Det hinsides enhver sammenligning største narkotikaproblemet i Norge er alkoholen. Både direkte, i form av mentale og fysiske skader hos brukerne, og indirekte, i form av sosiale ringvirkninger innenfor deres familier og samfunnet forøvrig. Alkoholens ødeleggelseskraft har vært velkjent i gud-alene-vet hvor mange hundreder og tusener av år. Men vi selger alkohol i butikkene. Enhver som er gammel nok og rimelig edru i innkjøpsøyeblikket kan kjøpe hvor mye alkohol som helst, eller ihvertfall så mye som lommeboka tillater. Vi kan si at handel med alkohol er regulert, særlig ved hjelp av et perverst høyt avgiftsnivå samt visse begrensninger på salgstider og steder, men sannheten er at det omsettes fritt og slik ønsker da også de fleste at det skal være. Generelt alkoholforbud ble prøvd og forkastet for hundre år siden.
Hvorfor folk ruser seg er ikke et meningsfullt spørsmål. De har sine årsaker og de er i utgangspunktet voksne mennesker som ikke behøver å besvare nesevise spørsmål fra moralister. Problemet er de mindreårige. Vi ønsker ikke at barn og unge skal ha enkel tilgang til rusmidler som fjerner det lille de har av vett slik at de ender på sykehus eller verre. Imidlertid er det sant som Berhard de Clairveux sa, at veggene i helvete er dekorert med vakre bilder av menneskenes intensjoner. Det ene er hva vi vil. Det andre er hva vi får til. Når det med en viss konsistens gjennom lang tid er stor avstand mellom de to bør vi vurdere andre strategier enn de som stadig mislykkes. Det ser for meg ut som om “andre rusmidler” – altså all narkotika som ikke er alkohol – er noe som har kommet for å bli. Det virker ikke som de aktuelle alternativene er om vi skal ha det eller ikke ha det, men om vi skal ha noen som helst slags regulativ kontroll over det eller om markedet skal overlates til kriminelle foretak, mens vi later som om vi ikke forstår at dette mildt sagt er krigføring langs en vikende front.
Mitt generelle inntrykk er at per i dag er det latterlig enkelt å få tak i nesten hva det skal være av “andre rusmidler” ute på gata, eller til og med på bygda. Og ikke nok med det, bruk av ymse rusmidler som ikke er alkohol har etablert seg som et element innenfor kulturen, eller i klartekst: Det er sosialt akseptert med en måtelig bruk av narkotika, mens “de narkomane” oppfattes som verken bedre eller verre enn de klassiske fyllikene. Ordet rusproblemer i 2022 betyr nesten alltid blandingsmisbruk av flere rusmidler enn bare alkohol. Vi hører stadig om “skapnarkomane” som står frem og tilstår at de gjennom mange år har hatt et avhengighetspreget forbruksmønster av rusmidler selv om de utad har fremstått som høyt fungerende individer. Jøss, dette hadde jeg ikke trodd om dem. Men dette er i prinsippet ikke vesensforskjellig fra dipsomani, altså de man før i tiden kalte skapdrankere eller periodefylliker. Etter min mening er man også en de facto narkoman dersom man ikke kommer seg gjennom hverdagen uten det ene eller andre bevissthetsendrende legemiddel, om enn aldri så mye på resept.
Selv tar jeg et legemiddel som heter Naproxen mot kroniske leddsmerter (som er hva man må regne med å pådra seg dersom man gjennom mange år har vært alt for tøff i trynet med tunge løft og harde tak som håndverker) men jeg får også et stoff som heter Tramadol “mot sterke smerter” og dette siste er et såkalt opioid, altså et syneteisk opiat, i praksis den samme idèen som morfin, bortsett fra at vikningen er mer avgrenset til smertelindring uten psykedeliske bivirkninger. Men man blir ganske salig av Tramadol. Pakningen har en rød varseltrekant som betyr at man ikke bør kjøre bil, operere farlig maskineri, og så videre. Denne varseltrekanten impliserer imidlertid også at stoffet kan være avhengighetsskapende, så man må ta seg i akt så man ikke havner der at man ikke kommer seg gjennom dagen uten Tramadol. Da har man blitt en narkoman. Men en begrenset og displinert bruk av Tramadol er ikke i seg selv noe problem. Jeg tar omtrent tyve av dem hver måned og det er så langt som min personlige narkomani har kommet. Legen sier det er greit. Jeg føler ikke selv noe slags “sug” etter disse pillene, annet enn at jeg kan observere en viss grad av “belønningsfølelse” i kroppen min, som er vant til å bli hardt behandlet. Det er sant at jeg er en kjip kødd å ha som sjef fordi jeg viser ingen nåde, men dette går faktisk først og fremst ut over meg selv.
Undersøkelser har vist at den amerikanske Sackler-familien tjente over hundre milliarder kroner på den såkalte opioid-epidemien i USA, via det velkjente stoffet Oxycontin (som ikke må forveksles med hormonet oxytocin). Jeg har ingen detaljkunnskaper om dette feltet men det ser for meg ut som om de er den – riktignok “lovlige” – organisasjonen som har tjent mest på andre menneskers narkomani siden Pablo Escobar var kongen av Colombia. Oxycontin har for mange ledet til heroin, som igjen har ledet til fentanyl. Og når du havner på fentanyl har du driti på draget, som man sier. Da er du på bånn. Stoffet er mange hundre ganger sterkere og mer avhegighetsskapende enn heroin, som ironisk nok i sin tid ble oppfunnet som et middel for å kurere morfinavhengighet. Jeg vet ikke om fentanyl finnes i Norge eller ikke. Sannsynligvis, men jeg har ikke hatt noen personlig innsikt i det norske narkomarkedet siden på 80-tallet. Det er ikke noe som interesserer meg. La oss si at jeg “antar” at alt det som er å få kjøpt gjennom svartnettet også finnes i Norge. Vi har aldri vært mors beste barn. Finnes det noe som er galt, skadelig eller farlig der ute så finnes det også her hjemme. Monkey see, monkey do. Mennesker er forutsigbare sånn sett.
Jeg vet ikke hva vi skal gjøre med narkotikaproblemene, men det virker mest intelligent å regulere markedet, det vil si flytte problemet fra det juridiske til det medisinske fagområdet via legalisering, og så siden beskatte salget etter mønster av hvordan vi forholder oss til alkoholen. Du vet at det er noe som stinker i Kardemomme by når det er lettere å få tak i en brukerdose amfetamin eller heroin på en fredags kveld enn hva det er å skaffe en sekspakning med øl. Riksadvokaten har forsåvidt gitt noen signaler om at domstolene ikke ønsker å forholde seg til privat og etter måten beskjedent forbruk av illegale rusmidler. Derfor har antallet beslag og bøtleggelser falt kraftig. Er dette bra? Det kan ikke jeg svare på men det virker ikke klokt å øse ut midler fra et tross alt begrenset kriminalbudsjett i retning av et problem som ikke synes å ha latt seg påvirke overhodet av alle velmente forsøk på å kverke det. Så får folk tenke om dette hva de vil.
