Kannibalisme i dagens Norge

 

Kua gir oss melk og ost. Høna gir oss egg. Fra markens grøde høster vi årets avling og i skogen utvinnes tømmer. Regn og vind, jord og solens skinn. Så lenge livet vokser er det ingen nød. Alle får meningsfullt arbeid. Ingen behøver å sulte. Slik har det vært i mange tusen år. Så kom fremskrittet.

Pastorale fantasier er nesten alltid alt for idylliske. Selv det vanskelige fremstår som romantisk. Nesten ingen moderne mennesker har noen realistisk idè om hvor maten deres kommer fra og hva eksakt som må til for å fremstille det daglige kaloribehovet til Norges befolkning, noe i overkant av elleve milliarder kilokalorier (som skal utvinnes av et jordbruksareal på ti millioner dekar). 

Klimaforholdene i Norge gjør det i praksis umulig å overleve som vegetarianer uten at man støtter seg tungt mot industri og transportnæring. Det er et overklassefenomen. Vi behøver både fiskerier og utmarksbeitende kjøttdyr for å dekke kaloribehovet hos den norske befolkningen dersom matvareimport bortfaller som aktuelt alternativ. Dette er noe som kan (og sannsynligvis vil) skje i løpet av kort tid. Først vil vi kunne observere at prisene stiger kraftig på det internasjonale matvaremarkedet. Siden vil tilbudet for en stor del bortfalle. Det hjelper lite å ha penger når det ikke finnes noe til salgs.

På barneskolen lærte vi ideologiske sanger til jordbrukets pris. Kua mi jeg takker deg. Hva kua tenker, eller om den tenker, er uklart. Spiller det noen rolle? Vår nymoderne verden er utenkelig uten et sterkt mekanisert og automatisert jordbruk. Dersom vi bare hadde hest og menneskelig muskelkraft ville for det første mange flere bli nødt til å steppe inn for å få jobben gjort og for det andre ville alt bli absurd mye dyrere. Men slik var det for bare hundre år siden. Kanskje vil det bli slik igjen. For øyeblikket dekkes omtrent halvparten av det norske kaioribehovet gjennom matvareimport (i tillegg blir det importert mye dyrefor). Norsk jordbrukspotensiale blir underutnyttet. Prisene på det vi kan kjøpe fra utlandet gjør det ulønnsomt. I mellomtiden forvitrer det agrokulturelle kunnskapsgrunnlaget. Det vi ikke vet har vi ikke vondt av. 

Gresshoppesvermer drives fremover ved at de som er foran prøver å flykte fra de som kommer etter. Alle biologiske skapninger som tømmer ut det lokale næringsgrunnlaget går inn i en kannibalistisk fase. Det finnes rett og slett ikke noe annet å spise, så de kan velge mellom å flykte eller å gå løs på hverandre. Menneskehetens kannibalisme består i økonomisk utnyttelse. Slaveri. Mennesker blir holdt som husdyr og brukt til å få ymse typer arbeid gjort. Er man heldig blir man behandlet som en hund, det vil si som en “venn” (som allikevel må sitte når eieren sier sitt), men man kan også bli behandlet som ku eller høne. Alt dette er veldig organisert. Som det gamle ordtaket sier: Man kan gjekjenne skomakerens barn på at det er de dårligst skodde. En vanlig fagarbeider har sjelden råd til det han selv fremstiller i løpet av arbeidsdagen. Alt han kan produsere går med til å finansiere dagliglivet. Svært få i dagens Norge har råd til å ta seg tre måneder fri fra jobben, i den grad dette engang er tillatt i kontrakten deres. Sånn har det blitt, vi er for mange til å leve som jeger-samlere, eller engang som selvbergende jordbrukere. Vi er ved dette tidspunkt avhengige av at det finnes et organisert samfunn, fordi det eneste alternativet er økonomisk kannibalisme i frislepp.

 

Nietzsche og musikken

 

Et av de viktigste punktene på sjekklista for å være en pretensiøs promp er at man ofte og helst i dårlig passende sammenhenger siterer Nietzsche. Han har jo fyrt av mange bredsider med kortfattede fyndord rundt “den menneskelige tilstand”, så det er mye å ta tak i. Det som ikke ødelegger meg gjør meg sterkere er for eksempel en fundamental sannhet om erfaringens natur (selv om det er mager trøst mens man opplever vonde og vanskelige ting). Gud er død er imidlertid hans mest beryktede (og for mange dypt sjokkerende) påstand, som i et ikke ubetydelig antall tilfeller har medført skadefryd når folk kan påpeke at det er vanskelig å si noe om Gud, men Nietzsche er definitivt død.

Hva han mente å påpeke var -naturligvis- noe mer enn teologisk polemisering rundt livsfunksjonenes beskaffenhet hos overnaturlige skapninger. Vi er alle barn av vår tid og i Nietzsches samtid skjedde det store endringer i samfunnet. Den moderne verden var i ferd med å bli født, men all sin teknologi, rasjonalitet og vitenskapelig analytiske holdninger til menneskelivet. Darwin, Freud og Marx var dominerende skikkelser innenfor den akademiske debatten. Det Nietzsche observerte var at den formen for metafysisk ekstase som i tidligere tider var en del av folkelig religion hadde blitt avviklet til fordel for “den rene fornuft” (man bør helst vite litt om tysk filosofitradisjon for å se hele bildet her). Han kalte det “drapet på Gud” og var sterkt fokusert på å undersøke betydningen av dette i forhold til det menneskelige sjelsliv.

Selv synes jeg det bare er to filosofiske tradisjoner som er verdt å undersøke og disse er henholdsvis den greske og den tyske. Resten er lite mer enn støy og søppel, med visse individuelle unntak. Bare idioter leter etter “nytteverdi” i filosofien. Det handler ikke om å finne svarene på livets mysterier men om å formulere bedre spørsmål. Hvis Nietzsche hadde levd hundre år senere ville han kanskje ha vært fan av Led Zeppelin men fordi hans tid var 1870, ikke 1970, festet han sitt håp til Richard Wagner. Tanken var at musikken ville fylle det hullet som “gudsopplevelsen” etterlot i sjelen etter at menneskene myrdet Gud. Under fremførelsen av musikkverker gis man anledning til å oppleve “henrykkelse” – i den forstand at man “mister seg selv” – og bli en del av et felles rituelt spill som i praksis handler om transcendental erfaring. 

Imidlertid var Wagner i teorien noe annet enn Wagner i praksis. Nietzsche kunne ikke observere det han lengtet etter å se i det pyntede og sedat stillesittende publikummet fra borgerklassen. Hans visjon var en rockekonsert. Han ville se et ekstatisk publikum, ikke et analytisk tenkende og lyttende sett med passive tilskuere som er på stedet like mye for å gjøre seg til for hverandre som for å nyte opplevelsen. Interessant nok er dette ofte også det fremste hatobjektet hos mange “nyere” teaterteoretikere, de vil at publikum skal oppleve noe med kroppen, ikke bare hodet. Alt det vi ikke forstår er per definisjon evig og endeløst, men også noe som kan erfares direkte gjennom religionen eller kunsten uten at våre rasjonelle sider blir blandet inn i det hele. Estetikken som prinsipp følger sitt eget sett med regler for engasjement. Det er fåfengt å forklare hva man elsker slik sett og enda mindre hvorfor. Hjertet vil ha det hjertet vil ha. Noen liker det ene, noen liker det andre. Til sist handler det om hengivelse.

 

Fantomet virker som en ålreit fyr

 

Flyvertinnen sier det er ikke lov å ta med hunder på flyet. Fantomet svarer (med isrøst) det er ikke en hund, det er en ulv. Dermed burde den saken være ute av verden. Hvem har sagt at kognitiv dissonans ikke virker? Fantomet startet som eget tegneserieblad i Norge i 1964. Jeg vet ikke om det fortsatt blir utgitt. Jeg følte meg alltid skeptisk til hele konseptet men leste bladet allikevel, helt til langt inn på 80-tallet. Tegneserier var stort på den tiden. Alle leste dem og de ble byttet frem og tilbake.

Det er litt uklart hvor eksakt Fantomets hodeskallegrotte befinner seg. De sier Bengal men det er jo i India, mens man får et mer “afrikansk” inntrykk når man leser serien. Hvem vet? Det som uansett er klart er at serien først så dagens lys i USA i 1936 og det var mildt sagt andre tider den gangen. Fantomet var den første superhelten som brukte “skøytetrikot” (originalt var den lilla men i Norge ble den gjort blå) med underbuksa utenpå, men den fysikken som på dette viset ble tydeliggjort lignet mer på hva man kanskje forventer å finne hos en friidrettsutøver enn de anabole vanskapningene man tegner nå for tiden. Men nok om det.

Fantomet ville ikke ha funnet seg i det de planlegger i Kongo. Prosjektet handler om å rive den lokale regnskogen slik at man kan åpne opp for oljeboring i området. Stort mer motstrøms er det vanskelig å bli i dagens verden. De sier at Kongo har bruk for penger og velger å prioritere dette fremfor “å redde verden”. Foreløpig er de på det stadiet når man begynner å hente inn anbud på de blokkene for oljeleting som er lagt ut, men det er så langt uklart hvem som vil påta seg ansvaret for å få disse ugjerningene gjort. Equinor sier i en kommentar at de ikke har noen planer om å gå inn i området. Vi får se hva som skjer. Det finnes ingen mangel på skruppelløse mennesker i verden.

Et annet sted hvor gode råd begynner å bli dyre er i Storbritannia. Hele skithuset synker jevnt og trutt mens en følelse av angst, avmakt og økonomisk desperasjon biter seg fast i befolkningen. Mat. Bolig. Strøm. Prisene er ute av kontroll. Storbritannia hadde allerede et problem med forfallsområder preget av økonomisk og sosial slum og når distriktene nå har mistet all EU-støtte virker det duket for en retur til statusen som “Europas syke mann” fra før de meldte seg inn i 1973. Det er vanskelig å se noen farbar vei i noen som helst slags retning som har en lykkelig slutt. De kloke forbereder seg på minst ti år med forfall og ustabile forhold. Det er ikke usannsynlig at forfatningen vil falle og medføre både skotsk uavhengighet og irsk gjenforening. Vi får se. Det som foregår akkurat nå er aktiv politisk selvskading uten at det engang virker som noen har noe direkte å tjene på det. Kanskje en håndfull oligarker men ihvertfall ikke folket.

 

Narkomane pengefyrster

 

Hele poenget med penger er at det finnes en konstant etterspørsel etter mer av dem. Uansett hvor mye penger folk allerede har finner de alltids plass i lommeboka for enda flere. Sånn er det bare. Lik det eller ikke lik det, men selve motoren i våre moderne samfunn er folks daglige jakt på mere penger. La oss si at det på et slags gjennomsnittsnivå koster omtrent ti tusen kroner i måneden å drifte et individ i det norske samfunn – og da snakker vi bare om det aller nødvendigste. Følgelig er man på en eller annen slags måte nødt til å skaffe disse pengene slik at man kan betale seg gjennom de fortkommende livsnødvendigheter. (Tallet er forresten tatt ut av løse lufta og er alt for lavt for realistisk bruk, men ti tusen er enkelt å matematisere med så da blir det slik, for dette eksempelets formål.)

Vi kan betrakte penger som verdens mest populære produkt. Alle vil ha det og ingen får nok av det. De som føler at de alltid har litt i underkant av hva de egentlig behøver (som er det mest vanlige) fantaserer om hva de ville gjort dersom de hadde “nok” mens de som føler at de har nok penger fantaserer om hva de ville gjort hvis de hadde mer fritid. (Eller tid i det hele tatt, fordi det er ikke alminnelig å føle at man har nok penger før man kommer opp i femtiårene.) Det er ikke i seg selv spesielt vanskelig å bli rik, men det er ikke gratis. Det koster alt du har av tid, energi og opperksomhet i mange år, helt til du glemmer at det går an å leve på noen annen måte. Etter min personlige mening er penger både en genial oppfinnelse og det mest perverse mennesker noen gang har iverksatt. Genialt fordi et universelt betalingsmiddel som forenkler varebytte og annen transaksjonell atferd demokratiserer det økonomiske spillerommet, perverst fordi menneskenaturen fortsatt først og fremst drives av frykt og begjær. Vi er ikke halvguder, vi er aper som organiserer oss etter mønster av insektkolonier og kaller dette fremskritt. Problemet ligger ikke i pengesystemet som prinsipp men i hvordan vi har latt dette utvikle seg til å bli alle tings målestokk. I dagens samfunn spiller det mindre rolle hvordan man har skaffet penger, det som teller er at man har dem. Det finnes en tid for moral men denne tiden er ute hvis man sulter og fryser. Den er også ute når man har utviklet pengenarkomani, en slavetilstand som handler om en konstant og desperat jakt på penger “nok” til å finansiere en livsstil som er ute av kontroll.

Narkomani er sjelden noen fordel for den narkomane men det er svært bra for de som leverer denne tjenesten. Når kunden din er avhengig av deg kan du til en stor grad selv bestemme hva slags fortjeneste du skal ta ut. Når produktet ikke er prissensitivt, det vil si når det å ikke handle med deg ikke er noe aktult alternativ, betyr dette i praksis at du vil ta ut så mye som du kan uten å prise deg ut av markedet. Mat. Bolig. Strøm. Vi kan polemisere og snakke om noen slags “alternativ livsstil” hvor man omdefinerer alle sine behov og strukturerer livet på uvanlig vis, men bare et fåtall har slike privilegier. Nesten alle er nødt til å skaffe de tidligere nevnte ti tusen kroner hver måned bare for å holde det gående. C’est la vie. Den normale måten å skaffe penger er å ta en jobb hvor man får utbetalt en lønn som ikke bare dekker det nødvendige men som også finansierer en “toppøkonomi” hvor man føler at man har rimelig bekvem valgfrihet. Allikevel er det ikke mange som vil tåle mer enn to-tre måneder uten inntekt før problemene begynner å tårne seg opp. Under den nylige pandemien var det en nedstengningsfase hvor det fremkom mange interessante ting, fremst av dem “nødvendighetsyrkene” … særlig innenfor helsevesen, dagligvarehandel, transport og renovasjon, som også typisk tenderer mot å være lavtlønnede yrker, hvilket bare nok en gang beviser at jo mer nødvendig et yrke er for selve samfunnets fremdrift, jo lavere status har det. Det finnes ingen som jobber flere timer for lavere lønn enn de som gjør det mest nødvendige. Vi fikk kort fortalt en grell demonstrasjon av pengesystemets perverse aspekter. Hele opplegget er rigget til fordel for de som strengt tatt ikke gjør noe produktivt arbeid, de bare manipulerer systemet til sin egen fordel. Når ingen går på jobb finnes det heller ingen de kan snylte på og hele “tjenestesektoren” kollapser under sin egen vekt.

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top