Den mest uhippe hipsteren vi har

Bør jeg være stolt av meg selv? Noen sa til meg at de klarer ikke å bestemme seg for om jeg er den hippeste eller den mest uhippe fyren de kjenner. Må det være noe ekstremt da? spurte jeg. Jeg oppfatter jo meg selv som selveste gullstandarden for hva det vil si å være normal. Jeg har ingen ekstreme meninger — og jeg aner ikke engang hva som eventuelt må til for å “vippe meg av pinnen”. Imidlertid har jeg som så mange andre en fortid man kanskje bør la ligge i fred. Sånt preger kanskje folk mer enn de selv er i stand til å forstå der de sitter og gliser midt i normaliteten sin som en annen buddhafigur. Så er jeg hipp eller uhipp? Selv driter jeg i sånt. Ustabil er den eiendom man har når den ligger i en annen manns bryst, som de sier i Håvamål, eller kanskje det var et av de andre episke diktene fra gamle dager. Jeg mener, det går uansett ikke an å kontrollere hva andre skal tenke om deg, så man kan liksågodt gi faen og spare seg for sånne bekymringer.

Når det er sagt så misunner jeg lite de som er unge nå i dag. Hva slags fremtid kan de forvente seg? Jeg fylte 17 i året 1980. De som kan huske så langt tilbake vet at det var en helt annen verden den gangen enn nå i dag. De hippe den gangen drev og reiste til London og sånt, så jeg slang meg på den bølgen og syntes selv at jeg befant meg helt i forkant av både motebildet og “det som foregikk” innenfor kulturen. Eller med andre ord, jeg var fette idiot, men det skal man jo være i den alderen. Men alt det der er så lenge siden nå at ingen bryr seg, annet enn mine jevnaldrende, som ofte henfaller til mimring om alt det legendariske vi gjorde før voksenansvaret kom og boltet oss fast til veggen. Sånn kan det gå. Før man vet ordet av det er man både tredve og førti år gammel. Og hvis man starter med oppdrett av unger har man jo skjebnen sin mer eller mindre staket ut. Nesten alle jeg kjenner fra så lenge siden ser nå ut som rare karikaturer av seg selv, inkludert meg så vidt jeg kan forstå. Jeg er jo ikke akkurat noen objektiv iakttager av min egen utvikling på veien fra barndom til alderdom.

Annonsørinnhold

Sommersalget er i gang: Finn de beste tilbudene her

Livets kunst handler mye om å forstå forskjellen mellom sånt som man kan påvirke og sånt som man ikke kan få gjort noe med. Jo tidligere man lærer dette, jo bedre. Det er akkurat som hvordan man i sin egen personlige kropp er nødt til å erkjenne at man består av èn del ting som man bare må tilpasse seg og “adlyde” — og èn del ting som er valgfrie. Det interessante spørsmålet er hvor man opplever at “den frie viljen” har sitt innslagspunkt. Det er alltid tragisk når mennesker lever med stor avstand mellom hvordan de opplever seg selv og hvordan de blir sett av andre. Skal man blande seg inn? Er man venn eller uvenn hvis man knuser noens illusjon om hvem og hva de er? Dette er nok ikke et svart eller hvitt type spørsmål, det koker ned til fremgangsmåte og den nå nesten glemte kunsten som heter taktfullhet. Det er et bra norsk ord, er et ikke? Takt betyr jo det samme som rytme, selv om man kanskje heller ser for seg noe marsjerende enn noe dansende; det er uansett vanlig at dette ordet kommer sammen med ordet tone. Takt og tone. De grunnleggende elementer innenfor musikken. Det er her hunden er begravet når man sier at noen er “umusikalske” i sin omgang med andre mennesker og i uttalelser de kommer med. Vi finner jo ganske mye sadisme ute blant folk. De liker å skremme, ydmyke og trampe ned andre, og synes dette må være greit når vi snakker om den typen rakkerpakk som man helst ikke vil ha i nabolaget. Lykkelig er den som har noen det er verd å hate.

Ikke lenge etter året 1980 befant jeg meg i en arbeidssituasjon sammen med en kollega som pleide å si at “hat er bare ødelagt kjærlighet”. Jeg fant aldri ut hva slags matematikk han brukte for å regne seg frem til et slikt resultat, men det hørtes ganske dystopisk ut. Ved det tidspunktet hadde jeg ikke selv hatt noen tunge erfaringer med hat og kjærlighet, samt hvordan det ene kan skifte ham og bli til det andre, men antok at det sikkert hadde noe å gjøre med sjalusi og følelsen av å ha blitt sveket. Sånt kan jo gå ganske sterkt inn på folk. Man hører om både drapssaker og det ene med det andre. Selvmord. Den typen ting. (Det teller litt som selvmordforsøk hvis man for eksempel hiver seg på den veldig utagerende fylla og oppsøker alskens bråk fordi man har kjærlighetssorg.) Hvorom allting er, i denne delen av livet, og basert i det erfaringsmaterialet jeg har, så vil jeg si at hat og kjærlighet nesten helt sikkert er to forskjellige ting. Imidlertid har de begge det til felles at det føles veldig intenst. Man får tunnelsyn. “Objektet” for disse følelsene er tilsynelatende alltid i bevisstheten, kanskje til og med i det man drømmer om når man sover. Nettopp på grunn av denne intensiteten danner folk ofte et nevrotisk forhold til både hat og kjærlighet. De ender i en patologisk tilstand av følelsesmessig “nummenhet” fordi de ikke klarer å “slippe seg løs” og erkjenne sannheten om det de føler. Det er som jeg alltid sier: De to dummeste tingene man kan gjøre med sitt eget følelsesliv er henholdsvis å fornekte det man føler og/eller å la seg styre av det man føler. Disse fornemmelsene som sitter dels i kroppen, dels i sinnet, er jo ypperlige “speidere” og “commandosoldater” som man kan sende ut på alskens rekognoseringsoppdrag, men de er fette ubrukelige som strateger og generaler. De snakker om psykisk helse og at det nettopp var verdens psykiske helsedag, eller noe. Hvordan markerer man sånt? Skal det flagges? Jeg tror uansett at man vel så ofte bør snakke om emosjonelle som om psykiske lidelser. Man har fått seg et hekseskudd midt i følsa si, og nå klarer man ikke å fungere normalt. Shit happens som de sier i Amerika. Vi kan i grunnen ikke si annet om psykisk helse enn at folk som ikke tar vare på seg selv vil med større statistisk sannsynlighet enn andre oppleve diverse helseplager. Noe kommer umiddelbart mens annet trenger lang tid på å gjære og modne før det kommer og tar deg. C’est la vie som de sier i Frankrike.