Regissøren David Fincher åpnet øynene til sitt publikum med seriemorder-skrekkfilmen Seven i 1995, slik at man var tildels oppmerksom på at “noe mer kunne komme” fra den kanten da Fight Club landet som et kulturelt trøkk i trynet i 1999. Filmen kom ikke ut av noen klar blå himmel, sånn som sin forgjenger, men til gjengjeld har den hatt en forbløffende lang “hengetid” som kulturelt fenomen og diskusjonen går minst like friskt på nettet den dag i dag. Hva handler filmen “egentlig” om? Hva representerer karakterene? Hva slags “budskap” har filmen? Vi kan trygt fastslå at Fight Club er omdiskutert. Noen synes filmen var dypt skremmende. Selv opplevde jeg den som en burlesk komedie, mens den andre filmen til Fincher – Seven – den var skremmende den. Fight Club var jo bare morsom — eller?
For meg personlig besto den store forskjellen i kontekst mellom de to filmenes lanseringsdatoer i at jeg var etablert på nettet i 99, men ikke i 95, slik at “diskusjonen rundt” ble annerledes – og internasjonal – for Fight Club sitt vedkommende, mens Seven bare noen år tidligere var hovedsaklig en snakkis i det miljøet jeg vanket, hvor man hadde en utpreget tendens til å “se ting på samme måte” i objektiv forstand, slik at det man diskuterte var i realiteten varians i subjektiv opplevelse av materialet, aldri “selve filmens mening” som nærmest noen slags politisk flaggsak på samme måte som Fight Club. Seven var først og fremst en film, mens Fight Club fikk sitt eget “fanmiljø” (og det motsatte) på nettet basert i helt andre kriterier enn at den var et kunstprodukt laget av en historieforteller og fint lite mer, denne filmen ble tolket som et “signal om noe” — nærmest som om David Fincher var en jævla profet eller noe. Det samme forholdet gjelder forresten – og kanskje i enda større grad – en annen film fra 1999, nemlig The Matrix. Man kan trygt si at den også har hatt litt påvirkningskraft.
Hvorom allting er, jeg var som sagt etablert på nettet i 1999 og i det diskusjonsforumet jeg foretrakk oppsto det raskt en egen “tråd” som bare het Fight Club. Tanker ble etterspurt. Tanker ble tilbudt. Selv har jeg sikkert et ukonvensjonelt forhold til vold. Det er ikke skremmende. Alle som har noen slags kampsportbakgrunn slik at de har sparret, gått kamper og så videre – vel å merke innenfor den realistiske sektoren, som nå i dag betyr MMA, men den gangen var enten boksing eller kickboxing – vil oppfatte Fight Club som en komisk film om en rølpete gjeng som treffes for å slåss på en uformell måte. Ingen “big deal”, men ikke noe noen seriøse utøvere vil anbefale heller. Meld deg heller inn i en klubb og lær deg disiplin og selvkontroll på ordentlig vis. Det er ikke noe gøy når folk skader seg — eller verre. Uansett, hva jeg erfarte i løpet av den tidlige debatten om filmen Fight Club er at det finnes en gruppe med det jeg vil karakterisere som dukkemenn, og disse påstår at samfunnet har blitt “feminisert”. Herregud. Bare fordi du er feminisert så betyr ikke det at alle menn er sånn. Jeg vet ikke hva problemet til dukkemennene egentlig er, men det hjelper definitivt ikke å rølpeslåss. Kanskje de bør begynne med å skaffe seg en anstendig jobb. Slutt å tukle med papirer, bli håndverker. Noe sånt. Lever ekte vare i den virkelige verden, ikke bare fløff og tryllepenger i Disneyland. Underbevisstheten din vet jo alltid hvem du virkelig er, selv om den bevisste personligheten har stor kapasitet for å etablere og fastholde alternative virkelighetstolkninger. Det er ikke kvinnfolka som har feminisert samfunnet. Hvorfor skulle de ønske å gjøre noe sånt? Det er kapitalistene og den nyliberalistiske ideologien som har skjært ballene av deg og stappet dem opp i nesen din.
Rent generelt vil jeg si at hvis man vil bli tatt seriøst så må man oppføre seg seriøst. Hvis mennesker er som de fleste andre dyr – visse unntak finnes – så vil hannene innenfor arten typisk slåss om parringsrettigheter, rangordning ved matfatet og den typen ting. Kontroll over flokken, hva vet jeg. Jeg er jo ikke et menneske. Jeg er en engel. Men jeg ser det jeg ser. Folk oppfører seg som dyr. Hvorfor late som om vi er noe annet, eller noe “mer” enn de dustete apene vi er? Synden ligger ikke så mye i selve handlingen som i løgnen og fornektelsen. Det er falskheten som dreper sjelen — og med “drepe sjelen” mener jeg rent konkret å installere nevroser oppå nevroser til man er så psykiatrisk forknytt at man ikke får til å bevege seg normalt, langt mindre “leve i sannhet” med sin egen samvittighet. Dette er det alminnelige innslagspunktet for rusmiddelmisbruk og andre patologiske atferdsmønstre som vi forsåvidt kan kalle “rop om hjelp” selv om det ikke er sånn ment fra pasientens side. Det er ikke engang sikkert at de vet at de har et problem, eller om de vet så lokaliserer de årsaken et annet sted enn i sin egen “kodefeil”. Sånn som når de for eksempel snakker om “feminisering”. Hva skal i så fall “det maskuline” bestå i? At man er den som bestemmer? Herregud. Hvis man er så dårlig stelt at man må be om respekt så har man misforstått hele konseptet. Mannskroppen er designet for å baske med en viss grad av “motstand” – man har lyst til å “prøve krefter” og det ene med det andre – men dette er bedre å ta ut som “kamp mot materiens treghet” enn konflikt med andre mennesker. Uansett hva slags bad dude du fantaserer om at du er så vil du føle deg “satt på plass” etter en dag med håndgraving av grøft og lemping av kampestein. Det holder nå, jeg har fått nok. Dette er hva man med et gammelgermansk ord kaller tukt. Noen tror det handler om streng oppdragelse, men egentlig handler det om “tilpasning” og ordet ble først brukt – og brukes ennå – om å justere en stein med hammeren slik at den passer inn i mønsteret når man bygger en “gammeldags natursteinmur” med asymmetrisk formede stein i “abstrakt mosaikkmønster”. Ordet har med andre ord tatt den vanlige ruta fra murer til byggmester til arkitekt til frimurer til sositeten til småborgerskapet til vulgærspråket. Og der er vi nå. You do not talk about Fight Club.
