Det motsatte av en teori er ikke en annen teori, men den første teorien omsatt til praktisk handling. “De ideologisk korrekte” er mennesker som har viklet seg inn i et politisk rollespill som kommer med et (eller flere) sett ferdig dannede meninger og holdninger som man ifører seg, lik en uniform. Det legges ned mye innsats i å gnukke og file på disse forbannede meningene sine, helt til man fremstår som en uangripelig representant for hva det enn er man synes er så viktig. Av denne årsak får vi for eksempel marxister som vet mer enn selveste Marx om produksjonsforholdenes sosiologiske ringvirkninger, mens de er ute av stand til å organisere et hageselskap eller, hva vet jeg, snekre en fuglekasse. Livet er jo først og fremst et praktisk problem.
Som nevnt i forrige del av denne usammenhengende studien av tåke, 1990-tallet var et interessant tiår. Liksom litt løsrevet fra både det som gikk forut og det som kom siden. I det store utlandet skjedde mye rart (og stygt) mens i Norge fikk vi Antifa. Som alle vet var nazistene det største partiet ved valget i Tyskland i 1932, så derfor ble Antifa stiftet, som antifascistisk aksjon, bare litt i seneste laget. Året etter overtok Hitler jobben som statsleder og siden ble det vanskelig å gjøre motstand mot den fascistiske ideologien. Men Antifa-konseptet overlevde nazitiden og har siden fungert som “varemerke” for ymse grupper her og der i verden som ønsker å markere tydelig ideologisk motstand mot fremvoksende fascistiske tendenser i nærmiljøet. De behøver ikke å “gjøre” noe, alt som kreves er at ordet ANTIFA stilles opp. Det neste som skjer er at alle som har sympatier for det pågående fascistiske prosjektet reagerer med tydelig hysteri. Ekte skrekk. Uten ironi vil folk erklære at de føler seg truet av Antifa. Tenk litt over dette. Hva sier det om deg hvis du frykter antifascistene?
Nesten alle som studerer ulykker og deres årsak vil si seg enige om at folk har generelt sett en tendens til å misplassere frykten sin. De er redde for ting som har en svært lav grad av sannsynlighet for å noensinne komme til å skje, mens de føler seg komfortable med ting som kan kverke dem her og nå hvis de ikke er forsiktige. Realisme er ikke så vanlig som man skulle tro, ut fra hvor fordelaktig det er å ha som egenskap når man skal forholde seg til livets realiteter. Det vanlige synes å være noen slags halvbevisst grumsegrøt laget av like deler ønsketenkning og virkelighetsfornektelse. Tre mennesker kan til den samme tid observere det samme scenario, men senere vil de fortelle tre helt forskjellige historier om hva som skjedde. Poenget synes å være at det de føler om hva enn de observerte er det viktigste elementet i bildet. Historien justeres slik at den passer til (og støtter opp under) observatørens ideologiske posisjon. Det kan diskuteres om det er “ekte løgn” når de selv tror på det de sier, men det er viktig å ha i mente at all antikommunisme er til fordel for de som eier produksjonsmidlene mens all antifascisme handler om å konfrontere autoriteter. De er ikke likeverdige ting. Kamp mot kommunister utgår fra “næringslivets interesser” og det er noe som har pågått i snart halvannet hundre år, dog mest intenst under etterkrigstidens “kalde konflikt” mellom øst- og vestmaktene. Imidlertid har antikommunisme vært en ting helt siden Haymarketopptøyene i Chicago i 1886 (som også er opprinnelsen til 1. mai som “arbeiderbevegelsens dag”) og enda lenger. Den ene parten er “arbeidsgivere” som vil ha mest mulig profitt for minst mulig innsats, mens den andre parten er de som fysisk er på stedet og utfører jobben. De ønsker en lønn de kan leve av og arbeidsforhold som i det minste ikke er direkte skadelige.
Når det gjelder selve begrepene fascisme, nazisme, falangisme og annet man kaller “de høyreradikale” så lider dette under den svakhet at det ikke egentlig finnes noe sammenhengenede teoretisk grunnlag for slik diagnose. Det finnes riktignok et antall polemiserende bøker og pamfletter som er forfattet av diverse kjente navn fra det høyreradikale politiske komplekset, men de har ikke noe som tilsvarer Das Kapital, med mindre vi peker på Friedrich Hayeks “Veien til trelldom”. Ikke alle føler seg komfortable med å betrakte Hayek – en jøde – som nazist, men det er ikke til å komme forbi at hans idèer om frihet er selveste godtebutikken for alle de høyreradikale som har fulgt i ettertid, fra Harry Truman til Carl I. Hagen, fra Margaret Thatcher til Donald Trump. Sosialdarwinisme er det operative begrep og pengebegjær er motoren i det hele. “Markedets usynlige hånd” vil på noe slags parareligiøst vis favorisere de fortjenestefulle mens dem det ikke går så bra med avskrives som inkompetente, giddalause, eller hva som helst annet ord som plasserer ansvaret for deres økonomiske tilstand hos dem selv. Det at man ikke har penger beviser at man er et umoralsk menneske. Høyrehønsen anerkjenner ikke systemisk urettferdighet noe mer enn de anerkjenner menneskeskapte klimaforandringer. Derfor betrakter de for eksempel marxisme som noe satanisk. Krav om økonomisk, juridisk og sosial rettferdighet blir møtt med sjikane og vold. Politiske utjevningsprogrammer i samfunnet betraktes som “kommunisme” og må bekjempes med alle midler, i siste instans våpen.
Antifa kom til Norge på 1990-tallet fordi også her var det en ganske kraftig fremvekst av “fash” på den tiden, som i resten av vesten. Det foregikk regulære gatekamper mellom ungdom som definerte seg som Antifa og ymse slags “folkebevegelser”. Enten de var mot innvandrere, “fremmedkulturelle” eller kulturmarxister. Dødsfall forekom. Politiet betraktet det hele som interne oppgjør mellom kriminelle ungdomsgjenger og det politiske miljøet var stort sett uinteresserte. Motstandsgrupper var noe heroisk på den tiden vi var okkupert av tyskerne mens “uformell våpenberedskap” i dagens Norge som hovedregel betraktes som kriminelt i seg selv. Bevæpning er imidlertid et strategisk element som virker på mange måter. Dersom dine aktuelle fiender tror at du bærer våpen vil de legge opp et helt annet taktisk løp. Ingen ønsker noen skuddvekslinger og man kan ikke bare angripe og banke opp noen som kanskje har pistol. Det kan fort bli en helt annen type konfrontasjon enn hva man hadde sett for seg. Samtidig pågikk det en digital revolusjon … og det ble snart vanlig å ha mobiltelefon. Det gikk plutselig an å ringe folk til enhver tid, uansett hvor de befant seg, slik at man kunne samle en gjeng ganske raskt. Dette forandret alt. Folk sluttet å kle seg på lett identifiserbare måter. Den krigerske retorikken ble tonet ned. Flere og flere begynte å se mot det på den tiden helt nye internettet som en aktuell slagmark for den stadig pågående kulturkrigen. Og der befinner vi oss fortsatt. Om vi skreller bort all mannskiten som folk sier så handler det fortsatt om en dyp konflikt mellom to gjensidig utelukkende frihetsbegreper.
For noen er det en moralsk ryggradsrefleks at begrepet frihet blir meningsløst hvis det ikke foreligger i alle årsaksrekker innenfor hele næringskjeden, så å si. Andre mener imidlertid at frihet er noe personlig som man kan fortjene eller ikke fortjene ut fra hva man gjør (og ikke gjør) innenfor det samfunnsøkonomiske spillet. Den første gruppen vil oppfatte det som uakseptabelt å for eksempel tjene penger på å importere og selge produkter som er fremstilt under slavelignende forhold, mens den andre gruppen vil argumentere for at det er bedre for de som lider nød at de tjener litt penger enn at de ikke har noen som helst slags inntektskilde. Alt kan rasjonaliseres. Markedskreftenes frie spill er uansett det eneste metafysiske prinsipp som er gyldig på det pragmatiske plan for de som lener seg mot høyre, mens venstresiden forlanger en aktiv politikk for å bekjempe all fattigdom og utnyttelse så langt som man overhodet har noen makt til å påvirke dette. Også i fjerne land, i form av utviklingshjelp og andre tiltak. Høyrepolitikk er å tilrettelegge for produksjon og frembud av slike fuglekasser som markedet etterspør. Venstrepolitikk er å lære folk hvordan de kan lage dem selv. I nettets tidsalder har vi en nesten øredøvende mengde propaganda gående til enhver tid. Ofte bare marginalt assosiert med realpolitikken som propagandaen er designet for å tjene. Siden nesten ingen er i stand til å tenke klart lenger handler det om å henvende seg til folks følelser og på den måten få dem til å stemme for det ene eller det andre partiet. I løpet av livet har jeg møtt mange som later til å tro at din politikk handler om hva slags meninger du har … men dette er jo en vrangforstilling som ikke ligger svært langt unna fullstendig psykotisk sammenbrudd i tankeredskapen. Det spiller i virkeligheten ingen rolle hva man mener. Alt som teller er hva man gjør. Minutt for minutt, dag etter dag, gjennom hele livet. Og nesten ingen “gjør” noe politisk ut over det å stemme ved valg. De som ikke engang gjør det må regnes som apolitiske. Hva man gjør ellers i livet er ikke et uttrykk for ens politikk, men for ens moral. Ser man generelt på andre mennesker som konkurrenter eller som kolleger i livet? Det er spørsmålet.
