Så her er greia: Jeg skjønner godt hvordan man sjonglerer med ord og konsepter men jeg er helt fette idiot med computere. Jeg prøver ikke engang. “Hvordan ting virker” er – og skal forbli – utenfor mitt kompetanseområde. Litt som med bilen, forsåvidt. Jeg vil ikke vite noe om hva som foregår inni der, jeg vil bare at det skal virke. Fortell meg hva jeg må gjøre. Litt teknoprat kan jeg takle, men for det meste må du betrakte meg som evneveik. Jeg skjønner ingenting. Det er som å snakke til en sau. Sånn er dessverre realitetene.
Jeg så i media at en tenåring hadde omkommet i en ulykke med gocart. Selv har jeg bare sett gocart. Jeg har aldri prøvd det og har takket nei hver gang det har vært aktuelt. Glem det. Jeg er jo en jævla lastebilsjåfør. VW Passat er gocart nok for meg. Uansett, jeg stusset på noe i historien. Hvis jeg har forstått det riktig var det som skjedde at gocarten gikk rundt — og disse innretningene har ettersom jeg forstår – av en eller annen grunn – ikke veltebøyle. Det virker litt på kanten av det begripelige. Mitt inntrykk av sikkerhetskravene rundt enhver form for “ting som kjører” – til og med plenklippere – er at de må ha veltebøyle hvis det overhodet er teoretisk mulig at tingen kan velte og havne oppå føreren. Sånn har det vært i mer enn tyve år. Jeg vet ikke hvorfor en gocart eventuelt skal ha dispensajon fra regelverket.
Jeg tror ikke jeg er noen utpreget engstelig type, men jeg opplever det som naturlig å tenke “sikkerhet først” selv om prosjektet ikke er fysisk risikabelt for noen, som ihvertfall mine computerproblemer sjelden er. Imidlertid fantaserer jeg om alt mulig som “kan skje” fordi jeg tukler med datamaskinen uten å vite hva jeg driver med, siden baller det på seg og ender som noe slags tilfelle av “blødende lommebok” etterhvert som det – selvsagt – viser seg at jeg behøver profesjonell hjelp. Sånt er ikke usannsynlig. Jeg har opplevd det en gang da jeg prøvde å rollespille som bilmekaniker. Det kommer ikke til å skje flere ganger, for å si det slik. Man kan liksågodt henvende seg direkte til spesialistene i første omgang som å gå veien om bannskap og skrubbsår på fingerknokene mens man selv driver og tukler med ting man ikke kan, som uansett ender med at man må ringe mekanikeren.
Ærlig talt så ser jeg ikke poenget med motorsport. Riktignok er det sant at jeg selv ved enkelte anledninger har kjørt villmann på avsides tømmerbilveier mens jeg fantaserte om rally og den typen ting – som regel med ganske dårlig utkomme for kjøretøyet – men vi lever med all respekt å melde ikke lenger på 80-tallet og bør heller ikke oppføre oss sånn. Det er åpenbart vanskelig å si noe sikkert om “hva jeg ville gjort” hvis jeg var for eksempel 23 år gammel nå i dag, men under forutsetning av at jeg ville fortsatt ha vært meg, det vil si mentalt og fysisk mer eller mindre slik jeg var da jeg fylte 23 år i året 1986, så ville jeg ha tilhørt en av de “økologisk” vinklede bevegelsene i tiden, sannsynligvis noe landbruksrettet. Og jeg ville kjørt elbil. Garantert. På en svært pen måte. Saken er at de miljøproblemene vi står overfor er så omfattende og så alvorlige at ingen av oss kan tillate oss å være flippete og useriøse. Hver liter karbondioksyd som slippes ut teller, hvilket i klartekst betyr at “motorsport” i våre dager er tankeløs frivolitet i frislepp. Trollvirksomhet. Og det er i aller beste forstand. Man kan jo ikke anklage motorsportmiljøene for å gjøre noe ulovlig. Bare “grisete lek” med ting som finnes i hverdagen, av den sorten som man må forvente å finne hos barn og evneveike individer. Motorsport er uansvarlig og derfor et upassende “signal” for voksne menn – det er jo ikke respektabelt å engasjere seg i uansvarlige opplegg – men det er på ingen måte sakens hovedproblem.
Det finnes liten politisk vilje til å fase ut “bilismen” i noen realistisk forstand. Å skifte fra fossilkjerre til elbil er heller ikke svaret når antallet kjøretøy totalt sett – med fokus på det som kreves for å tilvirke, vedlikeholde og til sist demolere dem – er et problem i seg selv. Den eneste mulige vei videre er å fullstendig avskaffe “private kjøretøy” som konsept – som på kort sikt vil kreve nytenkende transportløsninger – men jeg ser ikke for meg hvordan dette kan skje uten mye sår skriking og lite ull underveis mot noe slags katastrofescenario som fremtvinger det nødvendige, men på en dårligere kontrollert måte. Visse positive tendenser finnes. Femtenminuttersbyen er for eksempel en svært attraktiv visjon for hvordan det går an å løse urbane logistikkproblemer innenfor et “bilfritt” scenario – hvor man leier det man behøver, når man behøver det, heller enn å eie typiske kapitalvarer – men de som ikke liker denslags fremstiller det som noe slags stalinistisk gulagprosjekt som bare representerer et lite steg på veien mot gasskammer. Det er jo psykiatrisk vanskelig for dem å slippe taket i den assosiative bindingen mellom privatbilisme og personlig frihetsfølelse. Vissheten om at de bare kan gå ut, starte bilen og kjøre hvor de vil – gjerne Route 66 med noe bra på stereoen – er like viktig for deres identitetsfølelse som det fine blondeundertøyet er for en transvestitt. De blir helt fette hysteriske når de tror at noen skal komme og ta det fra dem.
Som alle vet lever ikke vi mennesker i “selve virkeligheten” under den typen regler og ordninger som gjelder for ville dyr. Vi kan diskutere hva som handler om “født sånn” og hva som handler om “blitt sånn” i forhold til instinkter og “evolusjonspsykologi” men ting er ikke desto mindre slik de er, så samfunnet er viktigere å forholde seg til enn “naturen” når vi konstruerer våre planer. Som sosiale skapninger handler vår metode mer om “tilpasning” enn om “selvhevdelse”. Vi er ikke ulver eller noe annet “stort rovdyr” som behøver styrke og aggressivitet som grunnlag for troverdighet i flokken – selv om det finnes få kjente grenser for hva det går an å fantasere om – vi er bare en sær form for fingernemme flokkaper med stor kapasitet for å pønske ut og finne på ting. Dessuten klarer vi åpenbart å innbille oss nesten hva som helst når vi skal “forklare” verden og det som foregår der ute. Det har jo blitt noen historier etterhvert, hvis vi betrakter de samlede verk gjennom hele historien og fra alle kulturer, som alle ved et tidspunkt har gitt seg ut for å si noe meningsfullt om livet, verden og den menneskelige tilstand, og som sikkert ble opplevd slik der og da. Jeg mener, historiefortelling mellom menneskelige individer fungerer som et sosialt ritual likså mye som å “dele måltider” eller hva har du. Folk som har sittet og snakket sammen en stund, selv om de ikke kjente hverandre i utgangspunktet, føler typisk etterpå at de har “etablert kontakt” i noen grad. De har delt noen synspunkter og øyeblikk fra sin personlige databank med hverandre, eller “delt minner” om du vil. Kanskje dialogen fortsetter ved neste anledning. Etterhvert som folk deler hverandres minner og tanker i større grad og spredt over flere enkeltanledninger vil ting også føles mer “personlige” og man kommer snart til et punkt hvor man “kjenner hverandre” på et visst sosialt nivå. Nettverksbygging skjer i det store og hele på denne måten. Først kjenner man ikke hverandre, så prater man litt sammen. Hvis man “føler at det er noe” tar man ting videre. Hvis ikke, ikke.
Så om mennesker ikke lever i “selve virkeligheten” hvor lever vi da? La oss kalle det et avtaleverk. Fra historien vet vi jo allerede at det går an å ha helt andre sosiale ordninger og tro på helt andre ting enn hva vi som lever her og nå gjør, så vi forutsetter at forskjellen er “noe i hodet” mer enn noen slags objektive forhold som angår “selve virkeligheten”. Den korte historien er at vi har det samfunnet vi har fordi det er dette samfunnet vi har laget. Ordningene er ikke “naturlige”. Ingenting innenfor menneskenes “sosiale orden” er styrt av nødvendigheter som naturen påbyr. Alt er vilkårlig, men ikke tilfeldig. Alt er villet. Alt handler om “menneskelig geskjeftighet” såvel sosialt som materielt, i en kompleks prosess om “informasjonsdeling” mellom individer, som på det store bildets nivå resulterer i “avtalen” om hva virkeligheten er og hvordan den fungerer. Det finnes selvsagt overalt og til enhver tid et antall “alternative miljøer” – la oss si de som tror at jorda er flat og som har en svær greie gående med dette – men dette er ikke i henhold til den uformelle “hovedavtalen om virkelighetsoppfatning” som vi også kan kalle paradigmene, eller “det vitenskapelige faktagrunnlaget i henhold til den beste kunnskapen vi har for øyeblikket”. Folk som tilhører Foreningen Flat Jord – jeg bare fant på det navnet, men det skulle ikke forbause meg om de finnes – er jo ikke normale og det er sannsynlig at disse alternative tankene medfører visse sosiale begrensninger (eventuelt kan det være et høne-og-egg-problem). Nå går jeg riktignok ikke på “dating events” men hvis jeg gjorde det og min date oppga at hun var “alternativ” så ville dette bety øyeblikkelig kroken på døre og full stans av all fremrykning på alle fronter. Dette prosjektet døde nettopp. Jeg har nulltoleranse for feiltagelser når det kommer til elementær fysikk, sunt folkevett samt en rekke andre fordomsfulle ting. Hvis vi ikke deler grunnleggende virkelighetsoppfatning spiller det jo mindre rolle hva annet vi eventuelt har felles syn på. Sånn er det sikkert for de fleste andre også.
Hva er det tekniske problemet med bloggen? Det skjønte jeg ikke 😀
Jeg tenkte å si noe om hvordan overskrifter og innhold ikke alltid passer godt sammen i alle bloggposter, men så ble jeg distrahert av noe. Skjer hele tiden.
Ha-ha…ja vel 😀