Hva slags forhold har du til løgnere? Selv vil jeg hevde absolutt intoleranse. Jeg mener, hvor mange ganger må noen spytte deg i ansiktet før du slutter å behandle dem normalt? Jeg respekterer verken løgnerne selv eller de som viser toleranse for sånt. Jeg får det ikke til. Det er tabu. Mitt beste tilbud er at jeg kan holde avstand og ikke ha noe med de løgnaktige og fansen deres å gjøre. Annerledesheten deres er for stor til at det går an å forholde seg til dem. Vil du ha et eksempel? Ta sånne som hevder at utseendet har ingeting å si. Hva fanden er det de prater om? Jeg har vært her på jorda en stund, reist litt rundt og sett mange underlige ting, men aldri har jeg møtt noen som ikke umiddelbart danner idèer om folk basert i “hvordan de fremstår” — ihvertfall ved det tidspunktet vi kaller førstekontakten. Jeg mener, hva mer har de å gå på? Jeg gjør det selv. Alle gjør det, i den grad de har en fungerende synssans. Er det kanskje ikke sant at vi alle har stor grad av frihet i hvordan vi ønsker å bli oppfattet av omverdenen? Alt vi kan gjøre for å bevege nåla i noen retning som helst på dette området ligger i hvordan vi fikser på utseendet og “presenterer fjes” for andre. Da mener jeg selvsagt ikke bare ansiktet, men det helhetlige uttrykket man legger opp til av eget fritt valg. Klær, hår, kroppsspråk og hele pakka. Hva de snakker om. Hva slags ord de bruker. Alt dette er data som inngår i “profilen” deres.
Det skal mye til for at folk “egentlig er noe helt annet” enn det inntrykket jeg får gjennom å observere dem i frislepp noen minutter. Faktisk kan jeg ikke huske en eneste gang når jeg noensinne har “tatt feil” om noens karakter, men jeg ser frem mot den dagen det eventuelt skjer. Det vil være interessant. Saken er at jeg har ingen interesse av å bedømme folk. Det gjør de selv. Jeg bare observerer dem uten å lete etter adjektiver som beskriver dem. Det jeg foretrekker å finne er solide, sannferdige, kompetente og realistiske individer — kort sagt sånne som har og praktiserer personlig æresfølelse, både i privat og profesjonell sammenheng. Da mener jeg ikke “stolthet” – som nesten aldri er en positiv egenskap – men gammeldags heder. Du vet. De tingene som gjør at man kan/vil beskrive noen som en “hedersmann” (eller ikke). Hvordan kan man se sånt? Det er variabelt, men at det “alltid kommer frem” er invariabelt. Det tar som regel ikke lang tid å spotte tingene heller. En som lyver, skryter og bløffer er jo ikke hederlig og bør heller ikke behandles som en “ansvarlig voksenperson” ved noe tidspunkt og av noen grunn. Fordi det vil i så fall devaluere hele konseptet respekt og gjøre det til en meningsløs frase. Korrekt moral er å være høflig mot alle – enten de “fortjener” dette eller ikke – men å gi sin respekt bare til de som er genuint respektable. Jeg mener, hvorfor skal man være en kødd? Jeg sier ikke at man ikke skal være det heller, men at man bør kunne besvare spørsmålet om hvorfor. Alle vet jo for eksempel at det noen ganger kan føles veldig tilfredsstillende å “være kjip mot de kjipe” men man bør være litt selektiv med å melde seg på i den kokurransen, og det bør definitivt basere seg i noe mer enn bare vage følerier. Det er jo her man “møter seg selv i døra”.
Som alle kan se bruker jeg konseptet utseende i sin videste forstand i denne argumentasjonen. Selvfremstilling er et begrep fra psykologien som dekker en helhet av alt folk gjør for å “uttrykke sin personlighet” både bevisst og ubevisst. Det går jo i virkeligheten ikke an å skjule hvem men er. Alt man kan gjøre er å “spille på folks fordommer” for å villede folk i sine konklusjoner. Som for eksempel å kle opp en trippelmorder i “fin dress” når de skal i retten, sånn at ikke juryen skal “dømme dem på utseendet” hvis de sitter der med gangsterbunad, gullkjeder og det ene med det andre. Sånne som kler seg og oppfører seg svært korrekt oppnår i virkeligheten en forsinkelse i selvfremstillingen, fordi det er jo ingenting å ta dem på. Hele uttrykket er “nøytralt”, hvilket i seg selv er et poeng: De mener at det skal være slik. De tar rett og slett seg selv ut av fokus, til fordel for hva det enn er for slags sak som er oppe til behandling. Det ekstreme eksempelet er selvsagt uniform. Hvis det “er noe” med politiet så er det politiet som etat det er noe med, ikke tjenestemann så og så. Det er ikke noe personlig. Ikke siter meg på dette for jeg vet det ikke med sikkerhet, men jeg innbiller meg at i politiet har de plikt til å opplyse om det hvis det foregår “noe personlig” mellom noen som er “en person av interesse” i en sak som blir etterforsket og de som etterforsker saken. Det er et habilitetsspørsmål som bør tas av bordet lenge før saken havner i retten, som alle sikkert kan forstå. Det ser jo ikke bra ut hvis en forsvarsadvokat plutselig trekker frem dokumentasjon på at det har foregått noe uprofesjonelt mellom personer i etterforskningen og de som blir etterforsket. Om vi overfører dette til sivile forhold snakker vi i realiteten om problemet med å være “venn med en annen venns uvenn” og slike forviklinger som sånt kan medføre. I det aller minste leder det typisk til et svekket tillitsforhold, men det kan bli hvor ille som helst. Er det noe mennesker forutsigbart tåler svært dårlig så er det jo følelsen av svik blant venner og allierte.
Oscar Wilde er en av verdenshistoriens største leverandører av ènlinjers vittigheter som folk liker å sitere. Han sa det er bare overfladiske mennesker som ikke dømmer andre på utseendet. Tilsynelatende et paradoks, men det er før man går dypere inn i materien. Det er selvsagt ikke noe som hindrer overfladiske mennesker å dømme folk ut ifra hva de ser, men samtidig har de ofte en irriterende tendens til å “vente på mer informasjon” lenge etter at vektskålen har tippet, akkurat som om det de ser ikke betyr noe. Jeg må gi dem en sjanse til. Sånt gidder ikke jeg. Så vidt jeg kan se har alle hvor mange sjanser som helst til å stable sammen sitt eget personlige uttrykk før de går hjemmefra – eller hvor enn de måtte komme fra – slik at det de presenterer er fasiten. Produktet av deres intensjoner, om du vil. Å ikke ta dette på alvor er bent frem uhøflig. Hvis de ser ut som en tosk er det fordi de ønsker å fremstå som en tosk. Bevisst eller ubevisst. Det er ikke din jobb å “dikte historien deres”. Du skal bare lytte og ta signalene. En som har lyst til å bli tatt seriøst vil gjøre noe for å fremstå som en seriøs person. Alle kan jo se i hvilken grad noen tar seg selv seriøst, kan de ikke? Vi vender igjen tilbake til metaforen om at maten må være passende salt. Ikke for lite, men definitivt ikke for mye heller (da er det mer spiselig hvis det er for lite). Det er bra hvis noen er “pen i tøyet” men ubra hvis de er helt sånn Ludvig den fjortende, liksom. I den grad sosialt samvær handler om å respektere hverandre så er “passende mengder” hva alt handler om. Sier vi kanskje ikke at ting er passende eller upassende alt ettersom? Språket er et glimrende verktøy for kommunikasjon, men det er “stilvalg” i selvfremstillingen også. Hvem var det som først sa at et bilde sier mer enn tusen ord? Problemet med sånne uttrykk er at den typen ting som “føles intuitivt sant” sannsynligvis er eldgamle ordspråk som fortsatt henger med på lasset. De sier jo noe om selve menneskenaturen. Vi er de samme jåleapene nå som vi var for tyve tusen år siden, det er bare motebildet som har endret seg ettersom nye materialer og teknikker har tilkommet.
Noen ganger må jeg bevise at jeg lytter til “nyere dansemusikk” også:
