Pyrrhonisk skeptisisme eller pyrrhonisme var en filosofisk skole eller retning av skeptisisme som ble grunnlagt av greske Ainesidemos i Alexandria på 100-tallet f.Kr. og nedtegnet av Sextus Empiricus på slutten av 100-tallet eller meget tidlig på 200-tallet e.Kr. Retningen er navngitt etter Pyrrho, en gresk filosof som levde fra rundt 360 til rundt 270 f.Kr., en av de første skeptikere, skjønt forholdet mellom skeptiske skolen og den historiske Pyrrho er uklart. Fallibilisme er en moderne, grunnleggende perspektiv på den vitenskapelige metode som ble fremmet av Karl Popper og Charles Sanders Peirce som hevder at all kunnskap er, i beste fall, provisorisk eller ikke fullstendig sikker, og at enhver forsker må alltid stipulere for dette i forskningen og de funn som man kommer fram til. Det er en moderne forlengelse av pyrrhonismen. Faktisk har de historiske pyrrhonister tidvis blitt beskrevet av dagens forfattere som fallibilister, og moderne fallibilister har også tidvis blitt beskrevet som pyrrhonister.
(Wikipedia)
Som alle kan se levde Pyrrho på den tiden da Alexander den store “samlet hele verden til ett rike” hvis man ser gresk på saken, noe de imidlertid ikke gjorde i India mens Chandragupta Maurya samtidig hadde sitt store rikssamlingsprosjekt; Mauryariket er best kjent for den senere keiser Ashoka, som hersket over et samlet India og som konverterte til buddhismen rundt år 250 før vår tidsregnings begynnelse. En stund var det Selevkideriket – grunnlagt av generalen Selevkid Nikator etter at Alexander døde – og Mauryariket de to store aktørene i “østen” – fra Middelhavets bredd i Syria til Bangladesh og Burma i øst – men så ble det trøbbel med romerne i år 190, etter at kong Antiokos lot seg oppmuntre av den landflyktige puniske hærføreren Hannibal til å utfordre Roma om hegemoniet som “den største makten i den hellenske verden”. Det endte ikke bra for Antiokos. Hundre år senere kollapset hele Selevkideriket og ble omorganisert til mange småstater. En av disse var Kommagernerstaten, som under ledelse av sin egen kong Antiokos i år 62 før vår tidsregning satte i gang med å oppføre sitt eget gravmonument på toppen av fjellet Nemrut Dag like i nærheten av byen Adiyaman i dagens Tyrkia. På 2134 meters høyde finner vi den dag i dag – riktignok litt medtatt av tid, vær og vind – dette monumentale minnesmerket som var tenkt å markere kongens gudestatus. Dette ganske lille Kommagenerstaten holdt seg selvstendig – diplomatisk inneklemt som de lå mellom parthere i øst og romere i vest – helt frem til keisertiden, da det var litt frem og tilbake en stund, før Vespasian satte kroken på døra for prosjektet og gjorde Kommagenerstaten til en del av Romerriket, to år etter at han hadde gjort det samme med Israel.
Skepsis er ikke det samme som protest. Pyrrhonisk skepsis – eller eventuelt fallabilisme – forholder seg til prinsippet om at “man kan aldri vite noe sikkert” og avviser derfor dogma, men godtar foreløpige arbeidshypoteser som intellektuell metode. Karl Popper nevnes jo støtt og stadig som selve den postmoderne vitenskapsskepsisens stamfar — men Popper, Peirce og fallabilistene er altså “bare” resirkulerte versjoner av Pyrrho, eller rettere sagt Ainesidemos fra Alexandria, som utformulerte dette opplegget for over to tusen år siden. Hva skal man tenke om det? Er vi mennesker noen slags jævla sinker eller hva? Man kan jo lure. Uansett, skepsis handler i denne sammenheng mest om å være skeptisk til det å trekke “tjukke” konklusjoner ut av “tynne” datagrunnlag. Særlig varsom må man være når man studerer en idè som man liker. Da øker sjansene for at den skeptiske årvåkenheten skal “se en annen vei” både nå og da under den intellektuelle prosessen. Vi hadde en såkalt mørk middelalder i Europa ganske lenge — og dette var ingen tilfeldighet. Det var meningen at det skulle være slik. Vi var styrt av dogma som utgikk fra kirken. Faktisk så begynte man ikke engang å kalle denne regionen for Europa før i renessansen. Tidligere kalte man det bare “kristenheten” og opplegget var noe slags patriarkalt autarki, det vil si føydalismen. Korset og sverdet. Greia kollapset imidlertid da Svartedauden kverket oppimot halve Europas befolkning i løpet av bare et par år. Ordet renessanse betyr jo “gjenfødelse”; spesifikt det at man begynte å se på hvordan ting hadde blitt gjort i Hellas og Roma. Det er vanskelig å understreke sterkt nok hva slags dødsstøt Svartedauden var i forhold til kirkens troverdighet. Visse forskere snakker om “de facto ateisme” hos store deler av befolkningen i middelalderen, i den forstand at de var uinteressert i religion – omtrent sånn som mange har det i dag – men de var neppe aktivister, mer den typen som ikke gidder å tenke på sånne ting. Livet er jo først og fremst et praktisk problem. Folk flest vurderte neppe noensinne å gjøre opprør mot samfunnsinstitusjonene. Man passer sine saker og holder seg unna religion, politikk og annet trøbbel.
Annerledes skulle det imidlertid bli utover 1500-tallet, ikke minst på grunn av denne affæren med Amerika. Det fremsto neppe slik på den tiden men det er lett å se nå at Spania i realiteten ble ødelagt – kulturelt og økonomisk – av imperiedrømmene som liksom dannet en naturlig forlengelse av den “reconquista” som skjedde på 1490-tallet og som bare fortsatte som “conquista” ettersom alle de allerede godt krigsvante soldatene satte over Atlanterhavet for å fortsette kampen for Gud, konge og fedreland. Det endte jo som alle vet i noen ganske stusselige folkemordprosjekter rettet mot den innfødte befolkningen. Korset og sverdet. Samme gamle leksa. Noen hundre år senere finnes det fortsatt mange åpne gamle saker fra den tiden, men den mest betydningsfulle konsekvensen av spanske erobringskriger i “den nye verden” er at et stort flertall av verdens spansktalende befolkning nå bor utenfor Spania. En lignende situasjon foreligger for språket engelsk. Nordmenn snakker typisk ganske bra engelsk. Ikke bare lærer vi det på skolen, vi er også til stadighet eksponert for ganske mange engelskspråklige kulturuttrykk. Nettet kan jo for eksempel være litt problematisk å navigere noen ganger hvis man ikke kan engelsk. Til gjengjeld har vi fått ganske mange språkblomster av åpenbar engelsk avstamning, som vel er hva man må regne med. Jeg vet ikke om det teller som meme, men det er ganske vanlig å legge inn noen engelske ord og uttrykk her og der for å “sprite opp språket”. Jeg gjør det selv — og ikke bare med engelsk. Det kan bli litt mye av sånt hos noen, noen ganger, men i det store og hele er ikke dette den “språkforurensningen” som man noen ganger hører om. Det går ikke an å “bevare kulturen” annet enn gjennom å delta i den og holde den levende som best man kan. De tingene som faller ut av kulturen er bare ting som ingen lenger bruker uansett.
