Drømmetiden er et mangetydig begrep fra australsk mytologi, slik Australias urbefolkning aboriginerne forestilte seg verdens skapelse og verdens krefter. Drømmetiden er både en periode i tidenes morgen da verden ble til, og samtidig den kraften som skapte livet og opprettholder livet, noen ganger omtalt som Drømming. I tillegg kan «drømmetiden» forstås som en tidløs, evig tilblivelse opprettholdt gjennom seremonielle aktiviteter. Ytterligere en forståelse er at «drømmetiden» er en måte å lese landskapet på; landet er preget av skapelsen og drømmetiden, og den som har innsikt kan lese landskapet som en fortelling om skaperkreftene.
(Wikipedia)
Hvor mye kan man som utlending lære om Norge bare ved å tilbringe tre døgn i Oslo? Jeg vil si mer enn ingenting, men samtidig mindre enn man behøver for å få noe realistisk inntrykk av ting. Imidlertid kan man plukke opp noen biter av drømmen om stedet. For å dra en parallell til sitatet ovenfor: Den som har innsikt kan lese arkitekturen som en fortelling om de økonomiske kreftene. Det samme gjelder forøvrig de som ikke har innsikt. Alle kan jo drømme, i den forstand at de danner en “følelse for stedet” ved å bevege seg rundt og “suge inn inntrykkene” som folk sier. Mange hiver seg på impulsreiser for noen dager, til et sted de ikke kjenner, gjennom diverse restplasser som selges billig i siste liten, bare for “eventyrets” skyld. Jeg har selv gjort dette noen ganger. Selv om det eventuelt i sum total fremstår som en ubehagelig opplevelse når man senere skal gjøre opp erfaringenes regnskap er det ikke desto mindre spennende å oppsøke “det fremmede” for å se hva slags innsikt man finner der. Jeg hadde et sånt forhold til Barcelona før jeg prøvde å bo der i et halvt år. Det var i utgangspunktet romantisk og drømmeaktig, men ettersom månedene gikk kom liksom realismen sigende.
Oslo er det stedet jeg har tilbrakt den største delen av min levetid. Ihvertfall sammenlagt, hvis man ser bort fra en del “innskutte bisetninger” når jeg har tilbrakt tid her, der og overalt ellers. Jeg tror ærlig talt ikke jeg har tid nok igjen til å “slå ut” Oslo slik sett. Selv om jeg føler meg personlig ferdig med Oslo – jeg har ikke bodd der på mer enn ti år – så kjenner jeg likevel stedets drøm like godt som noen. Legenden om Oslo er selvsagt ennå ikke ferdig skrevet (og kommer neppe noensinne til å bli det) slik at intet menneske kan kjenne “hele historien” — men alle som noensinne har besøkt (eller bodd på) et sted og tatt med seg minner derfra, er en del av stedets drøm. Oslo, som enhver annen by over en viss størrelse, er en organisme som lever og rører på seg, og byens bygninger og andre strukturer er denne organismens ekskrementer. Det bygger seg opp som et korallrev, eller gjødsel under et fuglefjell fullt av skrikende måser. Hva slags “fortellinger fra Oslo” finnes på det litterære markedet? Jeg vil parafrasere Sult av Knut Hamsun, hvor han innleder med å si at ingen kan forlate Oslo by – selv om det per konvensjon het Kristiania da boka ble utgitt – uten å ha blitt merket av den. Imidlertid er jeg ikke merket av å ha gått der og sultet, men av å ha sittet i kø i rushtrafikken, ikke uofte med et stort kjøretøy. Riktignok har jeg kjørt bil på verre steder enn i Oslo – se for eksempel til Barcelona, og i USA kjører de faen meg som fitter alle sammen, det er ikke til å tro før man prøver – men ikke på noe annet sted har jeg samlet like mange “små irriterte øyeblikk” som i Oslotrafikken.
Britene har jo for det første rattet på “gal side”. Der stanser det for de fleste nordmenn som besøker Storbritannia eller Irland. Pedalene er riktignok like, men man må gire med venstra, som kan være suboptimalt i stressede situasjoner. London er definitivt ikke det stedet man bør øvelseskjøre slik sett, men hvis man befinner seg ute på landsbygda er det gjort på ganske få dager å “snu” refleksene i kroppen. Jeg kjøpte selv en “sportsrigget” utgave av Renault Mègane – som jeg senere kjørte hjem til Norge med og solgte som “delebil” – da jeg bodde i Storbritannia og hadde ingen store problemer med å tilpasse meg det fremmede systemet. Litt knoting, men ikke mer enn man må regne med. Jeg føler ingen nervøsitet nå ved tanken på å kjøre bil i Storbritannia, fordi jeg har jo allerede overkommet skepsisen til å jobbe med et “speilvendt” system for trafikkavvikling. Den verste etappen av kjøreturen til Norge med britisk bil var egentlig å kjøre den på “normale veier”, det vil si fra og med brygga i Frankrike – jeg kom fra Dover – og hele veien til Oslo. Det føles ikke like galt å sitte på den siden av kjøretøyet når alle gjør det, men det var litt svimmelt noen ganger når jeg skulle renormalisere meg i forhold til “vårt” kjøremønster. Det er imidlertid unyttig kunnskap å kunne manøvrere på britisk manèr for jeg tror ikke jeg kommer til å reise tilbake dit. Brexit er selvsagt en politisk tabbe av tusenårig historiske dimensjoner, men Brexit er bare en konsekvense, eller kanskje vi skal si et symptom på noe helt annet i den britiske kulturen, som ofte blir kalt Nimbymentalitet. Det er Nimby som i N.I.M.B.Y. – Not In My Back Yard – det vil si “ikke i mitt nabolag” – hvor teorien er å “beskytte de britiske verdiene og ta vare på kulturen” men praksisen ender som stivbeint motstand mot nødvendig tilpasning til tidens økonomiske realiteter, til fordel for en sentimental “drømmetid” som strengt tatt aldri har eksistert som fysisk realitet men som ikke desto mindre utgjør beslutningsgrunnlaget til en “politisk signifikant” del av den britiske landbefolkningen.
Når jeg sier landbefolkningen må det understrekes at dette ikke betyr bøndene. Jeg vet ikke helt hva jeg skal oversette gentry med, men i praksis ligner det kanskje litt på det passiv-aggressive fiendskapet mellom norsk landbefolkning og “hytteturister” av det slaget som er godt vant og storforlangende, når vi skal oppsummere forholdet mellom “bondestanden” og den britiske gentry-klassen, som ikke er adel men snarere velstående borgere fra “øvre middelklasse” som betaler absurde priser for å bo i en drøm om “den britiske landsbygda” slik den fremkommer i en ikke nærmere definert tidsepoke som typisk oppfattes som “før i tiden” eller de gode gamle dager om du vil. Hvis man presser dem vil de kanskje mumle noe om 50-tallet, men de kan egentlig ikke gjøre rede for hva fanden de prater om. Det er bare dikt og oppspinn, men det føles bra å fantasere om disse greiene. Stedets drøm — eller eventuelt drømmen om et sted. Du vet. Alle har steder i livet sitt som betyr mer enn andre steder. Ofte svært mye mer. Spørsmålet er om det er stedets drøm eller drømmen om et sted de har etablert et forhold til. Stedets drøm er summen av alt og alle som er, har vært, eller noensinne kommer til å bli “en del av stedet”, mens drømmen om et sted handler mest om private fantasier som er mer eller mindre iverksatt som “dekorasjon” i for eksempel “et trivelig hyttemiljø” – English Cottage – som befinner seg på en helt annen mental planet enn de økonomiske realitetene lokale bønder er nødt til å leve med. Ethvert forsøk på “nytenkning” innenfor landbrukssektoren møtes typisk av et bastant nei i lokale kommonestyrer, som i hovedsak er dominert av den foran nevnte “gentry-klassen” i forhold til demokratiske flertallsbeslutninger. En britisk blogger som jeg føger oppsummerer situasjonen slik: Gentryenes bekymringer består av slike ting som at de er nødt til å se på låver med blikktak, eller et antall “utenlandske sesongarbeidere” i campingvogner, mens bøndene bekymrer seg for om de kommer til å overleve neste sesong. Problemet er at verdenbildene deres overlapper dårlig. De vil helt forskjellige ting i livene sine.
Det er litt forbløffende – ofte også foruroligende – å se hele den britiske virkeligheten bli “presset nedover” av en mental tvangsskrue som ble etablert på 1600-tallet. Du vet. Den gangen da de oppfant Det britiske imperiet, basert i vissheten om at “den britiske rasen” – det var sånn de snakket den gangen da begrepet “rase” ikke hadde noen definert betydning – var skjebnebestemt til å “lede verden fremover” i en sivilisasjonenes marsj mot storhet. Og eksakt hvor har dette evneveike dustefjerteriet ført dem? Det er korrekt. Rett i dass. Det tok noen hundre år men de klarte det til slutt. Det begynner å gå opp for britene at de har malt seg inn i et hjørne. Det er et mildt sagt sviktende politisk premiss å fatte beslutninger ut ifra at man er “bedre” enn andre, eventuelt “smartere” eller hva som helst annet som motiverer folk til å føle seg litt høyere i hatten enn hva som er bra for dem. Britisk arroganse har vært en hjørnestein av all britisk maktpolitikk i de siste fem hundre år. Vi skal ikke ramse opp de andre “kvalitetene” man må ha for å lykkes som internasjonal sjørøver og imperiebygger, men ingen av dem er beundringsverdige. Hvor mange ganger har vi sett “den samme historien” oppigjennom århundrene? Herregud. Det er klart at det fungerer bra å starte som aggressiv pirat så lenge man har momentumet på sin side og andre folk ennå ikke har rukket å gni søvnen ut av øynene, men etterhvert våkner de til og begynner å yte motstand. Resten er bare et spørsmål om tid. Går det an å lære noe av historien? Da må man i så fall investere litt tid i å studere den og tenke gjennom det man ser. Det går jo ikke an å lære noe av ting man ikke vet noe som helst om, dessuten må man ha en indre “vilje til å oppnå opplysning” som ikke lar seg vippe av pinnen så lett. Vi kan se ut ifra det historiske materialet at britene i det store og hele mistet alle sine “oversjøiske besettelser” i løpet av 1900-tallet, slik at nå er det bare selve hjemlandet, pluss litt pjusk, igjen av “imperiet som solen aldri går ned over” — men arrogansen består. Storbritannia oppfatter seg fortsatt som “verdensmester i sivilisasjon” og er ikke sjenert for å si ifra om det. Bare at nå fremstår de som en dement bestefar når de setter igang med alle sine historier om britisk overlegenhet. Har du noensinne vært vitne til ei sjuske i femtiåra som tror det er fordelaktig for henne å kle seg som ei ungjente og oppføre seg flørtete? Man føler seg ikke engang helt sikker på at dette ikke er en av de beryktede “menn i kvinneklær”. Omtrent der har du Storbritannia i dag. Som jeg sa. Foruroligende.
