Kulturkomplekset Casma-Sechin som oppsto i Peru for omtrent 5500 år siden og som varte i tre tusen år er hva som opptar meg nå for tiden. På bildet ovenfor ser vi restene av “tempelfestningen” Chanquillo som tjente uvisse hensikter — men vi kan si med rimelig sikkerhet at det ikke hadde noe nytteformål, så da pleier arkeologene gjerne å bruke ord som tempel eller “kultsted”. Som byggverk sett er Chanquillo en ubetinget skjønnhet, preget både av indre geometrisk orden og ytre geomantisk orientering i forhold til landskap og himmelretninger. Vi vet ingenting om hva som forgikk på stedet da det var i bruk, men vi kan se at det har blitt (delvis) ødelagt med vilje og slik sett “tatt ut av bruk” av årsaker vi heller ikke kjenner. Vi kan imidlertid gjette på at dette handlet om noen slags rituell mysteriereligion, hvor det å for eksempel gå noen runder i hver krets før man slapp inn i “det aller helligste” for å oppnå innvielse i kulten virker som en ikke alt for usannsynlig tanke. Imidlertid er ikke tempelfestningen – dette er hva de kaller denne strukturen – det eneste elementet innefor Casma-Sechin, eller engang det eneste som kalles Chanquillo. Vi har også “de tretten tårns mysterium” som mange mener handlet om soloppgang og solnedgang gjennom årets løp, eller med andre ord at anlegget var en kalender, men dette regnes ikke som noen avgjort diskusjon.
Jeg skal imidlertid ikke kjede noen med mer av dette, jeg skal bare si at når det kommer til oldtidsmysterier synes jeg folk fokuserer alt for mye på “den gamle verden” – særlig Egypt og Mesopotamia – mens jeg liker hva det enn var som foregikk i Sør-Amerika ved omtrent den samme tid som Sumerias storhetsperiode, eller den predynastiske tiden i Egypt. Vi har jo også kulturkretsen Caral-Supe i Peru, som holdt på samtidig med folka i Casma-Sechin, drøyt fire tusen år før Inkariket engang var noe folk tenkte på. Det spesielle med disse er at ingen av dem bærer preg av noen form for konflikt. Ingen har funnet noen som helst slags beviser på at det foregikk krigføring i oldtidens Peru. Hva de derimot finner er et ganske overdådig bevismateriale til fordel for hypotesen om at de drev med festing på høyt nivå. Tenk Ibiza, eller Gran Canaria, eller hvor som helst ellers folk drar for å gå på fylla. Danskebåten? Gudene vet – pun intended – hva de ruset seg på, men vi finner diverse organiske rester etter både alkohol og hallusinogener. Det må ha vært jævlig viktig for dem å feste, fordi de mest dominante strukturene innefor kulturen ser ut til å ha vært viet til dette formålet — men samtidig hadde de åpenbart orden på sysakene når det gjaldt å få gjort nødvendig arbeid med matproduksjon og så videre. Man overlever jo ikke som kultur i flerfoldige tusen år hvis man ikke er godt organisert i forhold til arbeidsfordeling, sosiale strukturer og hele den mølla der. Jobben må gjøres. Likevel er det ingen tegn som tyder på at det fantes noe “topp-ned” type sosialt hierarki, så da var de vel kommunister eller anarkister eller hva vet jeg. Vi finner ihvertfall ingen konger der, uten at jeg skal påstå at dette “betyr” noe som helst. Såkalt flate strukturer var helt vanlig i neolittisk tid, over hele verden. Det var ikke før metalløkonomiene oppsto at det dannet seg et sosialt system med typiske “høy og lav” rangordninger.
Det er vanskelig å kontrollere forsyningene av steinprodukter, selv om vi kan snakke om pen og mindre pen stein, fordi man finner alltids en stein man kan bruke. Ting forandrer seg imidlertid når bronse for alvor kommer på markedet, eller rettere sagt skaper markedet. Da fikk man jo et skille mellom de som hadde og de som ikke hadde. Siden har det gått nedover med menneskeheten som sådan. Per i dag har vi bent frem absurde forskjeller mellom de som har og de som ikke har, men dette er alså et fenomen som en gang begynte. Det er ikke noen naturlig tilstand. Med fare for å gjenta meg selv enda en gang, vi må snakke om noe som kalles den acheuliske steinøks og som er en gjenstand vi finner både blant Homo sapiens og tidligere iterasjoner av menneskearten, helt siden Homo erectus, som eksisterte som egen art i over to millioner år. Slike steinøkser – dette er hva vi kaller dem selv om vi ikke vet om det var en “øks” i den forstand – gikk ikke ut av bruk før omtrent for to hundre tusen år siden. Vi har funnet et milliontall slike over hele verden og folk har visst om dem til alle tider, men har ofte kalt dem “tordenkiler” og tillagt dem overnaturlige egenskaper. Alle kan jo se at dette ikke er noen vanlig stein, den har blitt bearbeidet fra alle kanter for å oppnå den karakteristiske dråpefasongen. Hva slags formål tjente disse gjenstandene? Det finnes mange idèer, men ingen jeg synes virker overbevisende ettersom alle foreslåtte bruksområder kan dekkes enklere og bedre av mindre forseggjorte objekter. Min egen tanke er at den acheuliske steinøksa tjente som noe slags “reisedokument” eller “voksenbevis” — altså et håndfast bevis på at man behersker kunsten med å lage diverse redskap av stein. Denne hypotesen styrkes av at så mange av dem fremstår som “ubrukte”. Hvis det for eksempel var meningen at man skulle hugge, skjære, sage eller grave med dem ville man jo funnet slitasjemerker etter slik bruk, men det er ikke typisk. I den grad man finner slitasje på dem er det minst like sannsynlig at dette har blitt påført dem i senere tid, av mennesker som plukket dem opp fordi de så fine ut og siden forsøkte å ta dem i bruk på ymist vis. Uansett, det jeg først og fremst finner kjedsommelig er en formodentlig naturlig tendens folk har til å prøve å forstå fortiden på nåtidens premisser. Mennesker har eksistert i flere millioner år, det er bare i løpet av de seneste fem-seks tusen år at vi har degenerert til å bli inkompetente idioter.
