Fra bloggreglementet: Hva betyr det å skrive “bra”?

Steganografi er en form for kryptering der innholdet i en melding skjules for omverdenen ved at meldingen opptrer som noe helt annet. Prinsippet er svært gammelt, men formene har variert med den teknologiske utviklingen. Med utviklingen av datateknologien er det laget metoder for å skjule meldinger i bilde-, lyd- og videofiler, slik at det er umulig å avsløre at meldingen finnes ved å bruke filen på vanlig måte. Kun med spesiell programvare kan meldingen synliggjøres og leses.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

De fineste sommerkjolene du kupper på salg nå

Fra tid til annen hører man om “hemmelige språk”, hvor for eksempel en melding kan være skjult i en tekst på forskjellig slags snedig vis, eller hvor en tekst vil ha en helt annen mening for noen som allerede sitter med “de andre delene av puslespillet” enn noen som tror de bare leser en avhandling på nettet om et tilfeldig emne. På bildet ovenfor ser vi selveste Panagia Teotokos, i sin manifestasjon som “Vår Frue av Tegnet”, som rett og slett er posituren hennes, med hendene løftet ut til siden slik som man ser. Jesusbarnet kan være med eller ikke, det er ikke viktig. Poenget er tegnet, som interessant nok hadde en betydning allerede mange tusen år før noen hadde hørt om kristenkirken. For eksempel finnes den fem tusen år gamle “pantergudinnen” fra Knossos på Kreta som regel fremstilt slik. Det samme gjelder enda mye eldre ting fra Anatolia (dagens Tyrkia). Sannsynligvis snakker vi om “appropriasjon” av et motiv som allerede var godt etablert i den greske kulturkretsen, som i sin tur muligens fikk det fra natufierne, som holdt til i Syria, LIbanon og de traktene. Egypterne bruker også “tegnet” i forskjellige sammenhenger. Man ser det til og med hos diverse moderne “nypaganister” når de “hilser solen” og den typen ting. Men hva betyr det? Det er åpent for fortolkning, men de fleste oppfatter det vel som “bønn” eller “tilbedelse”.

Kroppen er jo som den er, med de leddene den har. Noen som overgir seg i en gisselforhandling med politiet eller lignende vil muligens også holde hendene sine på en lignende måte – kom ut med hendene i været! – mest for å vise at de ikke har noe der. Sånn sett kan man også dra en parallell til “overgivelse i religiøs forstand”; kanskje foran et alter, gudebilde eller noe. Tegnet er en anatomisk åpenbar kroppsgest som – med mindre det er en skarp situasjon og folk har blitt kommandert til å holde hendene i været – alle vil anta handler om noe religiøst, selvsagt litt avhengig av tid, sted og omstendigheter ellers, hvis de ser noen som står på den måten. Man skjønner noe, men hva eksakt er det man forstår? Normalt utrustede mennesker har et sett med speilnevroner i hjernen, som gjør at de “lever seg inn i” ting de ser andre gjøre med kroppen. Det er derfor man blant annet kan si au! på andres vegne når de faller og slår seg eller noe. Man opplever jo ikke smerten selv men man “opplever” den likevel i fantasien, hvis du forstår hva jeg mener. Man blir “revet med” av det man ser på — selv om det bare er på film. Det er jo derfor folk har et så sterkt forhold til scenekunster og sirkustriks. “Medfølelse” kommer fra den samme kilden. Du vet. Når man identifiserer seg med noen andre, basert i at man “opplever” det som foregår med dem i fantasien. Sånt kan bli hvor sterkt som helst i følelsesmessig forstand. På den annen side, de vi kaller “ekte psykopater” har en medfødt deformasjon i hjernen slik at speilnevronene deres rett og slett ikke fungerer. Det er en “emosjonell funksjonshemning” men den har vanligvis lite å si for pasientens samfunnsmessige funksjonsevne forøvrig. Det som typisk skjer med dem er at de får et “forflatet” følelsesliv, nesten som hvis man ikke hadde hatt luktesans eller noe – de går glipp av mange nyanser i livet og forstår dårlig andre menneskers følelser – som i seg selv riktignok er “problematisk” men det er ikke blant de verste tingene folk er nødt til å leve med.

Et typisk papir som blir forfattet av noen som for eksempel går for en doktorgrad i atomfysikk vil være ufrivillig steganografisk for de fleste som ikke allerede “er noe” innenfor faget. Det krever ganske mye spesialkompetanse – særlig på matematikksiden – å sette seg inn i fysikk på et fagmessig forsvarlig vis. Imidlertid går det an å leke med de abstrakte konseptene som fremkommer gjennom fysikernes forskning. La oss si for å belyse de filosofiske konsekvensene av det hele. Metafysikk er jo ikke hva det var nå som vi splitter atomkjerner og setter sammen nye og interessante partikler nærmest på rutinemessig vis. Fra å ikke ha stort annet enn fabler og mystisk spekulasjon har vi nå opparbeidet oss et ganske solid kunnskapsmateriale om både de største og de minste delene av fysikken. Menneskesinnet vet vi på den annen side fortsatt strengt tatt ingenting om. Vi vet ikke engang hvordan vi skal definere det. Mysteriene har sånn sett blitt relegert til psykologien, som er et av hjørnesteinstrekkene ved “modernismen” som kulturelt fenomen. Før fantes demoner. Nå har vi diagnoser. Showet fortsetter som før; dette er bare et kostymeskifte. I mellomtiden sitter folk og skriver om ting, oftere på elektroniske media nå for tiden, men i prinsippet er det den samme gamle virksomheten som alltid — enten man hugger ordene i stein eller – som jeg – hamrer dem ned på PCen med pekefingre som går likt spastiske hakkespetter på amfetamin. Det skrives mye, men skrives det noe bra? Jeg tenker i min uskyld om det jeg selv produserer at det er “ganske bra” men jeg anstrenger meg jo ikke akkurat. Jeg bare skriver det som faller meg inn der og da, med lite til ingen “forskning” og bakgrunnsreferanser. Dette er jo bare underholdning. Improvisasjon. Frijazz om du vil. Jeg er ikke kjempepopulær. Det prøver jeg heller ikke å være. Jeg har for eksempel aldri gjort noe for å “markedsføre” denne bloggen, annet enn til noen få som har spurt om jeg “skriver noe for tiden” og i så fall hvor. Om de få leserne jeg har er det å si at det tar litt tid å “venne seg til” stilen min, men når man først har gjort det så finner de både det ene og det andre som de setter pris på.

Vamos al futuro glorioso, som jeg pleier å si. Her er – som vanlig – en sang: