Verden er full av det man kaller barske karer som legger ned tildels ganske stor innsats i sin “selvfremstilling” av vågemot, utholdenhet og andre klassiske maskuline dyder. Mye av det er bare tomt prat mens annet havner i den store kjøttkverna ettersom de barske karer søker seg til militærtjeneste i krigssoner og denslags. Man kan jo ikke regne med å overleve den stormen av ild og metall som utgjør det aktive elementet i moderne krigføring. Men man føler seg sikkert tøff i trynet en liten stund. Hva vet jeg? Jeg har jo aldri vært besatt av det som Freud kalte “dødsdriften”. Jeg liker å leve — og føler ikke at jeg har noe jeg må bevise for meg selv eller andre. Riktignok har jeg gjort noen ganske ville ting i dette livet, men det har for det meste vært “teatralt” motivert. Performancekunst. Jeg er ikke helt blottet for sunt næringsvett, men det er ikke disse delene av psykologien som motiverer meg. Poesi, billedkunst og musikk er mer mine greier. Noen skrev noe om “ick-faktoren” – altså det man kaller øyeblikkelig og irreversibel seksuell avtenning – og for meg er dette snusfornuft av klassisk borgerlig type, hvilket sannsynligvis har noen slags sammenheng med hvorfor jeg bare har hatt fette gærne kvinnfolk i min personlige historie slik sett. Hva kan jeg si? Man er som man er. Å prøve å være noe annet er bare bortkastet tid.
Mye av menneskehetens historieskrivning handler om krigføring — ofte med en mildt sagt usunn fokus på “store menn” og deres historiske bragder, mens vi ser helt bort fra alle de små som ble ofret på storhetens blodige alter. Som så mange i min generasjon vokste jeg opp med alskens røverhistorier om Den andre verdenskrig og hvordan denne erfaringen nærmest adlet de som kom seg noenlunde helskinnet gjennom faenskapet. Deres moralske overlegenhet skled nesten inn i det pinlige til tider. Vi vet jo at det er en alminnelig tendens blant mennesker å legge særlig vekt på – og kanskje til og med overdrive litt noen ganger – sine stolteste øyeblikk av klokskap og tapperhet, mens de foretrekker å nedbetone all den angst og tvil som sikkert fylte dem vel så ofte. Kanskje ville jeg hatt mindre Loke i meg dersom jeg ikke hadde måttet utholde alt dette vrøvlet gjennom oppveksten. Det er ikke bra når selv et barn forstår at historiene dine ikke henger på greip. For eksempel vet vi nå at grunnen til at tyskerne var så umenneskelig “effektive” i åpningsfasen av Den andre verdenskrig var at de var fette fulle av makka, altså amfetamin, nærmere bestemt det kommersielle produktet Pervitin som ble utviklet under Weimarrepublikken. Som alle vet kan man jo holde seg våken og på beina i dagesvis under påvirkning av slike sentralstimulerende stoffer, men til gjengjeld sliter det hardt på både kropp og sinn. Hvor lenge varer en amfetaminmisbruker på full blås? Neppe mer enn et par år, så kommer nedturen. Men sånn var greia i Tyskland på den tiden: Folket er alt. Individet er ingenting. Viljens triumf er et stoisk selvoffer til fordel for nasjonens storhet. Skal det være piller eller sprøyte? Selveste Hitler gikk på daglige “vitamininnsprøytninger” fra og med året 1936. Hans beryktede intense blikk og stadige raserianfall handlet ikke bare om patologiske personlighetstrekk. Han var også narkoman.
Er krig og konflikt en naturlig del av vår art? Jeg tror ikke det, selv om man typisk finner minst tre forskjellige og motstridende meninger der hvor man har to mennesker tilstede. De andre apene tilbringer også dagene sine med alskens småkrangling og drama — når de ikke er opptatt med å spise og sove. Vi er jo bare dyr, uansett hva slags gilde antrekk vi ifører oss der vi paraderer foran forfengelighetens sosiale trollspeil. Pyntedyr? Mennesker er uansett svært engasjerte i alskens dekorasjon. Arkeologien er først og fremst full av pynt. For eksempel blir folk mer opphisset når de finner dekorasjon enn hva de blir av selv de smarteste nytteprodukter. Hulemaleriene fra istiden imponerer oss vesentlig mye mer enn jaktredskapene de fremstilte. Pablo Picasso skal visstnok ha utbrutt at “vi har ikke lært noe på tyve tusen år” da han besøkte Lascaux-hulen i Frankrike. Hvilket er et svært interessant utsagn når man begynner å grave litt i det. Hva betyr det? Hva eksakt er det vi har lært som gjør oss moderne mennesker “bedre vitende” enn folka i Den eldre steinalder? Med få unntak har alle nålevende nordmenn gjennomgått tolv år med skolegang, hvorav de siste tre er mest variable, men vi regner selvsagt også yrkestrening innenfor et håndverksfag som “skolegang” frem til kandidaten mottar sitt fagbrev, som også regnes som autorisasjon til å praktisere faget på egen hånd, altså uten å ha en ansvarshavende tilsynsfører tilstede. Heldigvis er jeg ganske flink til å huske alle detaljer, så ut fra det som finnes i minnet mitt kan jeg si at nesten alt jeg lærte på skolen var vrøvl og vranglære: i beste fall bare naivt pludder men vel så ofte ondsinnet propaganda til fordel for den avguden som driver det vi kaller “utviklingen” og som sannsynligvis vil ta livet av oss alle sammen dersom vi ikke pønsker ut en måte å kverke monsteret og tone ned mengdene av røykspyende fabrikkpiper og et konstant forurensende tilsig av ymse væsker fra landbruket. Det er jo faen ikke klokt. Alt beveger seg alt for fort og alle – enten de er jagere eller jagede – deltar i “den ville jakten” eller altså det som på norsk heter Åsgårdsreia. Menneskeheten oppfører seg som en gresshoppesverm.
Krig er egentlig det minste problemet vi har akkurat nå. Krig er bare deprimerende og kjedsommelig. Er det der virkelig nødvendig? Fy faen for noen idioter og svineskinn. Vi har ikke tid til denslags. Menneskeheten er akkurat nå som en mann som sitter i garasjen og legger kabal mens bilmotoren står og går. Det kommer ikke til å ende bra. Vi må skru av tenninga og ta ut nøkkelen. Så kan vi fordype oss i kortenes magiske mysterier igjen. Egentlig er vi tyve år (og vel så det) på hæla i denne saken. Det finnes ingen presedens for dagens situasjon. Den ligner ikke på noe som har hendt tidligere. Vi kan ikke søke råd og hjelp fra noen del av historien, filosofien eller vitenskapen — langt mindre fra religion og andre trossystemer. Vi er rett og slett nødt til å gjøre noen svært drastiske reduksjonstiltak i praksis. Vi må ofre noe. Nærmere bestemt våre fantasier om rikdom og luksus. Den biologiske virkeligheten tåler ikke all denne geskjeftigheten. Kort sagt, bare en drastisk reduksjon i menneskehetens energiforbruk – inkludert ikke minst elektrisitet – kan redde menneskeheten fra en sikker undergang i ganske nær fremtid. Da mener jeg ikke at alt vil eksplodere og alle vil dø, selv om dette selvsagt er et aktuelt alternativ hvis tilstrekkelig gale mennesker får fingrene i tilstrekkelig kraftige masseødeleggelsesvåpen, men at samfunnsarrangementene våre vil forvitre og bli erstattet av “noe” vi for tiden kan si lite om, men det blir sannsynligvis ikke vakkert. Hvis jeg var politiker ville jeg i dette øyeblikk kaste alt jeg hadde av relativt frie penger inn i en ordning for å øke antallet små og økologisk orienterte gårdsbruk i Norge, og det litt faderlig fort. Så vidt jeg vet importeres omtrent halvparten av alle matvarer Norge behøver — og det er intet mindre enn sinnforvirret å anta at det alltid vil finnes noe å få kjøpt på verdensmarkedet slik situasjonen er nå. Bare i år har svære avlinger gått tapt på grunn av dramatiske værhendelser og vi må regne med mer av de samme i løpet av de kommende år. Dessuten bør vi regne med noe i størrelsesordenen hundre millioner klimaflyktninger til Europa innenfor en horisont av femti år. Det blir sikkert interessante tider.
