Link til referanseartikkel: NRK.no
For tyve år siden ble metallgitaristen “Dimebag” Darrell Lance Abbott skutt ned og drept på jobb – altså under en konsert, på scenen – av en psykotisk fan som også skjøt og drepte tre andre før han selv ble skutt og drept. Sånn endte karrièren til det de fleste anerkjenner som en av de virkelig store innenfor gitarfaget. Det var en veldig amerikansk måte å dø, var hva jeg tenkte da jeg hørte dette for første gang. Skutt og drept av en sinnssyk person — som det senere viste seg hadde hatt tvangstanker om at det “egentlig” var han som eide rettighetene til visse sanger av Dimebags daværende band, Damageplan, som han stiftet sammen med sin bror Vinnie Paul etter at Pantera ble oppløst året i forveien. (Ønsker man flere detaljer kan man søke på nettet.)
Det neste jeg tenkte var hvorfor skjøt ikke galningen Phil istedet? Da mener jeg Phil Anselmo (på bildet ovenfor), som kom inn som vokalist i Pantera i 1986 og som ikke akkurat noensinne prøvde så godt han kunne å ikke være et rasshøl og en provokatør både med sin “attitude” på scenen og sine uttalelser i intervjusammenheng. Ved det tidspunktet da drapet på Dimebag Darrell var en nyhet visste jeg ikke engang at Pantera hadde blitt oppløst og at det var på jobb for det nye bandet at han ble drept. Jeg hadde mistet interessen for dem, til tross for at de hadde imponert ræva av meg tidlig på 90-tallet, da jeg først hørte om Pantera. Jeg er en troløs hore sånn sett. Det samme skjedde med både Metallica, Rammstein og Iron Maiden: Først imponerte de meg, siden mistet jeg interessen. Hvorfor skjer sånt? Det kan være noe med artisten eller det kan være noe med meg, kanskje begge deler i kombinasjon. Det kan også være noe med hypen og hvordan kommersiell suksess kan medføre noen slags personlighetsforandring hos bandet, enten dette er noe som virkelig skjer eller om det “bare” ligger i markedsføring og profilering. Poenget blir uansett at jeg sjarmeres ikke av “produkter” men av kunstnerisk dristighet på det kreative plan.
Imidlertid er jeg ikke idiot. Det finnes ingen penger i å spille musikk for den kresne “avantgarde” delen av markedet. Alt det blir er masse skryt og vanning av den skjøre egoblomsten som på usikkert vis famler seg frem gjennom sin fruktbærende syklus av kreativitet, hvilket er vel og bra på et tidlig stadium, men hvis man vil ha champagne, cashish og massenes nesegruse hyllest må man henvende seg til det vulgære markedet. Vi som er en smule åndssnobbete reagerer på slikt med å holde oss for nesa og snu oss unna, i retning av det neste som er nytt og spennende mens artisten vi tidligere likte engasjerer seg i pengegalloppens edle kunst. Det er vanskelig å klare omstillingen fra elsket amatør til profesjonelt produkt uten å tape kredibilitet i forhold til kunstnerisk integritet og det ene med det andre. Alle har hør den debatten før. Vi kan snakke om det til kuene kommer hjem fra beite, eller vi kan skjære gjennom og si at man liker det man liker fordi man er som man er, så får det bety hva det betyr og alt gå som det går. Sånn er livet. Herregud så mye prat det alltid skal være om etikken hos folk som jobber med å fremstille kunst, som per definisjon henvender seg til smaken, som per definisjon ikke lar seg diskutere. Selv bare mistet jeg interessen for Pantera etter albumet deres fra 1994, “Far Beyond Driven” — og det skjedde fullstendig uten dramatikk. Det har skjedd i forhold til andre artister tidligere og det kommer til å skje i forhold til andre artister senere. Hva er det å snakke om? Lykkelige skilsmisser, i den grad noe slikt eksisterer, må være når man bare får det gjort og siden går hver sin vei uten å dvele mer ved saken.
Metallmusikk har alltid vært “problematisk” på mange vis. Opprinnelig var ordene “metal” eller “heavy metal” noe man brukte for å beskrive et spesifikt lydbilde. Selve sjangeren ble kalt hardrock eller tungrock. For eksempel ble det oppfattet nærmest som en skandale da Michael Krohn på et tidlig tidspunkt blunket til kamera, smilte djevelsk og sa det er ålreit å si at Raga Rockers speller tungrock. Han hadde jo bakgrunn fra – hva skal man kalle det – avantgarde-pønkebandet Kjøtt og var allerede etablert som den kanskje skarpeste låtskriveren norsk rock noen gang har hatt. Pønkere var på den tiden lite begeistret for metallsjangeren. De oppfattet dem som reaksjonære posører som runker gitarer i latterlige kostymer mens de synger om drager, Tolkien og gud-vet-hva. Ikke før thrash-metal ble oppfunnet ble det okay for hva man løslig kan kalle åttitallsblitzere å like denslags. Ting må jo liksom være hardcore på det rette viset. Stiller du med gale holdninger blir du umiddelbart (og ofte permanent) plassert på “innbytterbenken”. Ingen vil se deg spille. (Da bandet Turboneger først kom på banen var mye av aggresjonen deres rettet mot denne formen for “elitistisk” mentalitet blant pønkere — som mange kaller “politisk korrekthet”. Mange hatet dem av denne årsak, og for alt jeg vet hater de dem ennå. Selv har jeg alltid elsket Turboneger.) Hvilket bringer oss til poenget som er referert i den linkede artikkelen ovenfor: Er det sant at Phil Anselmo en gang sa noe nazi på scenen? Spør du meg så vil jeg si at det vet jeg ikke noe om, men det ville ikke forbause meg. Han er en klassisk amerikansk dust. Litt sånn machomann på samme måte som Henry Rollins – han løfter vekter og flyr rundt i bare underbuksa og er svær i kjeften – men Phil er ikke like intelligent som Henry. Det er noe der.
For meg ligger det kontroversielle i “gjenforeningen” av Pantera i at begge Abbott-brødrene er døde og det var de som var bandets kjerne. Etter hva jeg hører har de fått med seg Zakk Wylde på gitar og han er jo i det minste kompetent nok til å spille Dimebag sine riffs og licks, og det finnes sikkert mange som skulle ønske de hadde sett Pantera live på 90-tallet, men som med alt annet man skulle ønske at man hadde gjort (eller ikke gjort) på 90-tallet: Tut tut. Toget har gått. Tallet som gjelder nå er 2023. Problemstillingen er om Pantera skal “nektes” på Ekebergsletta til sommeren fordi Phil Anselmo kanskje er nazi. Jeg kan ikke si at denne stormen i et glass med rusbrus bekymrer meg i noen stor grad, men det illustrerer en deprimerende alminnelig tendens i hva vi ganske løst kan kalle “venstresiden” innenfor både norsk og internasjonal samfunnsdebatt: De er veldig engasjert i forhold til symboler, mens realitetene får gå i fred. Dersom man gjennomførte psykologiske undersøkelser innenfor en nominelt vitenskapelig kontekst, ville de utstøte angstskrik hvis man viste dem et bilder av hakekors, men de ville ikke engang forstå hva de så på hvis man viste dem en postmoderne nazi fra “alternativhøyre” som kler seg pent, fører et dannet språk og jobber mot økonomer og andre politiske sannsigere med subtile våpen. Jeg forstår naturligvis at de synes Phil Anselmo er et rasshøl, men det er liksom hele greia hans — og minst halvparten av scenakarismaen hans har alltid bestått i å være en sånn type som man får lyst til å gi en på trynet, noe han selv også er minst hundre prosent klar over. Det er i prinsippet samme strategien som et troll bruker for å få oppmerksomhet på nettet, bare at hans scenekarakter ble etablert før nettet ble en ting. Sånn sett er han en av dinosaurene nå. Ikke relevant i noen dagsaktuell sammenheng. Sånn sett ligner Phil Anselmo mer på Mick Jagger enn på “de nye” som i praksis regjerer på rockescenen. Ingen går for å se Pantera gjenforent fordi dette er musikalsk spennende, bare for å se det de ikke fikk med seg den gang da. Er det sant at Phil gjentatte ganger har ropt white power fra scenen? Det har han sikkert. Ikke fordi han er nazi, men mer litt sånn som hvorfor Sid Vicious (fra legendariske Sex Pistols) en gang stilte med et hakekors på t-skjorta si. Kommer Pantera til å spille på Tons of Rock til sommeren? Gjesp. Jeg har viktigere ting å tenke på. Men som sagt, problemstillingen i den linkede artikkelen er komisk.
