Statistisk signifikans er et begrep som brukes for å beskrive sannsynligheten for at noe er et resultat av tilfeldigheter. Et resultat av en statistisk analyse betegnes som statistisk signifikant dersom det er lite sannsynlig at resultatet har oppstått tilfeldig. Begrepet signifikans i statistisk sammenheng betegner ikke nødvendigvis at noe er viktig, slik det ofte kan i andre sammenhenger. Det betegner kun at noe sannsynligvis ikke er tilfeldig.
(Wikipedia)
Hvordan ville en normalt intelligent person gå frem for å si noe om temperaturene i Oslo i løpet av april måned? Først ville man selvsagi gjøre et arbeid for å sikre alle empiriske data, som i dette tilfelle er de offisielle temperaturmålingene gjennom perioden. Deretter kan man plotte dem inn på en kurve som man tegner opp — og ut ifra alt vi erfaringsmessig vet om april måned kan vi regne med å observere noe opp og ned mellom dagene, men i det store og hele en jevn stigning mot det varmere over hele måleperioden. Siste dag av mars er nesten alltid kaldere enn første dag av mai. Alle vet dette. Det er det normale. Likevel kan det hende at noe annet inntreffer et år uten at dette er “sensasjonelt”. Gufne maidager er et velkjent fenomen og mars måned er notorisk uberegnelig i begge retninger med temperaturene sine.
Hvis vi derimot observerte en flat temperaturkurve for april måned i Oslo – la oss si jevnt minus fem, døgnet gjennom, hele måneden – ville nesten alle tenkt at dette var et bemerkelsesverdig fenomen — men er det tilfeldig? Uttrykket “alt har en årsak” er ikke egentlig hjelpsomt på noen måte. Det går bare rundt og rundt. Det er bedre å si at alt har en kontekst — hvor utsagnet “alt henger sammen med alt” kan sies å danne en ontologisk yttergrense for hva det går an å si om saken. Etter at man har uttalt seg om “alt” burde det jo ikke gjenstå noe mer å si, burde det vel? Spredningen mellom høyeste og laveste temperatur som noensinne er målt dag for dag i løpet av april måned i Oslo utgjør det teoretiske standardavviket innenfor denne sannsynlighetsmodellen – hvor “statistisk middelverdi” danner en slags topp i landskapet, det vi kaller Gausskurven, eller “klokkekurven” – mens de faktiske målingene fra i år utgjør det empiriske grunnlaget for det argumentet vi prøver å komme frem til.
Hvis man plutselig begynner å måle verdier som forskyver Gausskurvens historiske sukkertopp opp eller ned er selvsagt det første man må anta at det er noe galt med tallene; det vil si selve måleutstyret, eventuelt med avlesningsprosedyren. “Menneskelig feil” er alltid det mest sannsynlige når noe uheldig – eller på andre måter usannsynlig – skjer på et sted hvor mennesker er involvert. Derfor sjekker vi alltid den muligheten ut av saken før vi begynner å se etter alternative fortolkningsmodeller. I utgangspunktet skal det ikke gå an at det er minus fem hver dag, hele døgnet, gjennom hele april måned i Oslo. Men hvis det er dette målingene viser og det ellers føles omtrent korrekt i forhold til hvordan folk typisk opplever denne temperaturen så må det jo være slik. Folk ville snakket om dette. Hva er det som skjer? Hvorfor opplever vi flat temperatur? Dette var sært. Handler det om klimaendringer? Det ville sikkert vært litt uro rundt saken, pluss noen ekstreme dommedagspredikanter her og der – nyhetsmedia elsker dem jo – men på den annen side er ikke minus fem så galt for april måned. Det er en grei nok temperatur. Den ligger godt innenfor det teoretiske standardavviket. Det er ikke den beste temperaturen man kunne hatt om våren men den oppleves ikke som unaturlig heller. Så lenge kulda “sprekker” til slutt sånn at grønnsværet trenger gjennom og skaper sommer kan vi alltids leve med en kald vår. Det skal ikke stå på det.
Sjangermessig sett er det vel science fiction når man tukler med vitenskapsdata og bruker dette som grunnlag for en oppdiktet historie om menneskelige reaksjoner og relasjoner. Rent konkret tenker jeg at “flat temperaturkurve gjennom hele april i Oslo” er et lavintensivt anslag til et typisk katastrofescenario som dramatisk bærekraft for en diskusjon om klimatematikk. Noen ville helt garantert gått bananas på grunn av en sånn hendelse, som er “statistisk usannsynlig” men likevel godt innenfor normalområdet for apriltemperaturer. I forbindelse med en kirurgisk prosedyre befant jeg meg på Ullevål Sykehus i januar måned av året 2020. Ting var fortsatt normale, men som alle husker ble det medisinsk unntakstilstand to måneder senere. Perverst nok hadde jeg tatt med meg Pesten av Albert Camus som lesestoff. Jeg sier ikke mer om hvordan akkurat det føltes litt senere, poenget er uansett bare at Pesten er ikke noen “spenningsfortelling” men et “relasjonsdrama” av den typen som egner seg godt som teaterforestilling. Jeg ser for meg den imaginære boken Flatekunst som modellert etter Pesten. (Selve ordet “flatekunst” er et nedsettende uttrykk skulptører – som jo “jobber i mange dimensjoner” – bruker om typiske arbeider utført av kunstmalere.) Selve argumentet handler om at klimaproblemer eksisterer i dimensjoner som ikke er økonomisk målbare. Det er for eksempel meningsløst å spørre om det er mer lønnsomt å bruke jordbruksarealer til å dyrke mat eller om man kunne tatt ut en bedre fortjeneste gjennom å utvikle dem til industriområder. At vi behøver så og så myer matproduksjon for å fø befolkningen er en “grunnforutsetning for liv” som befinner seg hinsides enhver saklig diskusjon om annet enn “hvordan”. Hva må vi gjøre for å sikre et produktivt landbruk?
Han som alltid antar at han tar feil vil alltid ha rett. Dette er et “kunnskapens paradoks” som jeg har snekra sjæl, rett her ute på det jeg kaller det psykiatriske bakrommet. Problemet med kunnskap er at uansett hvor eksakt, omfattende eller sann den måtte være, så ligger selve sannhetens øyeblikk alltid et annet sted. Kunnskap er et “bilde av verden”. Selve verden er imidlertid et domène hvor hver handling teller mer enn tusen ord og vel så det. Jeg mener ikke å si at kunnskapen er verdiløs, bare noe sånt som at ingenting du vet om fysikk og spalting av atomer vil være deg til stor hjelp overfor en fyr med springkniv. Kanskje er desperadoen lik en kobra som fjetres av fløytespillet til slangetemmeren, sånn at han bare blir stående der rådvill mens du legger ut om Richard Feynmans matematiske modeller for kvantesprang og det ene med det andre, men kanskje han også lar seg trigge av “intellektuell vissvass” sånn at han bare blir mer aggressiv. Hvem vet. Det er ikke all kunnskap man behøver, for å si det sånn, men noe behøver man. Livet blir enklere hvis man har normalt god greie på ting. Først og fremst at man “kjenner sine begrensninger” vil jeg kanskje påstå. Viktig eller uviktig? Hvem vet. Folk må fatte sine egne livsvalg, men selv velger jeg å til enhver tid tenke at hvis man bare bremser hele verden og gjør opp alle regnskap, så er jeg teknisk sett ikke stort mer enn en evneveik fjott som ikke duger til noe. En litt absurd form for “luksusape” som tror at livet handler om pynt og moro, mens det å søke hjelp betyr at man må bestille time hos den emosjonelle støttekontakten. Du vet. Postmoderne dyr. De er ikke som dyra var før i tiden. For det første er det jo nesten ingen igjen av dem. Mange mennesker. Man ser dem overalt. Men få dyr — i betydningen egentlige dyr, eller profesjonelle skapninger om du vil, som opererer for egen regning og risiko innenfor rammene av en virkelighet vi verken kan eller vil forstå. Alt vi har er “kosedyr” som er avlet frem i Doktor Mabuses alkymistiske laboratorium for styrt avl av groteske udyr som ikke ville kunne overleve uten vår “omsorg”. Derfor elsker vi dem så høyt. Fordi de trenger oss jo.
Man stiller altså opp – som en epistemologisk grunnforutsetning – at man alltid kommer til å ta feil om alt man vurderer, studerer, tenker og hypotetiserer. Det er uunngåelig. Spørsmålet er ikke om man tar feil, men på hvilke måter. Hva man føler er forsåvidt rettfrem nok, i den forstand at man vet det. Det kan ha noe å si for saken, men sannsynligvis ikke. Følelser er våre indre ekko etter en mer enn to millioner år lang utviklingshistorie som art. De er svært relevante som overlevelsesverktøy for individet. Det er jo en jungel der ute. Imidlertid utgjør de nesten utelukkende bare “støy” når vi skal forholde oss til saklig informasjon. Fakta befinner seg jo innenfor et annet eksistensielt domène enn våre følelser om hva enn det er som foregår der ute. Jeg vil si det er avgjørende viktig å først og fremst lytte til følelsene sine når man tar avgjørelser i forhold til kjærlighet, karrière og andre “viktige private livsforhold” — men det er det siste man bør lytte til når man prøver å forstå hvordan gravitasjonskraften virker. Eller hvorfor temperaturer kan holde seg svært jevne i mange dager i strekk. Det er for eksempel ikke utenkelig, bare uvanlig, med et jævlig seiglivet lavtrykk over Nord-Atlanteren. Som så mange andre “finsmakere” innenfor sjangeren liker jeg horror best når den holder seg innenfor det naturlige, om ikke det normale. At det liksom bare henger noe uhyggelig der. Man kan føle det ganske tydelig men man får ikke helt tak i det med sansene, og det er ihvertfall dødfødt å prøve og forklare det for noen andre. For eksempel er filmregissøren David Lynch en mester i dette faget. Du vet. Det er definitivt “noe” der, men faen vet hva det er. Selv merker man bare at hårene stritter i nakken. Du kjenner følelsen. Den er opplagt nyttig for snikjaktende hurtigsprintere som opererer under farlige forhold, men for de fleste moderne omstendigheter er det omtrent like nyttig som å ha hale, det å kunne “merke faren før den manifesterer seg”. Man skvetter liksom til, men så slapper man av igjen etter å ha studert omgivelsene og konkludert med at “det var ikke noe likevel”. Faren over, returner til det normale. Hva var det jeg holdt på med?
Det er definitivt “noe” der….
Og den videoen gikk gjennom marg og bein…
Okay, la oss si først inn av det ene øret, så gjennom marg og bein – kanskje flere runder – så ut av det andre øret.