Hydrodynamics or fluid dynamics is the study of the behaviour of fluids such as water and air – water flowing down a canal, but also, for instance, air flowing around an airplane fuselage. The term relativistic hydrodynamics (or relativistic fluid dynamics) refers to the study of flows in the arena of special or of general relativity. Special relativity will come into play when the velocities attained by certain portions of the fluid or by the fluid as a whole approach the speed of light. General relativity comes into play when there are sufficiently strong gravitational fields – either because the fluid’s environment features such fields, or because the mass and energy of the fluid are sufficient to generate their own strong gravity.
(einstein-online.info)
Kort sagt, det handler om svarte hull og hvordan materie oppfører seg i nærheten av ekstrem gravitasjon. Folk liker sånne tema. Det har den rette blandingen av skrømt og mysterier. Ingen vet hva som skjer “inni” det svarte hullet, men alle vet at det ikke er noe man har lyst til å finne ut på den harde måten. Eller sagt på en annen måte: Dette er og forblir teori som virker vanskelig bevisbar, uansett hva man prøver å si om disse kosmiske forsvinningspunktene. Noe annet som er interessant med selve konseptet svarte hull er at det er noe nytt. Ingen hadde sett for seg noe sånt før det liksom vokste naturlig ut av Einsteins arbeider med gravitasjon (“den generelle relativitetsteorien”), men nå har vi mange idiotsikre observasjoner av fenomenet. Vi vet at svarte hull eksisterer på eksakt den samme måten som vi vet at elveløp og fossefall eksisterer. Det går an å diskutere hva vi skal kalle det, men det går ikke an å benekte eksistensen av fenomenet. Ved dette tidspunkt er det rimelig etablert barneskolelærdom innenfor astrofysikk at det vi kaller galakser – inkludert Melkeveien – oppstår som fortetninger av materie rundt det vi kaller supermassive svarte hull. Imidlertid vet vi ikke verken når eller hvordan disse oppsto til å begynne med. Min personlige favoritt blant et utvalg hypoteser handler om kiralitet og antimaterie. Det vil si at grunnen til at vi ikke så langt har observert antimaterie i universet er fordi alt kollapset og ble til svarte hull før det kunne etablere noe forhold til Higgs-mekanismen (altså det som gjør materien massiv). Men nok om det tekniske. La oss heller snakke om det filosofiske.
Jeg innbiller meg at dette er et ganske vanlig utviklingsforløp hos folk, men min tidlige interesse for hard vitenskap – og da mener jeg fysikk – vokste ut av min tidlige interesse for science-fiction. Eller bare scifi som de hippe sier. Det begynte med fantasering rundt hvordan verden inneholder “krefter” og hva dette betyr. Av legning er jeg såpass spinnvill i fantasien at det kan havne hvor som helst hvis jeg ikke har “noe å gå etter” så det ble til et selvstudium som egentlig først handlet om å kunne forsvare mine egne argumenter i fysikktimen på skolen, foruten selvsagt den mer litterære tilfredsstillelsen som ligger i å forstå hva fanden forfatteren snakker om. Du vet. Sånn som ordet kiralitet. Det er utledet fra det greske ordet keiros som betyr “hånd” og handler om fundamental fysisk asymmetri, metaforisk representert av “høyrehendt” eller “venstrehendt” dreining av for eksempel momentum i elementærpartikler. Eller hvordan visse fysiske fenomener er speilvendte i forhold til hverandre om du vil. Mennesker liker symmetri men universet har tilsynelatende ingen mening om denslags. Der ute går det alle veier på alle måter, ofte langt ut over vår forstand. Vi observerer nesten daglig ting som ikke gir noen mening. Flinke folk jobber imidlertid med saken så det blir sikkert en råd etterhvert. Det gjelder jo å ikke forskreve seg på dette området. Du vet. Være konservativ med hvor vi trekker opp grensene mellom det vi vet og det vi ikke vet. Den siste gruppen er jo per definisjon uendelig stor mens den første er bitteliten. Mennesker vet nesten ingenting om noenting, men vi har ganske god greie på hvordan virkeligheten virker i en rent mekanisk forstand. Det vi kaller klassisk fysikk, som understøtter alt vi får til med diverse oppfinnelser og duppeditter. Mennesker er flinke med sånt. Vi nevner bare GPS og smarttelefoner. Ingen av delene kunne ha eksistert uten god forståelse for fundamental fysikk. Om de er gode ting er en helt annen debatt. For eksempel er det mange applikasjoner innenfor våpenteknologi som støtter seg på den samme kunnskapsbasen. Atomvåpen må vel være det mest beryktede eksempelet, men det finnes ellers ingen mangel på jævelskap som flinke folk har funnet opp.
Fysikken som egen studiedisiplin er på ingen måte fri for meninger, det er bare at disse meningene befinner seg på et plan langt hinsides hva noe normalt menneske gidder å sette seg inn i, med mindre de jobber innenfor faget. For eksempel kan vi nevne at gravitasjon ikke er til å argumentere med. Alle erfarer jo gravitasjon, til enhver tid. Likevel er det så langt ikke forstått hva gravitasjon er, i sin fundamentale natur. Vi kaller det en kraft, men det handler mest om hvordan vi erfarer “gravitasjonskreftene”. Det kan være – og er sannsynligvis – noe helt annet. Det vil si noe som ikke naturlig er “i familie med” elektromagnetisme og kjernekrefter. Hvis man studerer standardmodellen for partikkelfysikk – den mest gjennombeviste fysiske teori noensinne – så vil man snart oppdage at gravitasjon ikke er tatt med, selv om det er noe fundamentalt innenfor fysikken. Hvorfor ikke? Tja, si det. Lykke til med forsøket hvis du bestemmer deg for å prøve. De skarpeste hjernene i verden har grublet rundt dette i hundre år. Det står fortsatt stille. Ingen har så langt fått til å jobbe gravitasjon inn i noen slags kvantefysisk modell på en måte som umiddelbart gir alle den aha-opplevelsen man forlanger av denslags. Et åpenbart problem er at gravitasjonskraften er så fette svak. Den faller utenfor rammen for det målbare når vi befinner oss på atomnivå, der de andre kreftene romsterer. Alle har en god intuitiv følelse for hva ting veier. Det finnes en gråsone, men i utgangspunktet er det lett å se forskjell på en ting man kan løfte og en ting man ikke kan løfte. Dette er det normale skillet mellom små og store ting i verden. Kan de flyttes på? Spørsmålet koker ned til gravitasjonskraftens domène. Erfaringsmessig er det en verden av selvfølgeligheter, men som fysisk teori er det filosofene kaller vår livsverden et svært problematisk område. I praksis er det jo slik at “vi bare gjør ting” — akkurat som alle andre dyr. Hvor godt vi siden kan forklare det vi gjør er et spørsmål om standarder. Hvor presis ønsker du å være? De fleste velger lallende uvitenhet. Det føles best sånn. Du vet. Når man verken behøver å forklare eller forsvare noe. Når man bare er. Hva skal vi kalle det? Et kjæledyr? Der stanser det for de fleste. Deres ultimate ambisjonsnivå handler om å være noens kjæledyr. Og deres ultimate angst handler om å være alene.
Hvilket bringer oss til psykologien, eller “menneskelig atferd som studieobjekt” om du vil. Både individuelt og kollektivt. Hva er det som motiverer dem? Døden er det mest ensomme som finnes. Man er aldri mer alene om noe. Ingenting kan være mer personlig. Jeg har hørt folk si at “de ble født alene” men jeg tror dette blir å underkjenne morsrollen en liten smule. De fleste mødre vil på det sterkeste hevde at de så absolutt var tilstede under fødselen. De husker det godt. Til og med enkelte fedre – med øyne som tinntallerkener – var tilstede under et barns fødsel, foruten selvsagt diverse annet personale som har en mer profesjonell holdning til det hele. Dette til side, dødsangst er noe fundamentalt i vår natur. En psykologisk drivkraft som er like sterk – og like ubegripelig – som gravitasjon. Enkelte av oss dør plutselig, uten at de så det komme, men de fleste går gjennom en aldringsprosess hvor temaet etterhvert blir påtrengende. Det handler bare om tid. Mens man er i sin velmaktsalder – altså når man er godt etablert i sin voksenidentitet, men ennå ikke “gammel” – føles døden som noe abstrakt, selv om man vet at den er der. Det er bare ingen grunn til å tro at det skal skje i dag. Derfor er det heller ikke verd å bekymre seg om. Man har jo viktige oppgaver i livet. Ting man har lyst til å gjøre, steder man har lyst til å se og det ene med det andre. Spørsmålet handler mer om hvordan man skal bruke den tiden man har enn om hvor mye tid man har. En morbid fascinasjon for “døden som tema” er sannsynligvis ikke noe bra tegn hos en person, men det er heller ikke full frontal fornektelse av sin egen dødelighet. Vi forventer vel fra voksne, selvstendige og godt avbalanserte mennesker at de skal vite at de kommer til å dø — og oppføre seg deretter. Du kan ikke ta noe med deg, og alt det der. Det spiller ingen rolle hvor mye du gråter. Det kommer til å skje med deg også. De som ikke forstår dette har hva jeg vil karakterisere som et alvorlig psykiatrisk problem. Det finnes ingen utvei. Intet alternativ. Det eneste man kan gjøre er å spise sunt og holde seg aktiv, så får man i det minste en bedre livskvalitet mens man fortsatt virrer rundt her på jorda, men det går ikke an å unnslippe døden. Dette må være klinkende klart, som Kåre Willoch pleide å si. Vi snakker altså fortsatt om svarte hull, men fra en annen innfallsvinkel. Det vil si regioner av universet som det ikke går an å si noe om. Fundamentalt sett vet vi jo ikke hva livet er. Det lar seg ikke definere.
Hvilket bringer oss til filosofien, nærmere bestemt etikken. Spiller det noen rolle hva man gjør og ikke gjør når man allikevel skal dø og bli borte for alltid? Dette er den frie viljens problem. Eksistensialismen postulerer at frihet er en fundamental egenskap ved den menneskelige tilstand. Tilværelsen er i utgangspunktet fri og åpen. De eneste naturgitte reglene er de begrensninger som ligger i kroppen. Men innenfor disse rammene kan man gjøre hva man vil. Det er vanskelig å motsi dette argumentet. På den annen side har vi alle visse “sperrer” i form av ting vi ikke under noen omstendighet akter å gjøre, og det er dette som er vår etiske standard. La oss kalle det identitet. Hva man er og ikke er henger nøye sammen med hva man gjør og ikke gjør. Som regel i noe mindre grad hva man sier, men også dette teller med i det store bildet av “hvem noen er”. Folk som på vanemessig grunnlag sier mye dumt blir som en konsekvens tatt mindre alvorlig og den typen ting. Dette er ikke mystisk. Alle vet hvordan greia fungerer. Til å begynne med er man formløs. Spebarn har ingen identitet. De er bare en skrikende pissbylt som alle unge foreldre med stjerner i øynene av noen slags uforståelig grunn tror at folk har lyst til å holde. Men etterhvert vokser de til og anlegger en ganske tydelig personlighet. Alle tenkelige varianter forekommer, pluss noen heller utenkelige. Hvor langt tilbake klarer du å huske? De fleste har problemer med å sortere drøm fra virkelighet særlig mye lengre tilbake enn barneskolealderen. Man hadde jo ikke noe referansesystem på den tiden. Verden var et eventyr. Hvor kommer personligheten fra? Filosofisk sett er det en simulasjon. En metode for å samhandle med tingene i verden, inkludert andre mennesker. Det har imidlertid lite å si fra eller til for hva man er, i den mest fundamentale forstand. Det går ikke an å vite. Det finnes jo noe bortenfor personligheten. Du vet. Der hvor dødsangsten bor. En velkjent men dårlig forstått “alternativ sinnstilstand” er vanlig drømmesøvn. De fleste føler at de “er noen” men de er ikke “seg selv” på samme måte som når de er våkne og ved sin normale bevissthet. Ting kan bli veldig alternative når man drømmer. Alle vet dette. De vanlige reglene gjelder ikke. Ikke desto mindre er det noen regler som gjelder, de er bare ikke særlig godt forstått. Det hender jo at man drømmer noe fullkomment abstrakt, men hovedregelen er at “det foregår noe” som man observerer, og tidvis husker etter at man har våknet igjen. Hva dette siden “betyr” er vanskelig å si noe om, selv om drømmetyding sikkert er et eget fag. De fleste avskriver det som en individuell variabel uten noen annen spesifikk mening enn hva folk selv tillegger erfaringen. Det kan være “underbevisstheten din som prøver å fortelle deg noe” men det må ikke være dette. Det kan være noe helt annet. Vi vet ikke.
Hvilket bringer oss til dikterkunsten. Saken er at folk har diktet opp ganske mange fortellinger om “det mystiske” nedigjennom årenes løp. Meningen med livet og så videre. Hva er det som foregår på himmelhvelvingen? Den typen ting. Hva er meningen med sola og månen? Vi har et knippe forklaringer som stemmer tildels svært dårlig med den faktiske fysikken. Med utgangspunkt i at folk har vært like intelligente som de er nå i minst to millioner år er det naturlig at det har tilkommet noen forklaringer, basert i den lokale virkelighetsoppfatningen der og da. Særlig mye mer er det ikke å si om saken. Folk er både nysgjerrige og oppfinnsomme. Derfor går det som det går. Som alle vet kommer ordet fysikk fra det greske fysis, som betyr “natur”. De kalte dem naturfilosofer i gamle dager. Vitenskap som konsept er ganske nytt. For eksempel var ikke Isaac Newton noen vitenskapsmann. Han identifiserte seg som alkymist. Eller rettere sagt: Det vi kaller alkymister var individer som selv identifiserte seg som filosofer. (levity.com/alchemy er en bra ressurs for alkymistiske originalskrifter.) Hva handlet det om? Samme som det fortsatt gjør. Vitebegjær er en svært sterk kraft hos noen, mens andre har et mer avslappet forhold til sånt. Selve ordet alkymi er – i likhet med alkohol – noe vi har fått fra arabisk, hvor det opprinnelig henviste til Kemt, eller “det svarte landet”, som Egypt ble kalt på den tiden. Alkymi betyr altså “de egyptiske kunstene” — eller svartekunst om du vil. Alle ord har en begynnelse. På den tiden Europa var på sitt mest pregede av katolsk fromhet ble all kunnskap som ikke utgikk fra kirken betraktet som djevelens verk. For mange føles det slik den dag i dag. De liker ikke sånt som kommer i konflikt med troen. Vitenskapen er noe satanisk for dem — og filosofien er noe enda verre. De er jo ikke lydige mot autoritetene. Det vrenger seg innvendig hos de som er “sterke i troen” når de observerer ulydighet. Det spiller ingen rolle for dem hva som kan og ikke kan bevises. Deres standarder befinner seg et helt annet sted. De ligner hundevalper som har fått tak i en tøffel og nekter plent å gi den fra seg igjen fordi de opplever denne eksistensielle kampen som så dramatisk og interessant. Det er patetisk. Imidlertid er det også farlig. For å sitere Einstein igjen: Man skal akte de som søker sannheten men vokte seg for de som har funnet den. Vi har en fri vilje. Dette er menneskehetens hovedproblem. Alle vil jo ikke det samme. Faktisk så er det et allerhelvetes kaos der ute. Folk skriker og bærer seg over skjebnens ondskap og det ene med det andre. Nettopp derfor synes sindige mennesker det er viktig at vi kan presentere sterke beviser for alle våre påstander om verden og virkeligheten. Kan vi ikke det så dikter vi jo bare. Ikke fordi det er noe galt med det å dikte, men vi bør som voksne og ansvarlige mennesker kunne skille mellom ting.
