Jeg hadde en kort interaksjon på et engelskspråklig nettsted her om dagen. Folk er nervøse. To amerikanere jeg kjenner hadde brukt ganske mange ord hver seg for å si akkurat det samme: Hvis Trump blir gjenvalgt kommer de til å forlate USA. De gidder ikke engang prøve å stå han av. Men hvor skal de reise? Amerikanere er jo i utgangspunktet ikke særlig velkommen noe sted, men hvis de har penger kan de kjøpe seg inn i noe. Generelt har de tro på europèiske land, selv om det rasles med fascistsablene i denne verdensdelen også. De stoler likevel på at europèere er mer “voksne” enn hva folk typisk har en tendens til å være i USA. Mindre hysteriske og følsomme. Mindre religiøse i vendinga. Så vidt jeg vet finnes det dommedagskristne overalt – også i Norge – men opplegget er mer påtrengende i det amerikanske samfunnet. Vi har for eksempel ikke gående noen seriøs debatt om skolebarn skal få obligatorisk “bibeltrening”. Jeg har inntrykk av at kanskje noen få private skoletiltak kan være litt i overkant trosbaserte, men den alminnelige folkeskolen holder seg for det meste til påstander som kan bevises. Og begrepet “religionsfrihet” betyr vel så mye frihet fra religiøs påvirkning som det betyr friheten til å blande religion inn i alt man snakker om og holder på med.
Som privatsak betraktet har jeg ingen meninger om religion. Hvis det er greia di? Værsågod. Du har funnet billig føde og kan rolig ete deg til døde, som Arnulf Øverland sa. Eller kanskje det var Andrè Bjerke? Det er ikke viktig. Poenget er uansett at alle disse konkurrerende institusjonsreligionene representerer det samme for filosofien som gatekjøkkenmat gjør for folkelig kokekunst og ernæringspolitikk. Det er noe billig drit men det er enkelt å få tak i. Det går an å pimpe opp en hamburger til å bli noe overdådig som ser fint ut på bilder og sikkert smaker helt greit, men det er fortsatt bare en gris med leppestift. Imidlertid har jo folk så forskjellig smak når det kommer til hva slags kyssetrut de fristes av. Hvorfor skal man dømme dem? Så lenge klininga er noe begge ønsker har ingen andre noe med dette. Det finnes noen lover som tar for seg aldersgrense, samtykkekompetanse og så videre, men så lenge de involverte partene ellers er voksne folk som forstår hva de driver med så er romantiske opplegg en privatsak. Det virker naturlig å relegere de religiøse affærene til det samme spillerommet. Det går jo an å tenke at dette er ikke særlig bra for deg både om folks religiøse og romantiske opplegg – og sannsynligvis ha rett, i en viss forstand – men likevel avstå fra å kommentere saken på det grunnlag at sånt er private affærer. Terskelen er selvsagt lavere for å mene noe om slekt og nære venner, blande seg borti livsstilen deres og det ene med det andre, men de andre gjør som de vil, forutsatt at “det de vil” ellers er på denne siden av loven.
Om Trump er det ellers å si at han viser “sjamanistiske symptomer” på at han er i ferd med å dø. La oss si det minner om energien på et typisk sjekkested en halvtime før stengetid. Standardene senker seg. Man begynner jo å få dårlig tid i forhold til det kortsiktige målet slik at “konversasjonen” blir knappere og mer resultatorientert. Hvis det skal “bli noe” må man skynde seg — og hvis det likevel ikke skal bli noe så kan man liksågodt bare lukke øynene og danse. Jeg tenker på den mystiske hendelsen under et av de politiske vekkelsesmøtene hans Trump, når han sto der i en halvtime og “vaiet i vinden” oppe på scenen mens de spilte listen hans fra Spotify eller noe over lydanlegget. Publikum var rådville, men de som befant seg sammen med han på scenen var enda mer så. Dette ligner ikke på vanlige teknikker for stemmefangst. Hva skjer? Det har vært litt spekulasjon om saken. For meg virker det opplagt. Trump vet at dette er hans siste dans her på denne jorda. Han prøver å suge mest mulig nytelse ut av øyeblikket som best han kan. Hvis han taper valget – som er det mest sannsynlige – er det jo over for ham. Hans politiske relevans opphører og han bør prise seg heldig hvis han ikke tilbringer resten av livet i fengsel. I typisk stil påstår valgapparatet hans at Trump er “den sunneste kandidaten noensinne og han er full av vigør og ståpålyst” men alle kan se at dette ikke er sant. Han virker mest oppgitt. Det får gå som det går. Livet hans er uansett snart slutt. Men først har han tenkt å danse, eller hva man skal kalle det. Han har noen moves. Et av dem er det jeg kaller The Double Ghost Handjob som består i å foreta diagonalt perpendikulære runkebevegelser med begge nevene mens han smiler lurt. Melkemannen er her. Gudene vet hva han tenker på. Vet han egentlig hva den snart femti år gamle discolåta YMCA handler om? Man håper nærmest på både ja og nei, men av forskjellige årsaker. Herregud. For en bisarr fremtoning. “Afrikansk diktator fra 70-tallet” virker mest naturlig å kalle ham.
Ingen har vært mer opptatt av flokkstørrelse enn Donald Trump. Det startet allerede med innsettelsesseremonien som president. Selv om det finnes fotografisk dokumentasjonsmateriale som beviser noe annet har han hele veien påstått at han samlet et mye større publikum enn Obama. Sånt er veldig viktig for ham. Mange lyttere, mange følgere. Og alt er alltid større, bedre, smartere og mer sensasjonelt. Mannen er jo for fanden en parodi på et skrytende esel. Selvsagt vil ikke Trump bli glemt, men han vil heller ikke bli husket som den superhelten han selv later til å tro at han er. Folk forteller meg at hovedårsaken til hvorfor det angivelig fortsatt er “dødt løp” mellom presidentkandidatene foran valget om to uker skyldes at det sitter langt inne for amerikanerne å stemme på en kvinne. Til tross for at valget står mellom en åpenbart kompetent kvinne og en like åpenbart evneveik mann. Det foregår så mange slags parodier akkurat nå. Jeg vet ikke engang hva jeg skal kommentere til de amerikanerne som forbereder seg på å bli flyktninger. Trump har jo sagt at han skal deportere mange millioner og tvangsinternere minst like mange. Hvor skal han sende dem? Verden behøver jo ikke akkurat enda flere flykninger som befinner seg verken her eller der, de bare vandrer. Eksempelvis blir det anslått at åtte millioner mennesker har flyktet fra Venezuela siden året 2014. Og ingen vet hvor helvetesmakta i Israel har tenkt å stanse med de hemningsløse voldsorgiene sine. Ihvertfall er det sikkert at alle som kan løper for livet i de retningene som virker mest gunstige der og da. Hvem skal ta seg av dem? Hvor skal folk gå når de ikke kan vende hjem fordi der er det livsfarlig å oppholde seg, men samtidig er det ingen andre som vil ha dem heller? Det er en vanskelig gåte som sikkert ikke oppfordrer til optimistisk engasjement med noe. De anslår at omtrent femti tusen nordmenn flyktet til Sverige under den tyske okkupasjonen 1940-45, men tallet er usikkert. Det var ihvertfall “noe mange gjorde” fordi det virket nødvendig der og da. Mange hadde jo Gestapo etter seg og det ene med det andre. Det var farlige tider. Problemstillingen er ikke vanskelig å forstå. Noe lignende – bare i mye større skala – foregår mellom Venezuela og nabolandene, særlig Colombia og Brasil. Folk legger ut på vandring på grunn av fundamentalt ustabile politiske forhold og generell utrygghet. Snart kan vi altså se en massiv “eksodus” fra USA også. La oss håpe det ikke skjer.