Det eneste frie valg vi har i dette livet er å leve det som best vi kan, med de gavene Gud ga oss (hvis vi er religiøse) eller de evner, anlegg og legninger vi ble født med (hvis vi er sekulære), det finnes ikke noe “mer” enn dette. Naturen er slurvete, grisete og upresis. Naturen er også fette lat. Naturen er full av motvilje — dette vet alle som noensinne har hatt en god idè som involverte fysisk arbeid, for eksempel med en spade. Man får ikke noe gratis. Alt blir en døs av svett, skitten varme og etterpå får man vondt i kroppsdeler man ikke engang visste at man hadde. C’est la vie som franskene sier. Hvor mange nålevende mennesker som hver dag spiser grønnsaker har aldri noensinne så mye som engang berørt en spade? Sannsynligvis noenlunde det samme antall som de kjøttetere som aldri selv har drept og slaktet et dyr.
Har du noensinne reflektert over hvorfor mennesker så enkelt tilpasser seg et “passivt” kostholdsregime? Nesten ingen av oss gjør særlig mye mer for maten enn å gå i butikken og kjøpe de råvarene vi synes vi behøver (og/eller som budsjettet tillater) med penger som vi har skaffet på slike måter som er tilgjengelige for oss. Vi skjønner jo at dette er et kunstig opplegg, men samtidig oppfatter vi det som både normalt og fornuftig. I den grad noen har instinkter som reagerer mot hvordan vi har arrangert ernæringssystemene våre kaller vi det hysteriske reaksjoner, eventuelt paranoide vrangforestillinger. Man kan gjøre opprør mot så mangt, men realitetene har en tendens til å alltid få viljen sin. Det er for vanskelig å dyrke maten sin selv. Dermed ender man med et kompromiss som i praksis handler om å betale litt mer for “alternative varer” med spesielle stempler og grønne merker — av psykiatriske årsaker. Det demper urofølelsen.
Vi kan plante for eksempel et agurkfrø og observere hvordan plantens “ytelse” handler om oppvekstvilkår, sol og næring. Vi kan påvirke mye av dette og dermed få en bedre (eller dårligere) avling basert i hvordan vi steller plantene våre, men vi kan ikke plante agurker og høste meloner. Mennesker kan på tilsvarende vis utvikle seg i mange retninger på grunn av ulike miljøfaktorer, men vi kan aldri bli noe “mer” (eller mindre) enn mennesker. Hva vi har til felles med agurker er at grensene for hva vi kan bli ligger innkodet i vårt DNA-materiale. Individuell varians forekommer naturligvis men bare innenfor visse grenser. For det meste vil mennesker fremstå med to armer, to ben, ansiktet foran og rumpa bak. Også på det mentale plan har vi en medfødt struktur som konfigurerer seg på en like forutsigbar måte som den fysiske kroppen. Menneskenaturen er som den er. Det finnes ingen mystikk i dette bildet. Ingen begynner som agurker og ender som meloner. Vi kan ikke bli noe mer, eller noe annet, enn hva vi allerede var i utgangspunktet. Alt vi kan gjøre er å “hemme veksten” gjennom å legge visse begrensninger for individenes utviklingsmuligheter — som for kroppens del handler om næringsmidlenes kvalitet og bevegelsesmønstrene vi venner oss til, og for sinnets del omtrent det samme, bare i abstrakt forstand. Uten å gå i detaljer eller komme med eksempler kan vi si at det finnes “gode næringsmidler” for vår mentale utvikling og det finnes forskjellig slikt som har den motsatte effekt. Alle forstår hva dette betyr “i prinsippet” selv om det ikke betyr det samme for alle på detaljplanet. La oss si at slikt måles i trivsel. Individer som opplever trivsel har en tendens til å være mer positive og sosialt imøtekommende enn de som opplever plager og prøvelser til enhver tid.
Når det gjelder “hva slags skapning” mennesket er i biologisk forstand så er det å si at vi har instinktene, talentene og kapasiteten til det man kaller en kleptoparasittisk omnivor, som i praksis betyr at vi benytter alle sjanser til å stjele alt vi kan fra andre skapninger som allerede har gjort deler av jobben og det finnes ikke den ting vi ikke vil spise. Mange av oss er i tillegg kannibaler (hvilket forsåvidt hører med til bildet hos en virkelig omnivor), i den forstand at vi ikke nøler et sekund med å snylte på hverandre. Dette er sannheten om mennesket. Vi er troendes til hva som helst. Det såkalte store bildet er selvsagt veldig komplekst men på personlig individnivå styres vi av instinkter som handler om “det som hjelper” – eventuelt “det som er nyttig” – innenfor vår ofte sterkt idiosynkratiske oppfatning av hva som er sant og virkelig. Naturen vår er programmert til å søke “trivsel” (vi kan også kalle det belønning) men det er ganske variabelt hva dette betyr i praksis. For noen kan det for eksempel bety at de konstruerer en storslått fantasi om menneskets guddommelige ånd (selv om vi bare er tukleaper som aldri klarer å leve opp til idealene). De klarer ikke å leve med bevisstheten om at de bare er vimsete og formålsløse pattedyr her på jorda, akkurat som resten av bølingen. Jeg er en viktig person. Livet mitt betyr noe. Problemet med dette er bare at vi mennesker er på vårt verste når vi liksom skal bevise hvor bra vi er. Jeg pleier å anbefale folk å kikke litt på psykologien til Carl Jung, særlig den delen som handler om “skyggen”. En del av oss selv som individet noen ganger bruker enorme personlige ressurser på å holde skjult for seg selv (eller rettere sagt sitt eget ego), med deprimerende forutsigbare resultater i form av nevroser og tvangsatferd.
