Å si at Hamsun var nazist fungerer bra under to grunnforutsetninger. 1) at man vet ingenting om Hamsun, og 2) at man vet ingenting om nazisme. I så fall er nemlig det man sier at den ene tingen man ikke vet noe om ligner på den andre tingen man ikke vet noe om, mens man selv er et moralsk beundringsverdig individ i kraft av denne uvitenheten. Voff voff. Ringen er sluttet. Forfengeligheten vinner til slutt.
Etter Den andre verdenskrigens slutt hadde vi et ganske dramatisk ryddeprosjekt i det norske samfunnet. Som mange har påpekt var det uforholdsmessig mye mer intenst enn i andre land som hadde gjennomlevet en tilsvarende situasjon. Det vanlige er å tilskrive dette en “typisk norsk” tendens til å ville være de mest moralsk prektige av dem alle, men jeg foretrekker å tenke at det som skjedde var en revolusjon kamuflert som et krigsoppgjør. “Gerhardsen-generasjonen” av norske politikere gikk såpass hardt til verks at hele den daværende kontingenten av femtiåringer ble tilsidesatt til fordel for tredveåringer som ble sittende i toppjobbene helt til langt inn på 1970-tallet. Radikale grep ble tatt for å bygge et helt nytt samfunn basert i helt andre verdier.
Antikommunisme er selve det eksistensielle grunnlaget for fascisme, men dette betyr ikke at all antikommunisme automatisk medfører fascisme. For Arbeiderpartiet var det poljtisk nødvendig for å kunne fungere som et statsbærende parti i Norge. Det går ikke an å styre landet uten å innta en de facto konservativ posisjon overfor institusjonene som samfunnet hviler på. Politikkens baksetesjåfører har ofte mange meninger om både kjørestil og fartsretning, men det er ikke hjelpsomt å drukne den som kontrollerer rattet og pedalene i kritikk, forslag og spørsmål med mindre man selv er klar for å vise at man kan gjøre en bedre jobb. Dersom det man ønsker er å stanse på nærmeste rasteplass for å plukke hele kjøretøyet fra hverandre bør man holdes utenfor. Hva Den andre verdenskrig mer enn noe annet hadde demonstrert er at ekstremisme ikke er bra for butikken, enten man svinger den ene eller den andre veien med greiene sine. “De som bygget landet” er de revolusjonære som tok over styringen av Norge i 1945 og det revolusjonære prosjektet deres besto i å fjerne begrepsparet høyre og venstre fra politikken. Det nye begrepsparet ble istedet seriøs og useriøs. Enten mener du å styre butikken på en ryddig, seriøs og etterrettelig måte eller så farer du bare med vås og løgner. Dette prinsippet forble stabilt helt til 1980-tallets “jappetid” brakte nye verdier.
Den enes død er den andres brød, som Montaigne sa (le profit de l’un est le dommage de l’autre) og i Norges tilfelle var dette særlig sant om Den første verdenskrig. Det var mange som pådro seg store personlige formuer gjennom ymse slags handel med de krigførende partene nede i Europa. Teknisk sett var Norge erklært nøytralt også ved inngangen til Den andre verdenskrig, og norsk næringsliv var innstilt på å esle den samme byrden som forrige gang, men slik det ble jo ikke. Mange klarte omstillingen, andre ikke. Å handle med tyskerne var kanskje et rasjonelt økonomisk valg, men det var politisk uakseptabelt. Imidlertid var dette den eneste handel som var mulig under okkupasjonstiden. Russerhandelen bortfalt naturligvis og ordet Nordsjøtrafikk hadde en helt annen betydning den gangen. Nazistenes økonomiske politikk bestod av å gjøre de som eide bedriftene til en slags konstitusjonelle monarker som bare fikk beholde virksomheten sin dersom de leverte varer sånn som pålagt, til den og den tid og i slike og slike mengder. Det var notorisk vanskelig å diskutere med nazistene. De som ergret dem kunne plutselig oppleve å havne i konsentrasjonsleir, eller verre. Dette var noe man tok hensyn til under rettsoppgjøret etter krigen, men marginene var trange og det skjedde visserlig mye urettferdig når “gode nordmenn” skulle sorteres fra de andre. I rene tall hadde Norge en høyere prosentandel landssvikere enn noe annet land det er naturlig å sammenligne seg med. Viljen til å fjerne fascisme fra samfunnet for enhver fremtid var sterk – og forståelig – men det ble litt for mye Møllers tran noen ganger, som i tilfellet Knut Hamsun. Det gikk heller ikke særlig bra med de som hadde engasjert seg i motstandsbevegelsen på et kommunistisk grunnlag.
Antikommunisme er ikke nødvendigvis et problem hvis man samtidig praktiserer en minst like strikt antifascisme. Det er her mange går så alvorlig feil i veivalgene sine. Det som fungerer i den virkelige verden er “sentrumsorientert sosialdemokrati” hvor man først og fremst går inn for å sikre en demokratisk styringsform som målt i økonomiske termer har en omtrent jevnstor offentlig og privat økonomi. Siden tilkommer diverse særinteresser i detaljarbeidet, slik at å stemme til fordel for det ene eller det andre av de “etablerte” partiene vil kunne utgjøre en ganske stor forskjell, men selve systemet vil forbli det samme. Den norske revolusjonen i 1945 gikk usentimentalt inn for å avskaffe enhver form for ekstremisme, til fordel for den mye utskjelte “norske snusfornuft”, som likefullt har tjent oss alle vel i alle disse årene. Staten er et nødvendig onde som ingen er tjent med å avskaffe, selv om det kan se slik ut når man er på en stigende ideologisk rus. Uansett hvor teit og treigt og irriterende byråkratiet fremstår for de som er nødt til å forholde seg til det er dette hva som mer enn noe annet har sikret enhver norsk velstand i etterkrigstiden. Vi behøver en stat som er hundrevis og tusenvis av ganger mye sterkere enn selv de mest fremmelige av privatinteresser som finnes der ute. Det er minst like ærbart å søke livslangt engasjement som offentlig tjenestemann som det er å stake ut en militær karrière. I begge tilfeller opplever man som individ formodentlig mening i tjenesten, selv om folk flest har en tendens til å grine på nesa av byråkrater mens de militære er potensielle helter for alle som forteller historier. Selv ville jeg (åpenbart) ikke gjort noen av delene siden jeg er “privat” av legning, men jeg anerkjenner at det frie spillerom for private interesser bare kan eksistere fordi staten beskytter dette opplegget. Å tro noe annet er nesten kriminelt naivt.
Overvåkningspoliti og sikkerhetstjenester i Norge har etter 1945 vært fokuserte på innenlandsk politisk ekstremisme mer enn militære trusler fra utlandet, men av årsaker vi skal komme tilbake til hadde de lenge en lei tendens til å overfokusere på de venstreradikale gruppene. Kommunister ble betraktet som subversive mens det kan se ut som om fascister jevnt over ble betraktet som mer eller mindre nyttige idioter. Alt dette må forstås i lys av “den monolittiske trusselen” som var Sovjetunionen (og i noe mindre grad Kina) samt hva man kunne observere av politisk terrorisme nede på kontinentet. Slik sett var 1990-tallet en interessant tid, ihvertfall for de som husket tidligere tider. Den kalde krigen var definitivt et tilbakelagt kapitel, i den forstand at “spionasje til fordel for østblokken” ikke lenger var noe noen oppfattet som en aktuell trussel. De strukturelle bekymringene gikk tapt til fordel for en modell hvor samfunnet var mest truet av antistatlige aktører som ikke hadde noe prosjekt ut over det å “rive ned det bestående” til fordel for gud-vet-hva. De vet ikke hva de vil, de vet bare at “dette” er noe de ikke vil. Nyfascistene – som ikke hadde noen organisk kontakt med sine forgjengere i faget – vokste frem i dette klimaet. Så kom internett.
