Selvsagt er jeg “snobbete i matveien” i den forstand at jeg prøver å holde det både sunt og lekkert, i den grad budsjettet tillater dette. Det blir uansett ikke aktuelt med industrimat hvor det finnes saklig grunn til å tvile på både ingrediensenes provenans og fremstillingens metodikk. Hvis jeg føler selv det minste fnugg av skepsis til maten lar jeg rett og slett være å spise den. Imidlertid er jeg ikke snobbete i den forstand at jeg tror ting er bedre bare fordi de er dyrere. La oss si for eksempel når det gjelder å velge vin — som bør koste under 300 kroner for flaska hvis den skal serveres til mat. Det ville vært utrolig bad taste å sette en Chateau Latour på bordet sammen med pepperbiffen, hvilket vel er hva folk rynker på nesa over når det kommer til snobberi. Selv definerer jeg det som å være ti meter bred men bare to centimeter dyp. De som vet alt om hva slags glass som skal brukes til hvilken slags vin, men ingenting om hvorfor.
Stikkordet er etikette. Hvilke sosiale koder gjelder for denne situasjonen? Det er påfallende hvor mange svindlere som klarer å sno til seg både det ene og det andre ved å late som om de har “forbindelser” som appellerer til sosiale strebere og andre som har et ømt punkt når det kommer til snobberi. Jeg leste nettopp noe om en ukrainsk kvinne som skaffet seg adgang til golfklubben ved Mar-a-Lago i Florida – alså der Donald Trump bor, og mens han fortsatt var president – gjennom å si at hun var medlem av Rotschild-familien. Støttet av sin godt innøvde evne til å “oppføre seg snobbete” klarte vedkommende å manøvrere seg helt frem til målet, uten at Secret Service eller noen klarte å ferske at det var noe galt med bildet. Det minner om en sak i Sverige midt på 70-tallet hvor en viss Carmencita Capelane utga seg for å tilhøre den amerikanske Rockefeller-familien — men egentlig var hun en frisørdame fra Eslöv som het Elsa Svensson. Hun innyndet seg hos en rekke toppfolk i det svenske forsvaret via den klassiske honningfella; og mens saken var både pikant og skandaløs på grunn av “ofrenes” stilling virket det ikke som om den smukke Carmencita hadde noen mer utspekulert plan enn å bare nyte livet.
Det er fascinerende hvor enkelt det er å manipulere mennesker på denne måten. Folk går med på de mest utrolige ting hvis de tror dette er noe som bringer dem nærmere “de høyeste kretser” innenfor sositeten. Hva er det neste folk vil ha hvis de allerede har nok penger? Jo da vil de bli grever, baroner og det ene med det andre. De vil ha titler og våpenskjold. Forfengelighet og amorøse ambisjoner har brakt mang en mann til skafottet, mer eller mindre bokstavelig talt. Selv tror jeg det er mange som har blitt stygt svindlet gjennom tidene, men de vil ikke at det skal komme ut at de lot seg lure på så fjollete vis, så historien kom aldri frem. Den forfengeligheten som gjorde at de lot seg svindle til å begynne med sørger i etterkant av affæren for at svindleren unnslipper, fordi ofrene vil for enhver pris unngå sosial skam og latterliggjøring så alt feies under teppet og avskrives som tap og dystre hemmeligheter. Livet går videre. Saken er jo at selv om vi kanskje føler en viss grad av sympati for de som har blitt svindlet, så føler vi også litt skadefryd som kanskje gjør oss litt flirete: Herregud, hvordan kunne du tro på den dustehistorien? Dette er veldig skadelig for omdømmet til de som er avhengige av troverdighet for å bli i stillingen sin. La oss si hvis de for eksempel ble robbet av en prostituert. Går det egentlig an å tilkalle politiet for å anmelde denslags? Det henger mye på “hvem du er” i folks øyne ute i samfunnet. Det vil sannsynligvis medføre noen komplikasjoner som i beste fall bare føyer skam til skade.
På bildet ovenfor ser vi den meksikanske ruinbyen Teotihuacan, som eksisterte i omtrent tusen år før kollapsen i år 550, slik den ser ut nå i dag. Det andre bildet helt øverst viser et typisk boligstrøk for middelklassen i byen mens den befant seg i sin såkalte storhetstid. På det meste antar vi at det bodde rundt 200.000 mennesker i Teotihuacan — og vi vet at omtrent i år 360 skjedde det “noe” fordi ved denne tiden ble mye veggkunst, pottemakeri og alskens gjenstander i typisk mayastil revet ned, knust og ødelagt; deretter planerte man det ned i grusen og la nytt gulv oppå, og 1500 år senere kom de arkeologiske etterforskerne til stedet og grov opp den gamle historien, hva den nå enn var. Krigere fra Teotihuacan – under ledelse av “Han-som-er-født-i-flammer” (og ikke høres ut som noen man bør kødde med) – ankom uansett mayabyen Tikal i år 378; på oppdrag gitt dem av “Spydkaster-ugle” som vi derfor tror var kongen av Teotihuacan på den tiden. De som har sans for humor kaller ham bare Shakespeare. Da de kom til Tikal tok de livet av et passende antall mennesker, inkludert kongen deres, før de innsatte ny ledelse og omorganiserte hele opplegget deres. Så hva var det som hadde skjedd?
Det vet vi ikke — og det spiller forsåvidt heller ingen rolle. Poenget er at i løpet av all sin “siviliserte” tid har menneskeheten vært prisgitt de “djupt såra og vonbrotne” følelsene til menn i maktposisjoner – noen ganger også kvinner – som har startet kriger på dette grunnlaget. Var det noen som nevnte Shakespeare? Han – hvem han nå enn var – skrev jo litt om denslags. Du vet. Sosiale koder og ting mennesker gjør når de drives av maktbegjær, hevngjerrighet og hele pakka. Jeg tror temaet til og med så vidt har blitt berørt i enkelte av de norrøne sagaene. Det skjer mange små ting som baller på seg og blir til store ting. Hva ville Shakespeare ha sagt om Putin? Han ville kanskje ha startet i februar 1984, da Sovjetunionens leder døde. Hans navn var Jurij Andropov og det var han som ville modernisere KGB gjennom å utvide basen for rekruttering fra kun militære offiserer til mer “jappete” og universitetsutdannede typer, sånn som hos CIA — hvor dette hadde vært vanlig praksis siden Alan Dulles’ dager, og sikkert er det ennå. Putin var en av de første. Jeg vet ikke hva slags mumlende mishag dette fremkalte blant “den gamle garden” som hadde strikt militærbakgrunn, men jeg innbiller meg at dette representerte en kulturforskjell som sannsynligvis fortsatt består i noen slags forsteinet form. Ruinene står der fortsatt, akkurat som Teotihuacan. Tikal også, for den saks skyld. Hvem trodde vel at Putin var en romantisk drømmer? Russland fremstår for meg mest som det nederste bildet, men det virker som om Putin ser for seg det øverste.
