Ondskapen er alltid banal

Ut fra hva jeg er i stand til å forstå må man være både beskjeden og forsiktig for å kunne ha den generelle livserfaring at ting som regel går sånn som man ønsker. Eller altså at “tilfredsstillende” er statistisk mer sannsynlig resultat enn noe annet. Det er vanskelig å se for seg et liv uten å oppleve uhell, uflaks, ulykke og hele resten av kategorien “mindre tilfredsstillende”. Frister det engang? Det hviler en aura av dyster kjedsomhet over konseptet med å alltid få det som man vil. Noe tragisk. Hvem er man hvis man aldri har vært nødt til å trekke seg tilbake og revurdere egen vurderingsevne? Er det flaks hvis man aldri har opplevd snubbel og glipp, heisann, hoppsann og fallerallera? Nei der gikk det faen skjære meg skeis igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle forholdt meg til noen som så vidt de vet aldri gjør feil. De har ingen idè om hva et ord som “krisehåndtering” betyr. De har aldri vært nødt til å gjøre ting om igjen fordi første gang ikke var bra nok. Hva slags felles referanserammer har vi som grunnlag for sann kommunikasjon? Det er vanskelig å se.

Finnes det noen som noensinne sier noe annet enn at man må aldri peke på noen med et ladd skytevåpen? Eller i det minste ikke med mindre det å skyte vedkommende er et akseptabelt utfall av situasjonen. Uansett hva man “mener å gjøre” så er det alltid en mulighet for at et skytevåpen kan gå av ved et uhell og skade eller drepe noen som står i veien for kulebanen. Kanskje du selv, kanskje noen annen. Hvis man peker en annen vei med løpet reduserer man muligheten for at dette kan skje. Det kan fortsatt oppstå noe på grunn av rikosjetter og det ene med det andre, men man har i det minste ikke tilført situasjonen unødig risiko ved å oppføre seg som en bajas. Å rette et ladd skytevåpen mot noen er en de facto drapstrussel. Å si “jeg skal drepe deg” til noen på telefonen er en helt annen kategori av trussel enn en situasjon hvor aktualisering av trusselens innhold bare en en millimeter fra å skje, selv om man ikke har sagt noe. Hva gjør man hvis et fremmed menneske står foran deg og peker på deg med et skytevåpen? Jeg foreslår “hendene i været” selv om du ikke ellers vet noe om hva som foregår. Deretter må man jo bare vente på at de skal presentere ærendet sitt.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg vet ikke noe om hva slags vurderinger som ligger til grunn for at norsk politi skal ankomme et sted for å arrestere noen med “bevæpnet politi, stå i ro!” som det første de sier, men jeg har ikke inntrykk av at dette er det første alternativet de vurderer. Det er jo veldig usannsynlig – men ikke umulig – at noen skal trekke våpen og begynne å plaffe løs mot politiet, dersom de kommer brått og ubeleilig inn i en situasjon hvor man ikke ønsker å se dem. Kankje noen prøver å stikke av til fots, men de fleste skjønner når de er tatt. Det er ikke noe poeng i å gjøre ting verre enn de allerede er. Kanskje sånt skjer på film, men i det virkelige liv er det aldri sånn at en to-tre politi kommer alene inn gjennom døra for å ta deg overraskende, de har sannsynligvis mer mannskap der ute som allerede har sperret de fluktveiene du tror du kanskje har. En av de mange gode grunnene til at nesten alle norske kjeltringer “gir opp uten kamp” når politiet kommer er at de vet de kan regne med om ikke akkurat “bra behandling” så ihvertfall heller ikke det motsatte. De kommer ikke til å bli torturert eller drept. Greit nok, de blir låst inn i en celle, som jo ikke er hyggelig, men den riskoen visste de om på forhånd. Jeg klarer ikke å se for meg at det finnes noe kjeltringer, som ellers er mentalt oppegående, som ikke vurderer muligheten for å “bli tatt” når de går og pønsker på noen slags revestreker. Hva de derimot neppe noensinne tenker er at politiet med noen særlig grad av sannsynlighet kommer til å skyte dem. Man hører vanligvis veldig mye om det de gangene norsk politi skyter noen. Det er et unntakstilfelle når sånt skjer. Det er ikke vanlig. Det betyr at noe har gått galt.

Så hva med USA? Er det virkelig så mye farligere å være politi der at “våpen i hånd” regnes som en selvfølge når man konfronterer noen? Til en viss grad kan man hevde at denne situasjonen inneholder et selvoppfyllende profeti, fordi det er jo en drapstrussel når man peker på noen med et ladd våpen. Det gir dem saklig grunn til å frykte for liv og helse, som igjen kan medføre at de gjør irrasjonelle ting. Men det er noe mer her. Noe som har med autoritet å gjøre. Ordboka liker å definere autoritet som “legitim makt” — men det føles ikke helt i vater når man vurderer betydningen av ordet “autoritær”, som vi gjerne forbinder med en litt guffen og ikke særlig sosialt intelligent lederstil når det gjelder et individ, eller som noe man ikke har lyst til å leve under når det gjelder et politisk system. Autoriteter etterspør lydighet. De har ikke kommet for å forhandle, de gir ordre. Dette er noe alle politimyndigheter i alle land har til felles. Forskjellen består i hvordan de reagerer på ulydighet. Hva om noen prøver å stikke av selv om man står der og peker på dem med et skytevåpen? Det ser jo ikke bra ut hvis politiet leverer et kadaver med kulehull i ryggen når de ble bedt om å dra og hente inn en mistenkt til avhør. Eller når det eneste de har mistanke om når de stopper noen i trafikken er at det er ulovlige forhold rundt kjøretøyet, at de har røyket marijuana, og så videre, men ikke lenge etter er vedkommende død. Det ville vært en skandale hvis noe sånt skjedde i Norge (hvor vi i det minste forlanger at det var kjeltringene som tok initiativ til skuddveksling før det er “greit” at politiet dreper dem), men det er forholdsvis vanlig i USA, og mange andre land for den saks skyld. De sakene man hører om er de ualminnelig grove tilfellene, hvor de skyter en ubevæpnet tenåring tyve ganger og den typen ting. Det er så mye skyting i USA at man nærmest blir desentitivisert i forhold til det. Sist gang jeg sjekket hadde det vært 70 masseskytinger (når tre eller flere blir skutt av samme gjerningsmann), men det er en måned siden. Er det noen som i fullt alvor tror at dette kan forklares med noe annet enn at det er så absurd enkelt å få tak i skytevåpen der?

I disse dager er det tyve år siden den folkerettsstridige krigen i Irak begynte. Bortsett fra noen syndebykker på lavere nivåer går de som har skylden for denne elendigheta fortsatt løs. George Bush og Tony Blair (med flere) er skyldige i krigsforbrytelser på nazinivå — så på den bakgrunn kan man skjønne hvorfor det protesteres så heftig mot at det (eventuelt) skal reises tiltale mot Donald Trump for hva som til sammenligning bare er bagatellmessige saker, mens massemorderne omfavnes – bokstavelig talt – av den borgerklassen de tilhører. Jeg er selv på ingen måte og har heller aldri vært noen slags fan av Trump – han er en 24 karats drittsekk – men det er påfallende hvor kaute de er i forhold til å ta denne latterlige klovnen mens de lar selveste djevelen gå fri. Det er ganske interessant, ikke sant? Det virker som det er mange slags variable grader av uret mel i denne posen, men sånn er verden. De soldatene som var på bakkenivå og gjennomlevde den fysiske risikoen da og alle langtidsvirkninger siden har sikkert også noen tanker rundt det hele. Jeg så en reportasje om en gruppe menn som var 19-20 år gamle den gangen. Gjennomgangstonen var at de raskt mistet følelsen av å være på noe slags nyttig oppdrag for sitt land, de klarer den dag i dag ikke å forklare for seg selv hva den krigen egentlig handlet om. Sånn sett er de til og med verre stilt enn de tyske krigsveteranene etter Den andre verdenskrig, som i det minste kunne si at lederne deres lurte dem, men de fikk sin straff og nå kan livet gå videre for alle andre. Skal man bare smile og glemme det hele? Det er skjebnens ironi at ting sammenfaller på denne måten. Man bør i det minste smile av denne grunn. Det er definitivt politisk nødvendig – av nasjonale sikkerhetshensyn – å ta ut Trump for all fremtid, men hvis man skal snakke om ting som virkelig har påført det amerikanske samfunnet traumer så rekker ikke Trump Irak-krigen til knærne.