Egoismen er nært beslektet med det etiske ideal som dominerte i antikkens Hellas, eudaimonismen. Ordet eudaimonisme kommer fra det greske «daimon» som kan oversettes med «indre potensiale», og eudaimonisme er derfor navnet på den etikk som går ut på at man skal leve et liv i overensstemmelse med sitt indre potensiale, at man skal realisere seg selv, og på denne måten oppnå et lykkelig liv. En etikk bygget på dette prinsippet innebærer at mennesket bør leve slik at det best mulig utnytter de evner, egenskaper og interesser de har. Alle mennesker er forskjellige, og siden hvert enkelt menneske selv er best i stand til å kjenne seg selv, er det opp til den enkelte å finne ut hva som er best for ham eller henne. Hvert menneske bør således handle ut ifra sine egne vurderinger av hva som er best i overensstemmelse med hans eller hennes langsiktige egeninteresse.
(Filosofi.no)
Grovt sett kan vi si at en forklaring er deskriptiv når den forholder seg til fakta, men normativ når den forholder seg til modeller og idealer. I en diskusjon om begrepet egoisme bør man starte med å klarlegge om argumentene man bruker er deskriptive eller normative. For eksempel er det et gyldig dekriptivt argument at innenfor en strengt biologisk horisont kan det ikke finnes noe sånt som altruisme. Hvis man gjør noe “for andre” handler det likevel mer om ens egen tilfredsstillelse over det man gjør enn om de konkrete resultatene av handlingen. Slik sett vil jeg karakterisere min egen motivasjon som egoistisk når jeg alltid stanser for å se om folk behøver hjelp hvis jeg observerer noen som muligens befinner seg i en havarisituasjon langs landeveien. Det koster ikke mye. Man bare stanser og spør: Har du kontroll eller er det noe du behøver? Siden tar man ting derfra. Egoismen består i at jeg på denne måten slipper å gå rundt i etterkant og lure på hva som skjedde med de folka på det stedet den gangen. Jeg vet jo svaret. Jeg behøver ikke å tenke mer på saken.
Teknisk sett – og i en klassisk kontekst – er jeg en eudaimonist, men på en litt Nietzschiansk måte; jeg postulerer at det går ikke an å kjenne andre mennesker “slik de egentlig er”. Alt man kan gjøre er å forholde seg til det de presenterer. Hva de sier og gjør. Sånne ting. Derfor er det meningsløst å sutre over at man blir misforstått. Selvfølgelig blir man misforstått. Man har jo misrepresentert seg selv, så dette er en “den korteste vei fra A til B” type forutsigbar konsekvens. Ingen kan kjenne noen annen. Det nærmeste man kommer er de – søsken og andre – som man vokste opp sammen med, eller den man har vært gift med i tyve år, og så videre innenfor den kategorien av nær livsforbindelse. Ut over dette opplever man selvsagt varierende grader av “sympati” for folk man møter, avhengig av hvordan vi møter dem og karakteren deres forøvrig, og dette blir vanligvis tolket som en “gjenkjennelseseffekt” av å se sitt eget speilbilde i noen annen, som om de er en eksternalisert del av en selv som bringer interessante nye synsvinkler til ens egen livsopplevelse. Humoristisk nok er dette i nesten ethvert tilfelle også den underliggende årsaken til at man instinktivt og umiddelbart misliker noen man møter; fordi de representerer deler av en selv som man ikke er fornøyd med og derfor helst vil slippe å se gående løs i omverdenen. Du vet. Sånne som er “annerledes”.
Det komiske element i denne sammenhengen er at hvis folk virkelig er annerledes så vil man ikke kunne se det og “gjenkjenne” det, fordi man har ikke selv noen egnede referanserammer for å forstå uttrykket hos denne andre. Man må rett og slett vente med å danne seg en mening om dette individet til det dukker opp noe som man allerede kjenner og forstår, slik at man har noe å måle dem opp imot. Fra det øyeblikket av kunne jeg se hva slags type han var. Sånt er helt normalt og hele meningen bak det gamle ordtaket om at “man skal ikke skue hunden på hårene” – som unektelig høres litt “Håvamål” ut, men jeg vet ikke hvor det kommer fra – fordi førsteinntrykket sjelden holder seg intakt særlig lenge. Det beste er å vente og se hvordan de fungerer i ulike situasjoner. Hvis det virker som om det er dårlig sammenheng mellom det de sier og det de gjør, så har man sannsynligvis å gjøre med en person som lider av vrangforestillinger om sitt eget forhold til verden og andre mennesker. Sånt er deprimerende alminnelig i vår postmoderne urbanosfære. Folk skryter, lyver og gjør seg til når de skal “profilere seg” overfor omverdenen, ofte uten å engang forstå at de er på bærtur. Blant annet av denne grunn er det vanlig å tenke at folk er barn helt til langt inn i tredveåra nå, og for noen forblir “voksenlivets ansvar” gjennom hele livet deres noe fjernt og ugøy som de nekter å forholde seg til. Vi har allerede en tre-fire generasjoner som ble oppdratt til å tenke om seg selv at de er vakre og unike enhjørninger som kan bli hva som helst, selv om dette er en åpenbar usannhet i de flestes liv — som typisk preges mest av “nødvendigheter”. De krever ofte en form for umiddelbar respons som ikke alltid går bra sammen med de mer langsiktige intensjoner man eventuelt måtte ha.
Nylig har det begynt å danne seg en normalitet rundt ordet Molok – eventuelt Moloch; det er jo et semittisk ord – som “guden for det normales tragedie” — og et eksempel som ofte blir brukt er hvordan ting fungerer innenfor visse sosiale media som er veldig fokusert på å legge ut bilder av seg selv og ting man har i livet sitt. Det går jo an å jukse med litt kløktig bruk av filtere og “photoshop” slik at man oppnår et hyperrealistisk uttrykk som drar seg mer mot “normativ idealisme” enn fotorealisme, som per definisjon skal være “deskriptiv”. Samtidig er plattformene preget av konkurranse om følgere og “likes” slik at hvis man ikke bruker alle midler man har tilgjengelig vil man bli hengende etter i spillet om oppmerksomhet. Man blir en taper. Et annet eksempel er bruken av diverse prestasjonsfremmende legemidler innenfor de store toppidrettene, særlig “sykkelsporten” hvor alle visstnok dopet seg gjennom flere tiår; fordi man er jo nødt til å gjøre det alle andre gjør for å henge med i konkurransen om gull. ære og de store sponsorkontraktene. Den opprinnelige Molok var en guddom i bronsealderens Kanaan, som folk ofret barna sine til i håp om å oppnå materiell velstand. Vi er vel mer eller mindre der nå, i forhold til hvordan vi ofrer om ikke akkurat barna, så ihvertfall alle de “høyere prinsipper” som vi burde ha for å kunne leve sammen i et samfunn av så mange forskjellige individer som vi gjør. Hvordan guder blir til er like uklart som hva eksakt man mener med “guder” men det virker rimelig opplagt at Molok i sine “offisielle” velmaktsdager hadde noe å gjøre med de økonomiske konkurranseforholdene der og da. Molok blir et eksternalisert symbol for viljen til å gi slipp på alt som man har kjært under jakten på noe som man har enda kjærere, men som ennå ikke finnes. Eller jakten på lykken, om du vil. Det er ikke korrekt å kalle dette egoisme. Det er mindre jordnære egenskaper som driver Molokdyrkerne. Det er som om de skuer selveste Soria Moria slott som noen slags strålende visjon langt der i det fjerne. Så fint alt skal bli når vi endelig kommer oss dit; men for å komme oss dit må vi jo ofre noe, for ikke å si alt som ikke direkte bidrar til fremdriften.
