Et av de viktigste punktene på sjekklista for å være en pretensiøs promp er at man ofte og helst i dårlig passende sammenhenger siterer Nietzsche. Han har jo fyrt av mange bredsider med kortfattede fyndord rundt “den menneskelige tilstand”, så det er mye å ta tak i. Det som ikke ødelegger meg gjør meg sterkere er for eksempel en fundamental sannhet om erfaringens natur (selv om det er mager trøst mens man opplever vonde og vanskelige ting). Gud er død er imidlertid hans mest beryktede (og for mange dypt sjokkerende) påstand, som i et ikke ubetydelig antall tilfeller har medført skadefryd når folk kan påpeke at det er vanskelig å si noe om Gud, men Nietzsche er definitivt død.
Hva han mente å påpeke var -naturligvis- noe mer enn teologisk polemisering rundt livsfunksjonenes beskaffenhet hos overnaturlige skapninger. Vi er alle barn av vår tid og i Nietzsches samtid skjedde det store endringer i samfunnet. Den moderne verden var i ferd med å bli født, men all sin teknologi, rasjonalitet og vitenskapelig analytiske holdninger til menneskelivet. Darwin, Freud og Marx var dominerende skikkelser innenfor den akademiske debatten. Det Nietzsche observerte var at den formen for metafysisk ekstase som i tidligere tider var en del av folkelig religion hadde blitt avviklet til fordel for “den rene fornuft” (man bør helst vite litt om tysk filosofitradisjon for å se hele bildet her). Han kalte det “drapet på Gud” og var sterkt fokusert på å undersøke betydningen av dette i forhold til det menneskelige sjelsliv.
Selv synes jeg det bare er to filosofiske tradisjoner som er verdt å undersøke og disse er henholdsvis den greske og den tyske. Resten er lite mer enn støy og søppel, med visse individuelle unntak. Bare idioter leter etter “nytteverdi” i filosofien. Det handler ikke om å finne svarene på livets mysterier men om å formulere bedre spørsmål. Hvis Nietzsche hadde levd hundre år senere ville han kanskje ha vært fan av Led Zeppelin men fordi hans tid var 1870, ikke 1970, festet han sitt håp til Richard Wagner. Tanken var at musikken ville fylle det hullet som “gudsopplevelsen” etterlot i sjelen etter at menneskene myrdet Gud. Under fremførelsen av musikkverker gis man anledning til å oppleve “henrykkelse” – i den forstand at man “mister seg selv” – og bli en del av et felles rituelt spill som i praksis handler om transcendental erfaring.
Imidlertid var Wagner i teorien noe annet enn Wagner i praksis. Nietzsche kunne ikke observere det han lengtet etter å se i det pyntede og sedat stillesittende publikummet fra borgerklassen. Hans visjon var en rockekonsert. Han ville se et ekstatisk publikum, ikke et analytisk tenkende og lyttende sett med passive tilskuere som er på stedet like mye for å gjøre seg til for hverandre som for å nyte opplevelsen. Interessant nok er dette ofte også det fremste hatobjektet hos mange “nyere” teaterteoretikere, de vil at publikum skal oppleve noe med kroppen, ikke bare hodet. Alt det vi ikke forstår er per definisjon evig og endeløst, men også noe som kan erfares direkte gjennom religionen eller kunsten uten at våre rasjonelle sider blir blandet inn i det hele. Estetikken som prinsipp følger sitt eget sett med regler for engasjement. Det er fåfengt å forklare hva man elsker slik sett og enda mindre hvorfor. Hjertet vil ha det hjertet vil ha. Noen liker det ene, noen liker det andre. Til sist handler det om hengivelse.