Maleriet ovenfor er fremstilt av en person som heter Kirsti Argyle, men jeg vet ikke noe mer om vedkommende. Det var tittelen på bildet som fenget interessen min: Norske vikinger. Det første jeg tenkte var at dette kan umulig være malt av en skandinav eller noen som helst andre som har grunn til å kjenne “de svenske fargene” – og det er i tillegg noe “skjevt” med hele komposisjonen, som kanskje er et forsøk på å skape sjøsyke hos betrakteren, eller kanskje kunstneren bare ikke kan bedre – men noe særlig mye mer har jeg ikke tenkt å pirke i denne saken. Poenget er at bildet fikk meg til å fnise. Norske vikinger? Jeg tror ikke det. Hvis bildets tittel hadde sagt svenske vikinger istedet ville jeg neppe ha sett to ganger på det. Eventuelt ville jeg forventet at det skulle vært signert “Carl Gustaf, 10 år”.
Det spesielle med “vikingtiden” er at den er så nøyaktig tidfestet, helt ned til hvilken tid på dagen det var. Den begynner med sjokkangrepet på Lindisfarne i 793 og ender med Harald Hardrådes fall i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Alt som kommer før og/eller etter faller inn under andre betegnelser, selv om vi snakker om “vikinger” og tidslinjer for ting som strekker seg utover selve vikingtiden. Ta for eksempel året 536. Jeg tror det tilhører merovingertiden, som vel er en betegnelse bare Norge bruker, bortsett selvsagt fra Frankrike. Jeg tror ikke det finnes noe slags belegg for å påstå sammenhenger mellom Norge og merovingerne, som i utgangspunktet var frankere, det vil si tyskere. Ja jeg vet. Opplegget blir bare mer forvirrende jo mer man setter seg inn i detaljene. Opprinnelig skulle territoriet ha vært befolket av gallere, som visstnok har noe å gjøre med Galicia (i Spania) – eventuelt Galicija (i Ukraina) – akkurat som gaulerne, som av mange også blir kalt gælere. Andre hevder imidlertid at en “franker” opprinnlig bare var navnet på en leiesoldat. Lanseknekt er hva det mer eller mindre betyr i “noe mer moderne” språkdrakt, fordi “franken” var en type spyd. Uansett var det aldri noen merovingere i Norge.
Som alle husker fra folkeskolen pleier vi per konvensjon å datere “det vestromerske rikets fall” til året 476, selv om dette på ingen måte gir noe korrekt bilde av hva som foregikk. Det såkalte fallet var i virkeligheten en svært kompleks affære – med mange bevegelige deler – som strakk seg over flere hundre år. Det er hva det er. Tallet er jo ikke helt på trynet heller, så vi fortsetter bare å bruke det, av bekvemmelighet. De som går dypere inn i saken vil uansett oppdage hvordan det henger sammen, mens de andre har ikke behov for å vite noe mer. Verden går videre. Ihvertfall gikk ting videre “som normalt” i enda 70 år etter det vestromerske rikets fall, så kom naturkatastrofen i året 536, som ble fulgt av “den justinianske pesten” i året 540, åpenbart mens den østromerske keiser Justinian satt på tronen i Konstantinopel, det vil si dagens Istanbul. Vi regner det som nokså nært bekreftet – det vil si et sted på skalaen mellom “bevist hinsides rimelig tvil” og “bevist med hundre prosent vitenskapelig sikkerhet” – at den justinianske pesten var av samme slaget som den senere svartedauen, med omtrent de samme dødelighetstall, det vil si rundt femti prosent. I praksis betyr det mange hundre tusen døde innenfor tidsrammen av et år. Det var helt opplagt en dypt sjokkerende affære for de som opplevde den.
Ut ifra hva det dendrokronologiske registeret sier – altså det internasjonale referanseverket for datering av treringer – og sammenholdt med geologiske data fra den samme perioden, så var det et stort vulkanutbrudd – kanskje flere – i året 536, som skapte uår – på grunn av støv i atmosfæren og det ene med det andre, folk husker sikkert den gangen det var flyforbud på grunn av et opplegg på Island – som igjen trakk med seg en hel serie av dominoeffekter ut over hele linja. For eksempel var det kroken på døra for “superbyen” Teotihuacan i Mexico ved disse tider, uten at noen kan si helt eksakt hvorfor, så inntil videre regner vi med at det har sammenheng med de samtidige begivenhetene i resten av verden, altså at det kom som en konsekvens av naturkatasrofen. Det er nesten helt sikkert at smittekilden til den justinianske pesten kom fra Asia – i likhet med den senere svartedauen – men det visste de ikke den gangen. Elfenbenshandlere fra Afrika fikk skylden og hele handelsruta ble lagt ned, med den umiddelbare følge at det ble mangel på materialet elfenben blant håndverkere. Slik kom det et oppsving i etterspørsel etter råvaren hvalrosstenner — og hundre år senere var hvalrossen utryddet på det norske fastlandet. Jegerne måtte se seg om etter andre jaktmarker. Vi befinner oss nå omtrent i året 650 og denne “bysantinerhandelen” med hvalrossprodukter og andre arktiske spesialiteter har skapt mye rikdom og makt i nordområdene. Arkeologer finner da også etter måten ganske store anlegg for denne typen virksomhet – samt spor etter dens økonomiske gevinster – i nordområdene. Imidlertid medførte utryddelsen av den lokale norske stammen av hvalross til at det oppsto behov for å ekspandere inn i nye områder for å opprettholde handelsbalansen. En bivirkning av det hele var oppdagelsen av det til da helt ubefolkede Island. Der fantes det mye hvalross på denne tiden. Snart skulle det også finnes mange hvalrossjegere. Island – sannsynligvis også Grønland og Amerika – var velkjent i de norske handelsmiljøene, som selvsagt også beveget seg rundt Kolahalvøya og inn i Kvitsjøen, hvor de etablerte kontakt med den lokale befolkningen med formål oppkjøp av aktuelle produkter, men de ble også innblandet diverse sosiale ritualer, som for eksempel gjensidig inngifte for å etablere “blodsbånd” av en type som er vanskeligere å bryte enn sånt som man bare prater om og tar hverandre i hånden på. Ære er som alle vet relativt mellom folk som kjenner hverandre dårlig og ikke treffes særlig ofte, men familie er familie. Da snakker vi om helt andre regler.
Hvorfor vikingtiden begynte er et mye omdiskutert tema. En interessant historisk tilfeldighet er imidlertid en “trilateral” strategisk avtale som ble inngått mellom Karl den store – som ved dette tidspunkt ennå ikke hadde blitt kronet til keiser – kong Offa av Mercia (i England) og kalif Harun al-Rashid i Bagdad i året 792. Jeg bryr meg ærlig talt ikke stort om detaljene i denne affæren – folks villøyde fantasier om hva og hvem vikingene var kjeder meg; de var sannsynligvis akkurat som oss, bare at de ikke hadde mobiltelefon – men jeg registrerer at det forekommer “vandrende konsonanter” i mange språk. I Rogaland sier de for eksempel ofte G der resten av landet sier K. De har noen ganske svære greier rundt vandringen mellom W, V og F på tysk – som jo er nært beslektet med norsk, ihvertfall var det det den gangen – og vi kan henvise til B og V på spansk, pluss mye mer. Poenget er at viging er et verb som gir en viss mening innenfor rettstenkningen i den norrøne epoken. Det betyr noe sånt som “et rettmessig drap”, for eksempel et hevndrap som er begått som et element innenfor en pågående slektsfeide. Vi kan jo blant annet henvise til “hevndramaet” om den islandske karakteren Viga-Glum, som faktisk var en av de fire “kongene” i en kortstokk som jeg kjøpte på Island. Alle sier jo at viking er et verb. Det er ikke noe man “er” det er noe man “gjør”. Det er derfor fristende å påstå at angrepet på Lindisfarne kan ha vært ment som en militær aksjon mot “den trilaterale alliansen” mellom Karl, Offa og Harun, basert i et hevnmotiv etter de uhyggelige sakserkrigene femti år i forveien, som beveget seg stygt i retning av et organisert folkemord; alt planlagt og utført med det politiske motiv å “tvangsinnføre” kristendommen i disse territoriene. Jeg mener, folk var jo ikke idioter den gangen, ihvertfall ikke noe mer enn de fortsatt er, så det er like rimelig – eller urimelig – da som nå å engasjere seg i en “religiøs” krig; som i dette tilfelle handler om at hedningene opplever kristendommen som en politisk trussel. Derfor går de til motangrep. At det siden viser seg at klostre, kirker og andre kristne strukturer har rikdommer er selvsagt heller ikke noe argument mot denne virksomheten. En mann kan legge seg opp formue stor nok til å kjøpe land og “bli noen” etter bare et heldig tokt eller to. Selvsagt er det etterspørsel etter disse jobbene. Herregud. Vikingtiden er først og fremst et økonomisk begrep.
Om det var en sømløs overgang mellom hvalrossjegere og militære fribyttere vet jeg ikke noe om, men det virker jo som det mest rimelige. Som alle vet er en konge enhver den som kan reise, motivere, kommandere, administrere og fø på en hær, som bør være minst et par dusin stridsdyktige mann for at det skal monne. Dette er ikke noen enkel oppgave. Å styre mennesker har alltid vært som å gjete katter. De er ikke flinke til å “ta kommando”. Man må både belønne og beundre folk for at de skal ha fortsatt lyst til å jobbe for deg fra dag til dag. Sånn sett kan vi godt si at en konge må være en viss “personlighetstype” for at dette bildet skal gi noen mening. La oss si mer eller mindre de samme karakterene som nå i dag sjonglerer med penger, personale og privilegier i forretningslivet, men den gangen var de åpne karrièreveiene for ambisiøse individer noe mindre asfalterte og godt belyste, kan du si. Vikingtidens konger – som vi godt kan kalle “småkonger”, eller eventuelt bare “krigsherrer” – hadde ikke nødvendigvis noe territorium. Til og med frankerkongen Clovis, grunnlegger av det tidligere nevnte merovingiske dynastiet, ble betraktet som “frankernes konge”, ikke “konge av Frankrike”, altså mer en “leder av flokken” enn en eiendomsbesittende baron. Dette er en subtil men viktig forskjell mellom “den gamle og den nye tiden” slik man opplevde tingene da, for eksempel som da Harald Hårfagre “samlet Norge til et rike” etter det avgjørende slaget ved Hafrsfjord, som i henhold til historisk konvensjon skjedde i året 872. Vi tar sånt som en selvfølge i dag men det var en ny og radikal tanke den gangen. Et territorium ble tradisjonelt betraktet mer som “et sted man oppholdt seg” enn et sted man eide. Altså mer borettslag enn selveier i den økonomiske grunnstrukturen. Oppsigelser og utkastelser – som i dag hovedsaklig gjøres med papirer og rettsvedtak – ble den gangen utført med vold og våpen. Konger uten land kunne for eksempel være “en omstreifende krigsflokk” – et fenomen som har eksistert hvor lenge som helst – eller det kunne være sjøkonger. Du vet. Sånne som bare går på land for å plyndre til seg proviant og annet som de behøver.
Men nå har mandagen begynt. Klokken er 7.30 og jeg har ting å gjøre, så der setter vi strek for denne gangen.
Over til det musikalske innslaget:
