Nyttig idiot i entall eller flertall er et uttrykk som brukes i politisk sjargong for å betegne noen som, gjennom sine holdninger og handlinger, ubevisst støtter eller hjelper en tredjepart som de i utgangspunktet ikke hadde til hensikt å gi støtte.
(Wikipedia)
Det er lenge siden jeg var egentlig interessert i politisk ekstremisme (som ideologi og praksis) på den såkalte høyresiden. Interessen hadde allerede gått tapt da terroraksjonene i New York og ellers fant sted den 11. september 2001, fordi jeg hadde allerede korrigert mine egne fantasier om at det faktisk finnes noe slikt som høyre og venstre i politikken. Vi snakker tross alt ikke om fotball. Det finnes ingen lag og det er ikke grunnlag for å danne “supporterklubber” som heier på sitt lag i medgang og motgang mens de synger drikkeviser. Problemet ligger et helt annet sted. Det er et moralsk problem, nærmere bestemt det eldste av dem alle. Det handler om rett og galt. Punktum.
Venstresiden var tradisjonelt “motstandere av det bestående” som i sin ytterste konsekvens ønsket å fremprovosere full revolusjon, etter mønster av Marx og Lenin, for å fjerne “eierklassen” og demokratisere – med overtalelse hvis mulig og tvang hvis nødvendig – institusjonene i samfunnet, særlig retten til privat eiendom åpenbart langt ut over det privat nødvendige, og retten til et fritt liv som individ, uten skam og løgner. Ihvertfall var dette det inntrykket jeg hadde på siste halvdel av 70-tallet, da jeg først begynte å interessere meg for politikk. Siden har jeg måttet justere kartet ettersom terrenget har presentert flere og større variabler enn hva jeg først antok fantes der. En typisk aktør i den frie enden av venstrepolitikken på den tiden – altså de som drev med organisert politisk arbeid men som ikke jobbet for noen av de etablerte politiske partiene – så for meg ut som en dominerende “ideolog” hann omgitt av tre-fire beundrende “aksjonist” hunner, men det var ikke noe seksuelt opplegg, det handlet om makt. Slik så kjernen av venstrepolitiske tiltak ut for mine kyniske øyne. Jeg var ikke imponert.
Høyresiden hadde bare partiet Høyre på den tiden, som besto av frimurere og rikfolk på Bygdøy og i Bærum, egentlig et ganske esoterisk opplegg, hvem bryr seg om hva slags kostymedrama grossister og kapitalister holder på med i labyrinten sin? Venstresiden var først og fremst i opposisjon til Arbeiderpartiet. Høyre ble ikke engang tatt seriøst. Hvorfor skulle man det? De var jo bare et lite tulleparti som jobbet for bedre kår og mere penger til de allerede rike. Hvem tar sånt alvorlig? De er jo for faen en parodi på seg selv. Men Arbeiderpartiet var selveste grunnfjellet som det bestående hvilte på. Siden slutten av Den andre verdenskrig hadde Arbeiderpartiet hatt all makt, på alle måter, i alle deler av det norske samfunnet. Staten og fagbevegelsen var mer eller mindre synonyme begrep. Hele opplegget til Arbeiderpartiet var solide saker, men kjedelig som faen, slik politikk skal være. De som ønsket å drive med politikk meldte seg inn i Arbeiderpartiet og gikk den lange veien gjennom partibyråkratiet for å komme seg til de fete jobbene. Sånn var det bare. Alle andre partier var den gangen per definisjon protestpartier og “protest” har aldri vært en skikkelig jobb, men så lenge folk stemmer på dem representerer de jo noe og sånn er reglene.
Vi kan tidfeste nøyaktig når trollet sprakk, så å si, da bågen brast og hele mannskiten eksploderte: EF-avstemmingen i 1972. Siden den gangen har vi levd med den fundamentale spliden som ble eksponert, eller rettere sagt fremprovosert. Det var aldri et realistisk spørsmål og det skulle aldri vært lagt ut som et ja/nei-alternativ til en befolkning som ikke hadde noe faglig grunnlag for å fatte slike beslutninger, så hva skulle de bruke som redskap til å vurdere spørsmålet? Realismen i det hele er at landene i Europa er – og kommer alltid til å være – Norges viktigste internasjonale handelspartnere. Noen slags avtaler må vi uansett ha. Derfor er Norge i dag “passivt EU-medlem” i den forstand at vi er inne på alle måter som har realistisk politisk gravitasjonskraft, men vi har små påvirkningsmuligheter og ingen stemmerett i typiske EU-saker. Vi ser ekkoet etter det norske kollektive selvmordet i 1972 i britenes enda mer miserable Brexit-prosjekt. Politikkens normaltilstand er ute av lodd og vater. Overtonvinduet har forskjøvet seg. EU-spørsmålet har blitt gjort til noen slags nasjonal eksistensialisme, mens det egentlig handler om industristandarder og internasjonal frihandel. Nasjonalisme er en politisk sykdom. Det finnes ikke noe sånt som folket. Alt som finnes er “folk”. Individer. De er veldig variable i oppleggene sine men nesten alle ønsker stabile økonomiske forhold.
Spol frem til i dag. Vi ser forskjellige slags iterasjoner av nasjonalisme og skitprat om dette evige folket selv blant presumptivt fornuftige mennesker der ute. Hva fanden er det de prater om? Vi som lever, bor og jobber i Norge er det eneste “folket” som finnes. Hvordan vi stemmer ved valg har litt å si for hvem som skal styre landet, men uansett hvem de er vil de støte på faglige problemer som driter i hva slags ideologi de brakte med seg inn i stillingen. Staten er i sin ytterste konsekvens bare et foretak som driver forretninger i henhold til et formål, men staten har evig liv mens mennesker kommer og går. Statens oppgave er å sikre et stabilt eksistensgrunnlag for befolkningen og forvalte ressursene på ansvarlig vis, uten noen egentlig avgrenset tidshorisont for endring eller opphør av denne funksjonen. En godt organisert stat vil rulle og gå en lang stund også uten valgte politikere, men det vil komme treghet og rusk i maskineriet etterhvert, for det evige problemet er hva vi gjør med denne herreløse hunden vi kaller makten. Hvem skal passe på den? Hvis ingen er innsatt i jobben med demokratiske midler vil noen gripe makten med andre metoder. Korrupsjon og kriminalitet er evige problemer. Det samme er idioti.
