Alle har hørt uttrykket i krig og kjærlighet er alt tillatt, men det er litt uklart hvor det stammer fra. Selv satser jeg på Miguel Cervantes og “Don Quixote” fra 1615, selv om formuleringen ikke er eksakt lik — det handler uansett ikke om hva som er tillatt i juridisk forstand, men om hvor langt folk noen ganger går for å hevde sine amorøse interesser, selv lenge etter at all “gjensidighet” har forlatt forholdet. Konklusjonen må bli at det handler om noen slags følelse av eiendomsrett i forhold til et annet menneskes frihet til å tenke, si og gjøre hva de vil. Man sier jo typisk slikt som at dette er min kjæreste, min ektefelle, min store kjærlighet i dette livet, og så videre. Det er ganske dramatisk.
Min egen kjepphest kan sies å være forholdet mellom selvet og verden (som studiefelt) og det er knapt noe annet definert område av et typisk menneskeliv som inneholder så mange illusjoner og vrangforestillinger som kjærlighetslivet deres. Gang etter gang møter de den berømte veggen av “misforståelser” og alskens “skuffelser” slik at over tid blir suppa ganske tynn. Og har de ikke noe oppplegg som pågår der og da så bruker de illusjonskraften sin til å fantasere om hvor bra ting skal bli når de endelig får det som de vil, selv om alt anekdotisk erfaringsmateriale og alle de innsamlede vitnesbyrd menneskeheten har tyder på at man aldri får det som man vil, det er alltid noen slags stein i skoen når når man skal forholde seg til andre på de mest intime vis. Det vil alltid komme forhandlinger.
Om ikke noe annet er avtalt virker det som de fleste i utgangspunktet antar at et forhold er basert på seksuelt monopol, slik at utroskap vil typisk både oppleves, defineres, omtales og forstås som en form for svik rettet “mot” den fornærmede parten, uansett hvordan det var “ment”, dette som skjedde, som det så ofte gjør, for det er ingen av de “vanlige” samlivskrisene som typisk fremkaller så mye angst blant folk som når partneren er utro, fordi dette i mange tilfeller “bekrefter” noe man har mistenkt om seg selv lenge, nemlig at man ikke er god nok. Her er jo beviset, in flagranti, på det man frykter. Min partner synes ikke at jeg er den mest attraktive seksualpartner i verden. Hva er det som gjør (eller gjorde, da det skjedde) “den andre” så attraktiv at de ble nødvendig å tukle med dem? Og hva betyr dette for veien videre? Hva kan man gjøre for å oppnå fullstendig seksualmonopol? Hva slags kinky shit er det egentlig partneren vil ha? Er det i det hele tatt noen realistisk vei videre “etter det som har skjedd”? Mange opplever utroskap som en “hard grense” — det vil si en grense som, når og hvis den blir krysset, automatisk medfører at forholdet har blitt dødt og maktesløst. Det er slutt. Totalvrak. Kan ikke repareres, vil ikke prøve.
Ettersom man vokser til og opparbeider et personlig erfaringsmateriale vil man – forhåpentligvis – komme til noen slags forståelse av at man må snakke om grensene i forholdet – ihvertfall de harde grensene – før man går inn i forholdet, så får man heller justere detaljene underveis. Ettersom jeg forstår er det normale i Norge såkalt seriemonogami, det vi si at man står i et forhold bare inntil man føler at det koster mer enn det smaker, da oppløser man hele greia og ser seg om etter nye eventyr. Livslangt monogami blir ofte fremstilt som noe slags ideal, at man nå “jobbe for forholdet” og så videre, men jeg kjenner selv ingen som noensinne har trodd på dette vrøvlet. Fornuftige mennesker forstår at når man bare virker hemmende og deprimerende på hverandre, så bør man avslutte forholdet. Man må bare gratulere de som tidlig i livet “møter den rette” og som aldri senere føler noen tvil om den saken, men det virker ikke som om dette er vanlig. Alle har sikkert hørt historien om skolebarnet som syntes det var flaut å være den eneste i klassen som ikke hadde skilte foreldre (og derfor flere familierelasjoner i livet sitt). Det er sannsynligvis ikke noen sann historie, men det at man hører den såpass ofte betyr at den uttrykker sannhet på et annet nivå: Det moderne Norge har tildels ganske kompliserte familiestrukturer, med både første, andre og tredjefamilie som selve normalen.
Så vidt jeg er i stand til å bedømme lever vi i en tid når “gjensidig respekt mellom mennesker” ikke blir ansett som en verdi i seg selv, man krever alltid “noe for noe” og budsjetterer tildels ganske stramt i forhold til hvem man viser respekt, samt når og hvorfor. Alle er sin egen lykkes smed. Hvis jeg har noe å tjene på det vil jeg respektere deg. Hvis ikke, ikke. Hele opplegget er “kannibalistisk” i sin mentalitet. Det å bruke, for ikke å si forbruke andre mennesker er hva den postmoderne økonomien handler om. What’s in it for me? Transaksjonsatferd er helt normalt — og noe annet blir gjerne betraktet som både reaksjonært og naivt. I en kontekst av norrøn mytologi er vi svartalver alle sammen nå for tiden. Vi driver gruvedrift på livskraften hos hverandre. Tid, energi, penger, oppmerksomhet — og kjærlighet. Vi henter ut slikt som vi graver etter så lenge gruva er drivverdig, detetter legger vi ned og flytter operasjonen til mer lovende årer av edelt metall. Den mest kjente påstand om krigen er Carl von Clausewtz sitt utsagn om at “krigen er en fortsettelse av politikken med andre midler” men vi kan gå enda et steg videre pg postulere at “politikken er en fortsettelse av økonomien med andre midler” — slik at krigen, innenfor en logisk ABC funksjon, til sist er en økonomisk tildragelse. Det handler om hvem som eier gruva, eventuelt hvem som eier retten til å drifte operasjonen. I krig og kjærlighet er ikke alt tillatt, som vi begynte med å si, men det er en kjennsgjerning at i krig og kjærlighet gjør folk ting de ikke ellers ville ha gjort, enten dette går i retning av nærmest ubegripelig heltemot eller det gjør at folk blir til monstre. Vi har sett alt. Vi sier ikke mer.
