nye franske bølgen var tidsskriftet Cahiers du cinéma.
(Wikipedia)
Man bør sannsynligvis ikke forvente seg alt for mye fra et videoessay på YouTube under tittelen “de ti beste filmene som noensinne har blitt laget” — men man bør kanskje kunne forvente noe mer spredning enn at de alle er amerikanske. Det begynner forsåvidt greit nok med Gudfaren. Jeg har ingen innvendinger. Er det en av tidenes ti beste filmer? Det vet jeg ikke men det er ikke noe urimelig forslag til listekandidat. Selv tenker jeg at det finnes en “kanonisk liste” med kanskje et hundretall filmer som stadig vil repetere seg når “filmelskere” skal rangere favorittene sine — og alle kinofile individer kan sannsynligvis ramse opp minst halvparten av dem på sparket. Du vet. Klassikerne, som den foran nevnte Gudfaren, men også i det minste noe fra regissører som Kurosawa, Lynch, Hitchcock, Bergman, Fellini og Tarkovski; bare for å nevne noen få. Og hvordan greier man å lage en liste over bare amerikanske filmer uten å nevne verken John Ford eller Billy Wilder? Jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Herregud. Men sånn er det. Lister handler om smak.
Det er litt usikkert eksakt hvor mange filmer jeg har på DVD, men jeg tipper noe sånt som to eller tre tusen, hvorav bare noen få hundre har fått synlig hylleplass. Hvor mange filmer har jeg sett, men uten at jeg eier en kopi? Aner ikke. Sikkert mange tusen, hvorav en ganske deprimerende mengde mannskit som ikke er verd å huske. Jeg synes for eksempel ikke noe om Star Wars og den typen ting. Hvem er sånt egentlig laget for? Barn? Opplegget er verken her eller der. Jeg antar det finnes et segment av konsumenter i underholdningsmarkedet som krever jevnlige doser av denslags, men jeg er selv definitivt ikke en av dem. Jeg mister tålmodigheten ganske raskt hvis ting er for lettvint og overfladisk. Du vet. Når man føler seg dummere etterpå, fordi man nettopp har brukt et kvantum verdifull levetid på å se en episode av Friends, eller noe i den samme gata. Hva kan jeg si? Folk er forskjellige. De krever forskjellige ting. Selv krever jeg “kvalitet” men det er ikke enkelt å oppsummere hva dette egentlig betyr. Du vet det når du ser det er forsåvidt en sann påstand, men ikke en som noen blir noe klokere av på forhånd. Kanskje handler det om hva slags type holdninger og visjon som gikk inn i produksjonen til å begynne med, og i hvilken grad disse fremkommer i det ferdige produktet? Det er jo ikke flaks som kan til at en film blir bra, det er noe folk gjør med vilje, og det starter lenge før selve filmingen tar til. For å si det slik: Hvis det er meningen at man skal lage en “trygg” film som bruker populære stjerner til å fremstille populære temaer, gjerne støttet av alskens “markedsundersøkelser” underveis, så vil det neppe bli noen bra film.
Nylig så jeg Oliver Stone si noe fornuftig, så jeg siterer ham på at “hver ny film man begynner å lage er som å starte et helt nytt firma fra scratch hver gang”. Det er med mange ord mange bevegelige deler involvert i prosessen. Mye teknikk og mange mennesker. Selv om man eventuelt klarer å overtale alle som jobber med filmen til å gjøre det mer eller mindre gratis “for kunstens skyld” så vil man likevel ha betydelige utgifter både i forhold til utstyr, logistikk, forpleining og diverse annet som må være på plass for at opplegget skal kunne gå sin gang. Og hvor mange timer med “møtevirksomhet” må man gjennom før det overhodet blir aktuelt å starte noe som helst? Det er så mye organisering og arbeid involvert i en typisk filmproduksjon at det er vanskelig å forstå hvordan og hvorfor de i det hele tatt lager dårlige filmer, men alle vet at det skjer. Grunnlaget for hvorfor man føler det slik vil variere, men alle har sikkert sett noe de bare ikke forstår — som i hvorfor har noen giddet å lage dette her? Hva er det de trodde at de holdt på med? Herregud. Det er nesten litt pinlig, som å være tilstede og bevitne det når noen driter seg ut. Jeg skulle ønske jeg aldri hadde sett det der. For å gå tilbake til det Oliver Stone sa, så er hver film som blir laget også en forretning. Hvis det koster for eksempel ti millioner å lage filmen så forventes det at den i det minste betaler for seg selv slik sett, men aller helst at filmen “tjener penger” fordi folk har lyst til å se den, eie en kopi og det ene med det andre. Eller altså, det er jo èn ting å jobbe “for kunstens skyld” uten å få noen direkte lønn der og da, fordi sånt kan likevel være en nyttig erfaring som ser bra ut på CVen, bidrar til å knytte noen nye kontakter og så videre, men det er noe helt annet når man betaler dyrt ut av egen lomme for å lage noe som ingen vil ha.
Min egen filmsmak begynner med Cahiers du cinèma og “den nye franske bølgen”, som etterhvert oversvømte alt og alle innenfor filmindustrien — men det er i form av katalogen til for eksempel Criterion eller Artificial Eye den lever sitt liv i beste velgående. (Begge disse er selskaper som går inn for å nyutgi hele “biblioteket” av kinoklassikere fra alle tider og alle steder, og de har mange hundre titler hver seg, ofte de samme. Og begge er på nett.) Mitt eget “sentrum” sånn sett befinner seg altså ikke i USA, eller engang i Norge, men i Frankrike. Hva skal vi kalle det? Nullpunktet? Den nye franske bølgen er det normale for meg. Det er slik man skal lage film. Alt annet er større eller mindre grad av etterligning, avvik eller variasjon. I utgangspunktet er jeg negativt innstilt til amerikansk film, særlig disse digre flash-bang greiene med tung bruk av computergrafikk og annet fjollete effektmakeri. Jeg liker ikke engang “hverdagshelter” så superhelter gjør mildt sagt ingenting for meg, annet enn å kanskje irritere når greia blir innpåsliten nok. Min preferanse er historiefortelling med kamera, i den forstand at de bruker kameraet som “penn” – altså skriveredskap – og kinolerretet som “papir” – altså publikasjonsmedium – men først og fremst at regissøren oppfører seg som “forfatter”. Kort sagt at effektene legges mer i selve teksten enn i om boka har en snål form, farget papir, snodige grafiske løsninger og den typen ting. Hva er en bra film? Det er lettere å ramse opp et antall eksempler på hva jeg synes er “bra filmer” enn å forklare selve konseptet, men jeg mener at utgangspunktet må være en kunstnerisk visjon som ikke krever en masse jåss for å la seg uttrykke. Forstår vi hverandre? Saken er at det må gå an å fortelle en gripende historie med ganske enkle midler, hvis ikke er ikke historien verd å fortelle.
Og jeg har nok sett ALLE episodene av FRIENDS – og har hatt den som favoritt gjennom tidene… blant mange andre… og Star Wars – ja de har jeg selvfølgelig sett sammen med gutta boys — osv…
God jul!
Jeg husker da den første Star Wars kom i 1977 og hvordan jeg hadde litt dårlig samvittighet i forhold til klassekamerater og omgangsvenner fordi jeg ikke var like entusiastisk i forhold til filmen som de var. Men sånn er det og slik har det forblitt. Jeg har nok en litt sær smak.