Triskele (fra gresk: «med tre ben») er en grafisk figur som består av tre symmetriske bøyde ben, eller av stiliserte former som tre spiraler («trippelspiral»). Triskeler kan dessuten bestå av bøyde buestreker, rette haker eller vinkelformede streker og lignende. Triskele brukes som dekorasjon, mønster, symbol og kjennetegn blant annet som moderne logoer, i flagg og våpenskjold. Figuren med tre spiraler, buede eller rette streker, er gammel og kjennes fra mange kulturkretser. Triskele med spiraler finnes blant annet i nordiske helleristninger.
(Wikipedia)
Som alle umiddelbart skjønner er den firbeinte utgaven av den samme figuren problematisk i Europa; til en slik grad at den er “oppbrukt” for alle andre formål enn som “selveste nazisymbolet”. Hakekorset er en grafisk blindvei uansett hva man eventuelt gjør med det. Selv om man mumler noe om at hakekors er et mange tusen år gammelt solsymbol som brukes den dag i dag innenfor visse buddhistiske og hinduistiske tradisjoner. Allerede Adolf Hitler visste dette. Det var jo derfor han valgte dette symbolet. Selvsagt litt avhenging av hva slags type man ellers er var det svært forførerisk for mange, denne romantiske fantasien om å “bygge bro” mellom det førkristne Europa og den moderne tid. Det er en svimlende følelse når man opplever at man deltar i store og historisk viktige hendelser. Sånt kaster lange skygger. Man behøver ikke lete særlig lenge i dagens verden før man finner et troll på nettet som er villig til å sverge på at Hitler var et geni og at naziprosjektet har blitt “misforstått”. Eventuelt at denne affæren med jødene var litt uheldig, men ellers var opplegget bra.
Man støter stadig på bokbrennere der ute. De har alle sine gode grunner. For eksempel finnes det en kategori av mennesker som mener at man i så stor grad som mulig må utrydde “nazimateriale”, særlig boken Mein Kampf som “den guddommelige føreren” skrev mens han satt fengslet for kuppforsøket i 1923. De vil ikke at folk skal ha enkel tilgang til “denne giften”. Jeg ser poenget deres, men de ser ikke poenget mitt. Vi mennesker er ikke en type skapninger som bare “beveger oss videre” når vi har hengt oss opp i noe. Folk kan bli hvor ensporede og fanatiske som helst når det gjelder å “nøste opp en løs tråd” som de har fått tak i, reellt eller innbilt. Selv har jeg fått krigen – akkurat som om den andre verdenskrig er selveste standarden for hva ordet krig betyr – inn med barnematen, fordi på 70-tallet var Norge – forsåvidt også alle andre land vi samarbeidet med på ymse vis – ennå styrt av individer som opplevde sine mest personlig livsdefinerende øyeblikk i løpet av Europas “naziperiode” — og som siden refererte til dette omtrent hvert femte minutt i alle typer samtaler. Denne arten er for det meste utdødd nå. Hvor mange levende mennesker kan huske den andre verdenskrigen? Og hva har vi igjen når alle de er borte?
Kanskje litt diffust, men etter min mening bør alle kunne forstå hva det betyr å være “sulten på informasjon” om noe. I det minste forhold som angår dem selv direkte, la oss si for eksempel når man venter på svar etter noen prøver man tok hos legen. Hvis det er noe alvorlig kan man få helt tunnelsyn og miste evnen til å fokusere på noe annet. I prinsippet er det vel den samme følelsen man blir besatt av når man støter på noe man “bare er nødt til å finne ut av”, kanskje fordi man plutselig oppdager noe som går helt på tvers av alt man tidligere har hørt om et tema. Sånt skjer hele tiden. Mennesker er nysgjerrige dyr i utgangspunktet, pluss at vi har en utpreget tendens til å bli besatt av “gullfeber” – eller hva man skal kalle det – når vi føler at vi er på sporet av noe viktig. Det beste jeg har å si om internettet handler om dette. En fri, åpen og lett tilgjengelig kilde til all mulig slags informasjon. Hvem som helst kan dykke ned i hva som helst, omtrent så langt som det er mulig å komme basert i dagens kjente faktapunkter. Det åpenbare problemet som umiddelbart melder seg er kritisk sans. Folk har omtrent like mye god kritisk sans som de har andre sunne og moralsk oppbyggelige vaner. Generelt sett er det min livserfaring at folk driter i hva som er sant, de vil høre det de ønsker å høre. Livet handler jo ikke så mye om hva som er “sant” som om hva som er “bra for meg”.
Fra svært gammel historie kan vi trekke frem “kontroversielle” typer som faraoene Peribsen og Akhenaten i Egypt, og hvordan minnene om dem ble forsøkt utslettet av de nære etterfølgerne deres, kanskje litt i henhold til den samme logikk som hva det enn er folk mener å ytre når de brenner flagg, dukker laget for å ligne på upopulære politiske ledere, og det ene med det andre. Historikere er lite begeistret for sånt. Vi som foretrekker å legge oss så nært opptil “sakenes fakta” som er teknisk mulig setter pris på at kildemateriale – inkludert visse individers personlige arkiv og den typen ting – blir bevart for ettertiden, gjerne hos Riksarkivet, men for guds skyld også på en åpent tilgjengelig måte som kan benyttes av publikum når og hvis de “jakter på svar”. Det er bedre å vite hva Hitler selv tenkte enn hva andre folk tenker om det han tenkte (og gjorde), når man skal tilnærme seg en personlig mening om det som skjedde i Tyskland den gangen. Jeg har med mine egne øyne observert folk bli nærmest “mentalt voldtatt” – det virker rimelig å bruke et slikt begrep fordi opplevelsen senere kommer til å prege dem såpass sterkt – av saklige faktaopplysninger om “nazismen og dens ofre”. Sakens fakta tar fra dem håpet og livsmotet, eller noe. Hvordan kan mennesker gjøre så jævlige ting mot hverandre? Dette er dessverre ikke noe nytt spørsmål. Det virker som om unntaket faktisk er det vi kaller “det normale”. Altså en fredelig alminnelig hverdag som drar seg mer i retning av det kjedelige enn det alt for begivenhetsrike. Som regel er det uår og ufred som gjelder. Umennesker flyr skrikende rundt og begår ugjerninger. Sånn er naturen. Er det den du vil ha? Jeg går på ingen måte glipp av den ironiske dimensjonen i at en såpass “hardkokt individualist” som meg selv samtidig er en sterk institusjonalist som – riktignok ikke ukritisk – forsvarer både statsmakten, rettsapparatet og byråkratiet som de eneste legitime “samfunnsverktøy”. Jeg er typisk lite glad i “privat initiativ” simpelthen fordi de fleste mennesker er evneveike idioter som bare laget trøbbel.
Sent på året 1999 var jeg innblandet i en “trafikkhendelse” i Spania, nærmere bestemt på motorveien like ved Lasarte-Oria i Baskerland. Det som hendte var at en bil – jeg befant meg sannsynligvis i blindsonen hans – plutselig svingte rett inn i siden min, fra høyre, idet jeg var i ferd med å passere ham i det venste “forbikjøringsfeltet”. Dette kom åpenbart som et sjokk på ham – forsåvidt også på meg – fordi han begynte å vingle veldig før han på grunn av hard bremsing gikk inn i en 360 graders piruett som endte i autovernet — mens jeg klarte å holde kontroll og bremse opp på normalt vis før jeg svingte inn på veiskulderen – rett foran han andre – og satte på nødblink. Like etterpå kom blålysene. Ved dette tidspunktet snakket jeg spansk omtrent på en treårings nivå, så jeg følte ikke at jeg satt i noen god posisjon der jeg satt og bannet med hvite knoker høyt på rattet. Imidlertid hadde jeg en joker som jeg ikke engang tenkte på før senere. Den baskiske politimannen hadde åpenbart lagt merke til at jeg hadde et klistremerke av typen baskisk flagg med teksten Euzkadi – sammen med et par andre – i mitt bakre venstre sidevindu på stasjonsvogna. Ihvertfall har jeg senere tenkt at dette trakk opp kredittverdigheten min i forhold til han kastiljanske kisen som kjørte på meg. Jeg var jo også helt iskald mens han var bare skrikende armer og bein – inkludert sprutende spytt – over det som hadde skjedd. Greit nok, forsåvidt. Sånt er jo skremmende. Men det som hendte var faktisk ikke min skyld. Han andre brukte jo ikke blinklys engang, han bare pløyde rett inn i siden på meg. Hva kunne jeg gjøre? Jeg har sikkert kjørt forbi biler på motorveien en million ganger på den måten både før og siden, uten at noen bare har kjørt på meg uten varsel. Det skjedde forsåvidt ikke noe med bilen min – en klassisk Volvo Panzerwagen – bortsett fra noen riper i lakken, mens jeg kunne se at han hadde både knust blinklys og et sidespeil som hang og slang. Det ble aldri aktuelt å fylle ut noen papirer eller noe. Politiet bare kommanderte meg videre. De foretrakk å snakke spansk med han andre heller enn temmelig dårlig engelsk med meg. Jeg protesterte ikke. Jeg slapp jo billig fra en erfaring som lærte meg at man skal aldri anta at han andre alltid “ser deg” i trafikken. Kanskje han driver og tukler åndsfraværende med et eller annet. Telefonen? Hvem vet. Saken er at man må til enhver tid anta at mennesker er fint lite mer forutsigbare enn elg når de ferdes langs offentlig vei.
