Som alle vet anbefalte filosofen Niccolo Machiavelli i sitt bokverk “Fyrsten” at enhver den som befinner seg i en sjefsposisjon gjør klokest i å satse på terror som sosialt virkemiddel, fordi folk strammer seg opp når de er i nærheten av sine fryktobjekter. Folk er jo typisk vimsete og uansvarlige. Hvis de selv får velge vil de foretrekke å “kose seg”. Du vet. Drikke, danse, dulle og knulle. Spise til de spyr. Sånne ting. Det er ikke akkurat det samme som hedonisme, mer noen slags tendens til å rette seg etter “kroppens sug” som kan ligne ved første øyekast men som ikke er fundamentert i noen bevisste prosesser, det handler bare om vage “lyster” som man forholder seg til som om man var en hund eller en gris. De kan skifte fra et øyeblikk til det neste basert i “inspirasjon” som man senere ikke engang kan redegjøre for. Hva Machiavelli rent konkret behandlet i akkurat dette kapittelet var motsetningsparet frykt og kjærlighet som grunnlag for personlig makt — og han anbefalte altså frykten. Folk sviker jo det de elsker “over langen” til fordel for det de elsker “her og nå”. Sånt skjer hele tiden, basert i “lyster”. Alle vet dette. Derfor har vi blant annet sjalusi og hele den kategorien av destruktive – og ofte selvoppfyllende – følelser. Er partneren min trofast? Du kan jo ikke vite hva de driver med bak din rygg. Men hvis frykten deres – for “konsekvensene” eller hva det nå måtte være – er stor nok, så vil de som en generell hovedregel oppføre seg i henhold til program og avtale.
Man skulle kanskje ønske at verden var annerledes, men det er den ikke. Frykt er den sterkeste følelsen man kan erfare. Fra et biologisk perspektiv er dette en klok ordning, men den medfører mange underlige ringvirkninger på det psykologiske plan. For eksempel er det helt alminnelig å projisere all ledig kapasitet for frykt som man går rundt med over på ting i omgivelsene. En klok leder utnytter dette gjennom å forsterke og fokusere angsten hos dem han planlegger å slavebinde, slik at de danner en oppfatning av lederen som “frelser” i forhold til alt det som skremmer og forvirrer der ute. Her finnes trygghet. Du vet. Jobbsikkerhet og det ene med det andre. Som et ekko fra barndommen søker man instinktivt mot “foreldrehjemmet” som emosjonell frisone i forhold til alt det skremmende kaoset i den store verden. Det handler selvsagt ikke om realisme, men om en bekvem illusjon som det er svært enkelt å manipulere frem ved å spille på frykt. Hele samfunnet vårt er bygd opp på denne måten. Machiavelli var jo ikke den som fant opp dette med at frykten nesten alltid trumfer kjærligheten. Han bare la merke til at det er vanlig praksis blant folk og tok det med i betraktningen da han utformet sin “sjefsteori”. Dermed brøt han et tabu. Det er jo ikke lov å snakke sant når og hvis sannheten er noe skrekkelig. Alle vet at den som bringer dårlige nyheter risikerer å bli straffet for dette selv om de objektivt sett ikke gjør noe galt. Det handler bare om å være på feil sted til feil tid og si gale ting til gal person. Da smeller det. Vi har sett sånt mange ganger. Et typisk eksempel på hjemmesnekret svart magi er jo når et individ finner evnen til å transsubstansiere frykt til psykotiske raserianfall med diverse demolering av gjenstander og andre mennesker som befinner seg i nærheten. Sånt er selvsagt både skremmende og perverst fascinerende. Vedkommende er ikke teknisk sett “fryktløs” men de har utviklet alternative kanaler for håndtering av emosjonelle energier som ville ha paralysert et gjennomsnittsmenneske. Vi kaller dette “lederegenskaper”.
Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er ofte slem og overdriver poenget med at “folk er ofte dumme” langt hinsides det rimelige, fordi det egentlige problemet er jo at de er redde, eller rettere sagt at de bøyer nakken foran frykten sin og tillater den å styre livet deres i alt for stor grad. Dette med å være dum er noe som kommer senere, når man skal rasjonalisere sin engstelige atferd og late som om alt er bare bra i Hakkebakkeskogen. Vi praktiserer sunn fornuft her i bygda. Til syvende og sist vet vi alle hva som gjelder. Vi har kommet til jorda for å erfare livet og døden. Men først litt tortur. Det er mer enn nok lidelse til at alle får sin dose. Ingen slipper unna. Det skal bli slit, savn, sult, sorg og smerte. Sånn er reglene. Du kan gråte hvis du vil men det forandrer ingenting. Denne dommen kan ikke ankes. Du skal dø. Alle vet dette, men ingen er komfortable rundt temaet. Vi skyver det til siden inntil videre. Vi tenker på noe annet. Eksistensialfilosofene påstår at friheten er ikke noe vi typisk ønsker, det er tvert imot en naturlig del av den menneskelige tilstand som vi går til ytterligheter for å avgrense og disiplinere. Friheten er noe forferdelig. Den er jo per definisjon det motsatte av orden, forutsigbarhet og kos. Vi er vår frihet men vi velger våre begrensninger. Trygghet er for eksempel aldri noen objektiv tilstand av sannhet, men en illusjon som handler om vår relasjon til angst. Eller vi kan si at det handler om sannsynlighetsberegning og grader av distanse fra alle akutte farer, noe som bringer oss tilbake til fryktens biologiske grunnlag som mekanisme designet for å holde oss i live. Det er jo sunn biologi å søke mot det trygge og det forutsigbare. Man reduserer risikoen for å bli drept av en tilfeldig ulykkeshendelse. Ingen kan si noe annet enn at det er en fordel, forutsatt at planen var å overleve i utgangspunktet. Mange oppfører se jo på sånne måter at man skulle tro det ikke spiller noen rolle om de lever eller dør. “Lykken er ofte bedre enn forstanden” som folk sier. Imidlertid er ikke dette noe som gjelder på det kollektive nivå. Der finnes verken lykke eller forstand, bare resultater og deres konsekvenser. Hvorfor er vi så jævlig føkka i forhold til diverse miljøproblemer? Jeg vil si fordi vi ikke har forstand til å frykte de rette tingene. All vår evne til å gi og motta skremsler forbrukes i et spill om symboler.
