I fjor ble de norske ekspertene tilkalt til det sørlige Sahara etter at busker selvantente og illeluktende røyk steg opp av rødglødende hull i bakken. Problemet forverret seg drastisk, og myndighetene i Mali vurderte å evakuere hele landsbyer i området. Fysikeren Dag Kristian Dysthe og tre norske geologer forventet å finne lava under den rykende jorda. Isteden fant de et brennende torvlag og svaret på et mysterium nevnt i Bibelen, nemlig tilsynelatende selvantennende busker. Vi målte opptil 700 grader i enkelte av hullene. Det hele var litt skummelt, med brennende busker i ørkenen nesten som i Mosebøkene, sier Dysthe til VG. Det oppsiktsvekkende funnet er omtalt i de vitenskapelige tidsskiftene Nature og Science.
Dag Kristian Dysthe og geolog Henrik Svensen, er overbevist om at dette fenomenet kan ha skjedd i bibelske tider. Som brennende tornebusk talte Gud til Moses, ifølge Bibelen. Dette er ikke et enkeltstående fenomen. Det oppstår ikke bare på ett tidspunkt, sier han. Fungerende biskop Knut Andresen i Trondheim lar seg imidlertid ikke imponere over forklaringen til forskerne. Fortellingene i Bibelen er bildefortellinger som skal formidle budskap til mottaker. Om det finnes naturvitenskapelige forklaringer på fenomener, spiller dette ingen rolle fra eller til, sier Andresen.
(Fædrelandsvennen)
Jeg er tilbøyelig til å være enig med biskopen. Bibelens handlingsforløp foregår jo ikke “i virkeligheten” men i en slags paralell mytisk og/eller åndelig dimensjon ikke ulik de som beskrives av Platon som “formenes eksistensplan”. Det samme kan man forsåvidt si om alle fortellinger enten de er skrevet ned eller om de “bare” tilhører en muntlig tradisjon — men bibelen har en spesiell betydning for mange. Den betydningen eksisterer – bokstavelig talt – i et annet “univers av mening” enn vitenskapelige fakta og ting vi kan observere i naturen. Det finnes mange kristne som har antivitenskapelige holdninger, men dette er ikke noe krav. For eksempel var den katolske presten Georges Lemaitre en fremdragende tenker innenfor teoretisk fysikk uten at det virket som om dette hadde noe å si fra eller til for hans stilling i kirken. Selv er jeg jo det jeg stadig beskriver som en gnostisk ateist, og det virker ikke som om Gud har et problem med dette (man må sikkert ha en generøs porsjon humoristisk sans i hans stilling), men det er det samme for meg om andre “har tro” i den eller den retningen, med eller uten en bok til å slå opp i for å bli klok. Tross alt er det viktigst hva folk gjør her på jorda. Alt det snåle de preker om er jo verken her eller der før det omsettes i handling. Eller er det noe jeg misforstår? Jeg tror ikke det.
Da jeg gikk på barneskolen hadde vi et fag som het kristendomskunnskap men jeg tror dette siden har blitt utvidet og modifisert til faget “religion og livssyn” (selv om jeg personlig ikke kommer til å være fornøyd før det bare heter filosofi). Allerede da var jeg skeptisk til dette med en brennende busk. Altså, ikke selve det at busken brant, jeg hadde jo som god rakkerunge allerede erfaring med å sette fyr på ting, men det at den snakket til Moses. Man blir nærmest litt forlegen på Guds vegne. Hvorfor skal han som er så mektig og talentfull være nødt til å uttrykke seg på en så jævlig klønete måte? Ved andre anledninger sender han jo engler i full mundur som både legitimerer seg og det ene med det andre, men når han skal gi en særlig viktig beskjed som det at Moses skal ta med seg israelittene og komme seg ut av Egypt litt faderlig fort så velger han altså noe sånt? Det er så man blir nødt til å mistenke at dette er noe Moses har diktet opp. Sorry. Det er bare sånn jeg fungerer. Ifølge folk som har greie på sånt tenker jeg som en kynisk politietterforsker som er gammel i faget: Jeg antar at folk dikter, lyver og fantaserer helt til jeg har grunn til å tro noe annet. Dette er ikke noe jeg “anklager” folk for, det har for det meste lite å si fra eller til for meg og de selv kan dessuten ikke noe for det. Vi er jo bare dumme aper. I den verdenen vi har skapt og som vi kaller vår egen er ting organisert slik at man ikke behøver å være verken kritisk eller sannferdig for å overleve. Bare følg bruksanvisningen så vil ting ordne seg for deg. Det er de færreste som gidder å utvikle den nærmest militante formen for selvdisiplin man må ha for å konfrontere de skjulte delene av den menneskelige form, det vil si metafysikken. Det som alle religioner “egentlig handler om”.
Ved siden av det som heter teologi – altså den dogmatiske læren om Gud – finnes jo også det vi kaller teopati, eller “gudserfaring” slik den fremkommer som en følge av bønn eller meditasjon rundt “gudsmysteriene” — og teopati er en emosjonell tilstand, det handler ikke om teori og læresetninger. Det er jo dette folk vil ha. Ikke så mye “ordet” som erfaringen. Opplevelsen. Strengt tatt snakker vi om en litt vulgær form for ritualmagi, men det gir resultater. Hvis ikke ville jo ikke kirken ha vært noe “gammelt hus” så å si. Blant de troende er det svært vanlig å oppgi “troen” som et av de viktigste elementene i livsopplevelsen deres. Dessuten er det et ubestridelig faktum at det å tre inn i troens fellesskap for mange har vært “en vei til frelse” i en mer psykiatrisk forstand, derved at de har klart å få kontroll over livet sitt på denne måten, og dette er ingen liten sak. Jeg bestrider med andre ord ikke religionens nytteverdi i samfunnet, betraktet som “sikkerhetsnett” for mange som ellers ville vært ille ute, men jeg liker ekstremt dårlig hvordan det noen ganger utarter til noen slags autoritær kult som samler seg rundt såkalt karismatiske “forkynnere” som lirer av seg den verste form for møkkavrøvl mens de ellers ber folk om å gi dem penger. Dette fenomenet er i seg selv imidlertid ikke religiøst (snarere tvert imot), vi ser det også manifestert i politikken, til og med i hvordan folk samler seg rundt “influensere” på nettet. Persondyrkelse er noe psykoseksuelt. I sin reneste form handler det om seksuelle fantasier rundt filmstjerner og popartister — med historiske røtter i hedenske religioner, hvor man kunne enten guddommeliggjøre et levende individ, si for eksempel keiseren, eller forholde seg til kulten rundt forfedre og andre avdøde individer, eller i sin mest generiske form dyrke de dyder som sorterer innunder ansvarsområdene til den eller den gudeskikkelsen, for eksempel Apollo eller Tor med hammeren.
Tanken bak “bokens religioner” – jødedom, kristendom og islam – var sannsynligvis i utgangspunktet å komme seg bort fra de mer hedenske tiltakene som typisk dannet personkulter rundt både virkelige mennesker, levende eller døde, og rene fantasifigurer (som likefullt ble hyllet og oppfattet som inkarnasjoner av diverse mer eller mindre beundringsverdige karakteregenskaper), men vi kan vel etter et par tusen år fastslå at prosjektet deres gikk litt i skrens ganske umiddelbart. Religionene hadde imidlertid stor politisk betydning i sin tid – og har det til en viss grad ennå, ihvertfall blant “de troende” – og ble blant annet brukt til å bygge opp og legitimere kongsmakten her i Norge. For tusen år siden var det jo ingen som snakket om “Europa”. Man kalte det bare “kristenheten” (Christendom) og det å være for eksempel “hellig tysk-romersk keiser” innebar at man også var den verdslige makten som det blir snakket om blant annet i Matteus evangelium når Jesus sier “gi til keiseren det som keiserens er” slik at det har i og for seg alltid eksistert en konspirasjon mellom pavens “åndelige makt” og de ulike kongehusenes krav på verdslig makt i Europas mange land og regioner etter at Romerriket falt. Siden har jo de politiske forholdene endret seg og religionen har til en stor grad mistet sin direkte politiske betydning, men de holder koken som noen slags metafysiske konsulenter for engstelige sjeler.
