Kua gir oss melk og ost. Høna gir oss egg. Fra markens grøde høster vi årets avling og i skogen utvinnes tømmer. Regn og vind, jord og solens skinn. Så lenge livet vokser er det ingen nød. Alle får meningsfullt arbeid. Ingen behøver å sulte. Slik har det vært i mange tusen år. Så kom fremskrittet.
Pastorale fantasier er nesten alltid alt for idylliske. Selv det vanskelige fremstår som romantisk. Nesten ingen moderne mennesker har noen realistisk idè om hvor maten deres kommer fra og hva eksakt som må til for å fremstille det daglige kaloribehovet til Norges befolkning, noe i overkant av elleve milliarder kilokalorier (som skal utvinnes av et jordbruksareal på ti millioner dekar).
Klimaforholdene i Norge gjør det i praksis umulig å overleve som vegetarianer uten at man støtter seg tungt mot industri og transportnæring. Det er et overklassefenomen. Vi behøver både fiskerier og utmarksbeitende kjøttdyr for å dekke kaloribehovet hos den norske befolkningen dersom matvareimport bortfaller som aktuelt alternativ. Dette er noe som kan (og sannsynligvis vil) skje i løpet av kort tid. Først vil vi kunne observere at prisene stiger kraftig på det internasjonale matvaremarkedet. Siden vil tilbudet for en stor del bortfalle. Det hjelper lite å ha penger når det ikke finnes noe til salgs.
På barneskolen lærte vi ideologiske sanger til jordbrukets pris. Kua mi jeg takker deg. Hva kua tenker, eller om den tenker, er uklart. Spiller det noen rolle? Vår nymoderne verden er utenkelig uten et sterkt mekanisert og automatisert jordbruk. Dersom vi bare hadde hest og menneskelig muskelkraft ville for det første mange flere bli nødt til å steppe inn for å få jobben gjort og for det andre ville alt bli absurd mye dyrere. Men slik var det for bare hundre år siden. Kanskje vil det bli slik igjen. For øyeblikket dekkes omtrent halvparten av det norske kaioribehovet gjennom matvareimport (i tillegg blir det importert mye dyrefor). Norsk jordbrukspotensiale blir underutnyttet. Prisene på det vi kan kjøpe fra utlandet gjør det ulønnsomt. I mellomtiden forvitrer det agrokulturelle kunnskapsgrunnlaget. Det vi ikke vet har vi ikke vondt av.
Gresshoppesvermer drives fremover ved at de som er foran prøver å flykte fra de som kommer etter. Alle biologiske skapninger som tømmer ut det lokale næringsgrunnlaget går inn i en kannibalistisk fase. Det finnes rett og slett ikke noe annet å spise, så de kan velge mellom å flykte eller å gå løs på hverandre. Menneskehetens kannibalisme består i økonomisk utnyttelse. Slaveri. Mennesker blir holdt som husdyr og brukt til å få ymse typer arbeid gjort. Er man heldig blir man behandlet som en hund, det vil si som en “venn” (som allikevel må sitte når eieren sier sitt), men man kan også bli behandlet som ku eller høne. Alt dette er veldig organisert. Som det gamle ordtaket sier: Man kan gjekjenne skomakerens barn på at det er de dårligst skodde. En vanlig fagarbeider har sjelden råd til det han selv fremstiller i løpet av arbeidsdagen. Alt han kan produsere går med til å finansiere dagliglivet. Svært få i dagens Norge har råd til å ta seg tre måneder fri fra jobben, i den grad dette engang er tillatt i kontrakten deres. Sånn har det blitt, vi er for mange til å leve som jeger-samlere, eller engang som selvbergende jordbrukere. Vi er ved dette tidspunkt avhengige av at det finnes et organisert samfunn, fordi det eneste alternativet er økonomisk kannibalisme i frislepp.
