Visual kei er et begrep oftest brukt om japansk rockemusikk, når man refererer til de bandene som har valgt å fokusere mest på kostymer og utseende. I Japan er nesten alle visual kei-fans tenåringsjenter, og derfor kan bandene bli tolket som en slags japansk versjon av boyband. Visual kei-band har likevel et mye «hardere» og mer rockete lydbilde enn boyband.
(Wikipedia)
På bildet ovenfor ser vi bandet Malice Mizer i et avslappet øyeblikk. De visste ikke at noen skulle fotografere dem. Det er bare sånn de står når de “henger på hjørnet”. Jeg vet ikke om jeg vil kalle dette en musikksjanger, fordi det er en mye mer total livsstil enn bare moter og musikk. Jeg vil heller sammenligne det med emo eller kanskje gotisk stil i vesten og dermed også knytte bredden av fenomenet til en aldersgruppe, mens dybden handler om å ta en masse stilelementer på ramme alvor og leve i tråd med dette som best man kan, langt inn i voksen alder og vel så det. Teatralske individer må jo ikke nødvendigvis være unge. Visual kei er ellers “veldig japansk” sånn som mine fordommer opplever saken. Japan har i større grad enn de fleste andre steder jeg kan komme på stor “stilbevissthet” med lange tradisjoner for tidkrevende og komplekse opplegg som ofte er borderline ubegripelige — men det funker for dem, så da så.
Så hvordan låter det? Som de sier i England: The proof of the pudding lies in its eating. Nederst i denne bloggposten vil du som vanlig finne et musikkstykke, denne gang med bandet som er avbildet ovenfor, så du kan dømme i saken selv. For meg låter dette veldig prog og kunne godt ha vært fra Europa på 70-tallet, om vi ser bort fra det tekniske tilknyttet lydproduksjon og denslags (de var aktive på 90-tallet). Imidlertid finnes det mange andre band som låter helt forskjellig fra Malice Mizer. For eksempel Versailles som vel hører hjemme i sjangeren “power metal” hvis vi ser på saken med et internasjonalt blikk. Men kostymemessig sett ligner de på hverandre. At estetikken er hva som mest av alt definerer Visual kei er på en måte åpenbart i navnet: Dette er visuelt. (Det betyr nokstavelig talt “visuell stil”.) Så hvor mye av en eksportvare er denne greia? Det vet jeg strengt tatt ikke noe om, men som sagt: “Veldig japansk”. Musikken står støtt nok på sine egne ben, men den større “stilen” er sannsynligvis vanskelig å selge til noe stort marked.
