Fra bloggreglementet: Kunsten å skille støy fra signal

Innen informasjonsteori brukes støy om signal som ikke inneholder informasjon. Støy i en kanal for overføring av data ødelegger informasjonen man prøver å sende. Man må derfor bygge inn redundans i dataoverføringen, noe som spiser av den totale båndbredden i overføringskanalen. Dette er nærmere diskutert i Shannon-Weaver-modellen. Man snakker ofte om signal-til-støy raten eller signal delt på støy som et mål på kvaliteten på et datasignal eller en overføringskanal.

(Wikipedia)

Det er viktig å sette tre røde streker under ordene signal som ikke inneholder informasjon for å få en mer nøyaktig definisjon av begrepet støy enn bare vage henvisninger til hva man liker og misliker. For eksempel er jo mye av den musikken jeg liker “bare støy” for mange andre menneskers ører. Lyden de utsettes for inneholder ingen informasjon for dem, ihvertfall ingen informasjon de etterspør. Derfor går de øyeblikkelig i forsvarsposisjon. “Noe i dem protesterer” som man sier. Dette er ikke musikk i mine ører. Hvilket er greit nok, jeg er jo faen ingen misjonær heller, dessuten er smaken min bred nok til at vi sannsynligvis kan bli enig om noe. Det eneste jeg krever er at det skal være laget av kompetente musikere som mener å lage musikk. Jeg liker ikke tøys — eller rettere sagt; tøys er som salt, i den forstand at en passende mengde piffer opp smaken, men det er vanskelig å redde noe som har blitt oversaltet.

Jeg sier ofte at jeg er kresen på grensen til å være snobbete, om ikke ofte også et stykke over grensen, men dette er jo egentlig ikke sant. Saken er snarere at jeg føler meg “utilfreds” med et resultat som er noe mindre enn det beste jeg klarer å få til med de ressursene som er tilgjengelig for meg. Sånn er de standardene jeg har satt for meg selv. Hva andre gjør og ikke gjør er imidlertid ikke min sak. Likevel har jeg en utpreget tendens til å “holde avstand” til individer som lever i en verden hvor det ikke er “så nøye” hva som skjer med såvel dem selv som alt annet rundt dem. Jeg mener, jeg tar skjebnen slik den kommer, men hvis ting går til helvete for meg så skal det ikke være fordi jeg aldri engang forsøkte å styre i noen annen retning. Det er alltid bedre å angre på noe man gjorde enn noe man ikke gjorde, synes du ikke? Jeg er inneforstått med at det også går an å være kresen bare fordi man er sær og vanskelig. Du vet. Litt sånn “autist med vilje” liksom, i den forstand at hvis man ikke får det akkurat sånn som man vil ha det så vil det skje noe dramatisk og utagerende. Omtrent som man forventer at en typisk diva skal oppføre seg. Full av alskens “nykker”, i matveien som ellers. Jeg er imidlertid ikke en sånn type person. Jeg liker jo ikke “drama”. Hvis jeg ikke er tilfreds med det jeg får servert takker jeg for det meste bare nei uten å forklare meg ytterligere. Eventuelt skylder jeg på at jeg “har en ryggsmerte” som tar fra meg apetitten. Eller hva som enn måtte passe i situasjonen. Noen ganger må man jo bare improvisere.

Små barn er ofte imponert over foreldrenes nesten overnaturlige evne til å skjønne når de bløffer. Det de gjør feil er at historien deres er for god til å være sann. Den preges av “for mye informasjon”. Dette er åpenbart både godt utpønsket og gjennomtenkt, men sant er det definitivt ikke. Sanne historier preges som regel av “informasjonsknapphet”. De virker ikke “planlagt”, snarere litt rotete og uoversiktelige, som om det er vanskelig for den som forteller historien å bli enig med seg selv om hva de så og hørte, hva slags ord de skal velge og det ene med det andre. Enten vet man bevisst at det forholder seg slik – kanskje fordi man har blitt trent i forhørsteknikk – eller så skjønner man intuitivt når folk lyver fordi dypt der inne et eller annet sted vet jo alle forskjellen på eventyr og virkelighet. Du vet. Når man føler litt uro i forhold til det man hører, men man ønsker å tro at det skal være sant. Likevel er det noe som gnager. Ofte er det slik at en løgner ikke egentlig mener å lyve. De tror selv på det de sier — som i prinsippet er ensbetydende med at de lider under en “mild” form for psykiatrisk vrangforestillingskompleks. Jeg er nokså sikker på at alle skjønner hva jeg mener med følelsen av at det er “noe galt” med historien som noen forteller om seg selv, men det er for ubehagelig – og resultatmessig poengløst – å ta noen konfrontasjon over temaet, så man bare smiler og jatter med, men man forblir “litt vaktsom” overfor vedkommende person. Å stille opp et taksonomisk skille mellom “lystløgner” og “tvangsløgner” blir kanskje å skjære salamien litt vel tynt for de fleste, siden begrepet “løgner” jo er det essensielle elementet i saken. Det virker mindre relevant hva eksakt som motiverer vedkommende. Hvor langt inn i hodet deres skal man egentlig? Som regel foretrekker vi jo å stanse et godt stykke før vi engang berører huden til fremmedfolk. Hvordan forholder man seg til noen man vet er en løgner? Svaret er åpenbart. Man kan rett og slett ikke tro på noe av det de sier. Eventuelt kan man oppfordre dem til å fortsette å snakke, i håp om at de skal droppe noen nyttige “metadata” om tider, steder, navn og den typen ting mens de fremfører den store fantasifortellingen sin.

Ved den tiden da jeg begynte å skrive på denne plattformen var det et “tema i tiden” om Elon Musk skulle kjøpe Twitter og i så fall hva dette skulle bety for nettstedets fremtid. Siden har det rent såpass mange “frie ekskrementer” nedetter Glommas lange løp at vi kan karakterisere nåtiden som det vi den gangen mente da vi snakket om “fremtiden”. Synes du ikke? To år er ikke “svært lang tid” i livet, men det er nok til å bedømme hvordan et forretningsprosjekt har utviklet seg. På en måte er jeg imponert av det den talentfulle herr Musk har fått til med Twitter, men det er ikke noen god måte. Jeg mener, det skal litt til å hive et betydelig antall milliarder rett ut av det proverbiale vinduet, selv om mye av det bare var “tryllepenger” som aldri vil kunne la seg realisere i kontanter eller “verdisaker” som fungerer som kontanter. Hva sitter han igjen med? Vraket av det som en gang var en litt “edgy” sosial nettverkstjeneste, men som ikke desto mindre hadde visse standarder for hva de tillot. Det har ikke Elon Musk. Han tror på ytringsfrihet på den samme måte som en fyllik drømmer om gratis øl for resten av livet på den lokale pøbben. Herregud. Hele denne grisete affæren koker som vanlig ned til det sørgelige faktum at man ikke uofte må fortelle voksne mennesker at hvis de ikke praktiserer ansvar så kan de dessverre ikke tillates frihet. Sånn er det bare. Hvis man ikke klarer å styre seg selv så vil man bli satt under styring av noen andre. På nettet betyr dette i praksis at man vil bli “moderert” hvis man ikke på egen hånd får til å være “moderat” nok til at man faller innenfor rammene for “normal skikk og bruk” blant folk. Hvor vanskelig kan det være? Viljen til å holde fred er ikke “politisk korrekthet”. Det er en politisk nødvendighet. For at et samfunn skal kunne fungere må vi ikke bare ha et sett med “harde” regler – altså de som det er direkte straffbart å forbryte seg mot – men også en “myk” sone som handler om omgangstone og den typen ting. Det er aldri konstruktivt å “skjære inn til beinet” sånn at den eneste etiske standarden man sitter igjen med er om noe er direkte straffbart eller ikke. Mennesker liker typisk at det blir tatt “hensyn” til dem, noe som alle vet er svært vanskelig når vi skal forholde oss til alle, det vil si “det åpne markedet” eller “den generelle befolkningen” om du vil. Genbef. Sauer. De vil fly overalt hvis man ikke setter opp gjerder. Full ytringsfrihet betyr verken mer eller mindre enn full bevegelsesfrihet for sauer. Vi behøver ikke å studere dette for annet enn eventuelt noen slags formelle dokumenthensyn, for vi vet allerede at det er slik.

Den korte historien er at det evneveike trollet Elon Musk har kjørt Twitter så jævlig på trynet i grøfta at plattformen sannsynligvis er død, i betydningen “død på nettet”, som betyr fylt av spam og ondsinnede skadedyr. Jeg er fristet til å si at Twitter fikk en frisk innsprøytning av ekspanderende byggskum. Det heter X nå og noe fullstendig meningsløst er at det morraføkkings politiet bruker tjenesten. Det gir omtrent like mye mening som om de hver dag skulle tatt lunsjen sin i en kebabsjappe eid av den albanske mafiaen. Mer enn de fleste andre “etater” er jo politiet avhengig av publikums tillit, på en veldig konkret måte, slik at de har strengt tatt ikke råd til å bli oppfattet – med rette eller urette – som “klandreverdige” i forhold til hvor de kjøper tjenestene sine. Dette er en “politisk” problemstilling. Best er det hvis de blir oppfattet som profesjonelle, nøytrale og “tilstrekkelig hensynsfulle” i forhold til sakers sensitive sider. Da er det lite hjelpsomt at de bruker en naziplattform for å nå sitt publikum. Det ser ikke bra ut. Hvorfor Musk er sånn – og forsåvidt hvorfor noen nazi er som de er – er et mindre aktuelt spørsmål enn hvordan man skal forholde seg til legningen deres. For det første går det på respektabiliteten løs å bli sett sammen med en nazi, uansett hva man ellers måtte mene med det. Nazisme – eller fascisme, falangisme, hva man enn skal kalle det – er en form for kreft i det sosiale spillerommet. Man kan enten fjerne det gjennom å fryse dem ut “mens de ennå er små” eller man kan velge å vente til det blir nødvendig å konfrontere dem på skarpere vis. Det kommer uansett ikke til å gå bra hvis man vil “vente og se”. Hva er det de venter på? Vi vet allerede hva som skjer når vi “løsner på reglene” og senker standardene. Da får vi det verst tenkelige blant alt som er tillatt som “den nye standarden for hva som er normalt”. Ihvertfall vil alle ting bevege seg i den retningen. Det gjelder selvsagt helt andre spilleregler for offentlige etater, men alle som driver forretninger i et konkurranseutsatt marked er jo bare belemret med en ekstra kostnad som i seg selv ikke gir noen økonomisk uttelling hvis de holder seg med flere etiske standarder enn det loven krever. Dette er forutsigbart i henhold til enhver konvensjonell spillteori: Den som slår til først er den som får overtaket i en ellers jevn konkurransesituasjon. Det hjelper lite om det finnes “gode intensjoner” hos enkeltindivider innenfor en organisasjon dersom “markedet” krever at organisasjonen som helhet må tilpasse seg konkurransekravene innenfor en horisont preget av dårlige standarder. Regler – i den grad de håndheves – gjør det enklere for kommersielle operasjoner å følge tilsynelatende “unødig kompliserte” retningslinjer for etikk fordi alle må jo gjøre det. Hvis noen prøver å stikke av fra feltet med fusk og urent spill kommer bæbu-bussen og henter dem. Oppfattet. Folk kommer kanskje ikke alltid til å like at det er slik, men de kommer til å akseptere det og tilpasse seg.

Ved en anledning var jeg nødt til å fylle ut et svarskjema i forhold til NAV. De hadde en rubrikk for å liste opp “funksjonshemninger”. Jeg skrev samvittighet. Senere ble jeg spurt hva jeg mente med dette. Jeg svarte at samvittighet er et psykiatrisk handicap i forhold til dagens arbeidsmarked. Du vet. Det som motiverer folk til å bli “varslere” og den typen ting. Jeg skal ikke kalle meg spåmann på generell basis men jeg kjenner meg selv ganske godt og ser ikke noe poeng i å forfølge noen retning eller linje etter å ha oppdaget at det bærer i retning av konflikt. Selvsagt med mindre konflikten er selve poenget, noe det aldri er når man ser etter en jobb. Problemet mitt er rent konkret at jeg kjenner menneskenaturen – inkludert dens mørke og “hemmelige” sider – svært mye bedre enn hva som er vanlig, eller engang sunt å vite, i forhold til hvordan “den politiske pølsefabrikken” virker og alt det der. Jeg har kort fortalt ingen illusjoner, så det er derfor urimelig å plassere meg på et sted hvis essensielle forretningsidè er basert i en feilaktig oppfatning av hva virkeligheten er og hvordan den fungerer. Man skal jo leve med seg selv og sine egne idiosynkrasier. For eksempel er det å jobbe for varemerket Coca-Cola omtrent like aktuelt for meg som det er for en ortodoks jøde å spise svinekjøtt som er kokt i melk. Jeg mener, det gå sikkert an å tvinge det frem, men ikke uten “troverdige drapstrusler”. Dette ligger så vidt jeg vet utenfor spillerommet til NAV, noe jeg er sikker på at enhver rettsinstans vil stadfeste dersom det kommer til dette. Det er ingen gåte eller hemmelighet hva dette handler om. Produktet Coca-Cola er jo direkte skadelig. Det har ingen nyttige applikasjoner, bortsett fra at det i begrenset forstand kan ha en gunstig effekt ved visse tilstander som angår fordøyelse og “balansefølelse i magen” — men det samme kan man oppnå også med andre remedier. Det er mer et spørsmål om hva man “har for hånden”. Ikke sant? Poenget er uansett at man skal være ærlig både mot seg selv og mot enhver potensiell arbeidsgiver. Hva skal det eventuelt tjene til å gå til et jobbintervju bare for å fornærme produktet deres? Det er jo bare å kaste bort alles tid. Min løsning på gåten om hvordan man skal forholde seg til sånt som man ikke liker er å i størst mulig grad holde avstand til det. Jeg klager ikke typisk over ting som jeg ikke en nødt til å utsette meg for, hvilket betyr mesteparten av det alle mennesker “driver med”. De, på sin side, vil helt sikker svare bekreftende dersom noen spør dem om de synes dette er en grei ordning, så alle er i utgangspunktet fornøyde.